Noen å snakke med?

Har det litt tøft om dagen, vært veldig mye på jobb i det siste. Er nå sykemeldt med den poulære diagnosen utbrenhet.
Det som var litt positivt i det her var at jeg samtidg datet en mann, for første gang i mitt liv har jeg møtt en som jeg følte meg trygg på, og som jeg kunne snakke med om absolutt alt. Jeg trodde det her virkelig kunne bli noe stort.
Så kommer sms'n, at han ikke hadde de rette følelsene for meg.

Så sitter jeg her og synes utrolig synd på meg selv, har ingen å snakke med. Nå er det vel snart min tur til å oppleve kjærligheten, aldri vært i et seriøst forhol før. Jeg føler meg mindreverdig og lite attraktiv, og at jeg ikke er verdt noen ting.
Jeg trenger noen å snakke med, men er alltid redd for å bry andre med mine problemer da jeg synes alle har mer enn nok med sitt og de har sikkert sine egne problemer som er større enn mine.

Dypt hjertesukk fra meg på en søndag.

Flere burde bli flinkere til å prate om det de har på hjertet, og flere burde være flinkere til å lytte.
Selv så har jeg snakket med venner/venninner når jeg har hatt noe jeg måtte fortelle. Det finnes alltid noen som vil lytte.

God klem til deg. Jeg er der selv...

Så kjipt da :(
snakk i vei j38 :)

skjønner også veldig godt hvordan du har det. Mine venner og familie er dritt lei alt maset rundt bruddet, eksen, dater.... ja igrunn det meste. Så egentlig kunne det vært fint og bare kunne tømme tankene for en anonym person(er)

Den følelsen av tomhet, og at absolutt ingen noensinne kommer til å like meg eller kunne bli glad i meg..
Ser ikke så mye lys i tunnelen nå akkurat..

Si meg, Var du veldig åpen med han her? Tydelig på hvor glad i han du var? Lett å være sammen med? Ringte alltid tilbake med en gang?

har du ingen du kan prate med utenfor nett j38?

hei j38, hvis det bare er en å prate med så kan du skrive til meg da :) jeg er som regel flink til å lytte ^^

@ Lurer

Vi datet ikke så veldig lenge, men vi var veldig tydelig begge to på at det her var noe helt spesielt og at vi trivdes veldig godt i hverandres selskap.

@ stuck

Jeg føler bare at jeg kaster mine problemer over på andre, når alle andre sikkert har sine problemer de har mer enn nok med å takle..
Dessuten så er gjengnageren: " Kjærligheten kommer når du minst venter det" . Er så lei av den setningen der, jeg begynner å miste troen på meg selv og kjærligheten..

synd vi er anonyme. For jeg støtter deg fullt ut i det du skriver til slutt her. " Kjærligheten kommer når du minst venter det". Dritt lei den setningen selv. Jeg har mine problemer jeg og de har jeg delt med mine nærmeste så skulle bare mangle om jeg ikke kunne hjelpe de en gang tilbake. Eller hvem som helst som man kommer i kontakt med som har noe på hjertet. Tror det kan være fint å bare tømme hodet for noen man ikke kjenner. Jeg har hatt stor glede av det på et seriøst forum. Eller skriv masse mailer til han som du ikke sender. Har blitt mange slike mail. :)

Tror nok at de fleste har vært i den situasjonen der, hvor en mister troen på seg selv og kjærligheten :) og når en er sykemeldt i tillegg, så er det en ekstra belastning, som gjør at en mister enda mer troen på seg selv, og kanskje føler at en ikke fortjener å finne kjærligheten.
Ofte kan det hjelpe å snakke med folk som ikke kjenner en så godt, og som derfor er objektiv, og som kanskje kan se en selv fra en annen vinkel, og kanskje formidle en mer positiv vinkel på det som virker så negativt :)
Uansett hvor håpløst alt kan virke, så finnes det alltid løsninger ;) Ikke la erfaringene dine med feil type menn, få påvirke synet ditt på deg selv, det er lett å dvele ved egne feil, selv når det ikke er deg som er problemet :)

Ok. Men det er i alle fall en tabbe jeg har gjort gang på gang. Vært superhyggelig og enkelt og tilgjengelig når jeg først har likt dem. Menn sier at det er slik de vil ha oss. Helt til de sender en SMS med at kjemien ikke var der likevel...

@TS
Jeg er litt der selv, mange av venner og familie medlemmer er lei av at mine dater ikke blir noen ting av.....så jeg fikk vite det i natt av han jeg har vært med hele 8 ganger! at han ikke har rette følelsene for meg.....hele søvnen er ødelagt og søndagen. Men livet går videre akkurat som klokke tikke.

Sender deg en god god klem,og ønsker deg en forsatt fin kveld. Selvom noen ganger så føles det som hele verden er i mot en,men husk at det er alltid en vei opp....når du har nådd bunnen.

Girly be strong :)

Klemmer :)

Hadde du hatt det supert, hadde du jo ikke vært utbrent. Gi deg selv litt tid til å la kroppen få hvile. Så følger nok hodet etter. Og etter det er det lettere å finne humøret tilbake... Lykke til! :)

@ J38

"Jeg føler bare at jeg kaster mine problemer over på andre, når alle andre sikkert har sine problemer de har mer enn nok med å takle.. "

Neida, du skal ikke bekymre deg over det. Vi liker godt å høre på andres problemer og hjelpe så godt vi kan. For da glemmer vi våre egne for en stund, pluss at det føles godt å være til hjelp. :-)

Som du sa, men er lei av å høre..:
" Kjærligheten kommer når du minst venter det"

Den GJØR det. Problemet er bare å se den når det skjer.

Selv har den passert rett foran nesa mi flere ganger uten at jeg har reagert eller oppdaget den.
Når den ene ikke er innbilsk og den andre er sjenert, da blir det lett slik.
Flere ganger så har jenter kommet bort til meg, opptil flere år etterpå, og fortalt meg at "den gangen da" så var de interessert i meg. Artig, kjekt å vite... "og hvorfor sa du ingenting DA?" *sukk*
Og jeg har selv hatt interesse for flere forskjellige damer men sjelden tørt å ta kontakt....

"Ser ikke så mye lys i tunnelen nå akkurat.."
Det kalles rett og slett kjærlighetssorg.
Og det er det mange av oss som sliter med, meg inkludert.

Vel, føler du får å snakke, så er innboksen åpen, enten min eller noen andre du kjenner.
Ikke vær redd for å spørre om noe eller be om hjelp om du trenger det.

http://www.youtube.com/watch?v=V6LX58R4YNM
!!

Først, sett på Finn Kalvik og Livets Lyse Side...

Finn en god stol. Len deg tilbake, lukk øynene, tøm hodet, la teksten gå innover deg. Pust ut, pust inn, pust rolig.

Jeg kan også prates med hvis du ønsker. Gode råd og gode tanker kan jeg forhåpentligvis gi. Og som Metz sier, godt å kunne være til hjelp :-)

"Utbrent" betyr vel ofte mye mer enn overarbeidet. Jeg leser mellom linjene at du ikke har et så bra med den DU er. Jeg vet det verste man kan si er at "Jeg vet hvordan du har det", men jeg vet hvordan du har det. Jeg vet hvor vondt det er, og hvor destruktivt det kan være.

Jeg kjenner et kjempebehov for å trøste deg, gi deg en klem og si "stakkars", men jeg tror ikke det kommer noe godt ut av det. Jeg kjenner så mye medfølelse at det gjør vondt i magen. Likevel trenger du nok mer et skikkelig spark i ræva. Unnskyld uttrykket. Det er godt ment, - fullt av omtanke.

Når man har fått følelser for noen, så lager slike tap store sår, - og mangel på håp. Been there. Det er lett å miste troen på kjærligheten, begrense følelsene for å ikke bli såret, bli skeptisk og forsiktig i forhold til nye forhold. Been there.

Du er helt klart et menneske med verdi, og du betyr helt klart noe for andre. Hadde jeg ikke ansett deg som verdifull, hadde jeg kanskje ikke skrevet så langt som jeg gjør nå. Innlegget ditt skaper gjenklang og det du sier betyr noe, - sikkert ikke bare for meg, men for mange.

Likevel vil jeg gi deg et kraftig rævspark...

Og - VET du at du er til bry for andre hvis du snakker med dem? Opplever du at andre er til bry hvis de ringer til deg om vanskelige ting? Prøv, og så får du se om de synes du er til bry. Jeg tipper at de ikke synes det, men at de setter pris på at du viser dem tilliten ved å dele av deg selv.

Så, hvorfor vil jeg sparke deg i ræva? Fordi det kommer aldri noe godt ut av å synes synd på seg selv i den grad du gjør. Trist, ok, vondt, ok, men å synes synd på seg selv gir deg bare enda en grunn til å fortelle deg selv hvor lite verdt du er, hvor liten du er i forhold til andre - og at du aldri kommer til å finne kjærligheten.
*SPARK*! Slutt med det der! Med en gang! :-)

Jeg hater ordtak og godt ment symbolikk, men i en håpløs situasjon i livet mitt en gang ble jeg vist et krus, og personen som viste meg kruset holdt i hanken og hadde kruset direkte rettet mot meg. "Ser du hanken nå?". Nei, det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Kruset ble snudd, og hanken syntes. "Ser du hanken nå?". Jepp. På samme måte, kan håpet og kjærligheten se ut som om de er fullstendig borte - usynlige -, men de kan godt være der likevel, bare DU endrer måten å se ting på.

Kanskje du bør finne deg selv, før du finner kjærligheten? Jeg kjenner deg ikke, så du må selv finne svaret på dette.

LYKKE TIL!

Det er selvfølgelig bare tull at jeg skal sitte her og prøve å oppmuntre deg når jeg ikke kjenner deg eller vet hvordan du faktisk føler deg.
Du er tydeligvis inne i en dårlig periode (håper jo det er akkurat det det er - en periode) der litt for mange negative ting, som kanskje hver for seg virker trivielle, tilsammen danner en nedadgående spiral. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver fra tidligere, og det er nettopp i perioder der man har mye tid for seg selv til å tenke, at slike tanker og følelser gjerne blir ekstra forsterka.
Jeg mener at man skal ha lov til å være deppa. Man skal ha lov til å synes synd på seg selv. Men man skal også ha lov til lufte seg ovenfor andre, både dem man kjenner og hvorfor ikke her på forumet?

Du skriver at du er redd for å bry andre med problemene dine. Hvorfor ikke snu på det? Hvis du leser nedover, så ser du jo at det er flere som kjenner seg igjen i det du skriver og sikkert er takknemlige over å se at flere er eller har vært i samme båt.

Og du skriver at det var tydelig at dere begge trivdes i hverandres selskap og hadde noe helt spesielt. Hold fast ved det. Mange av oss sliter med å i det hele tatt komme dit, bare les endel av trådene her inne. Og selvom det tok slutt, betyr ikke det nødvendigvis at det ikke var spesielt for begge mens det pågikk.

Veit ikke om dette hjalp det spøtt, men det var det mest fornuftige jeg klarte å komme på sånn rett etter kaffen. :-)
Og hold oss gjerne oppdatert.

Og stereolab sier faktisk endel veldig bra ting over her, så les gjerne innlegget hans et par ganger.

Tusen takk for mange gode ord :)

@ stereolab

Du har helt rett, jeg har det ikke noe bra med den jeg er akkurat nå.
Det er vel flere ting som har gjort at jeg ble utbrent, men vil vel tørre å påstå at måneder med mye arbeidspress har gjort det til begeret som rant over. Fikk pustebesvær og våknet om natten fordi jeg ikke fikk puste, det snørte seg sammen i brystet. Gikk til legen med det her, og knakk fullstendig sammen. Satt bare og hulket.
Jeg er veldig mye alene, og til tider føler jeg meg ensom. Å ha så mye tid for seg selv er ikke bare bra det heller, mange tanker som kverner rundt og små situsjoner i hverdagen blir veldig store fordi jeg ikke har noen å lufte de til..

Jeg vet det her kommer til å gå over, men jeg liker ikke meg selv nå. Jeg hater å være svak og å være sykemeldt. konstant dårlig samvittighet for de andre på jobben.

Og ja, jeg kommer sikkert( håper jeg) til å oppleve kjærligheten, men akkurat nå føles det helt håpløste. Rart at en kan føle seg så lite betydningsfull over å få en sånn beskjed, men det går til slutt ut over selvfølelsen.

Kunne ha skrevet det her med åpen profil, men valgte å være litt feig.

Det er IKKE feighet. Å være feig er å gjemme seg bak et pseudonym for å slenge dritt.

Det er sånn med livet. Me har våre oppturer og nedturer. Når me er på veg oppover, som f.eks. at me har møtt ein eller annen som det begynner å bli noe med, så er fallhøgden stor. Føler at me er lang nede og livet er ikkje noe særligt. Hadde det sånn før helga, var ut ein tur på lørdagskvelden, måtte drukne sorgene. Kom da i snakk med ei dame som var veldig åpen om sine problemer. Vart sittande å snakka med ho heile kvelden, og innsåg at eg i grunnen ikkje har noen problemer i livet. Så det å snakka med andre om problemene kan hjelpe begge to. Eg gjekk ihvertfall heim med ein god følelse etterpå.

Er det noen her som har gått til psykolog bare for å ha en å snakke med?
Føltes det bra, eller er det andre en også kan gå til for å få snakket litt og evt få hjelp til å finne løsninger på det man sliter med?

Alt det her har for meg blitt en ond sirkel, jeg har vært sliten og ikke hatt det bra, Fører til at jeg ikke orker å lage meg ordentlig mat, spiser bare lettvint mat og godteri. Som igjen fører til at man bare blir slapp og ikke har noe overskudd. Har da såklart også gått opp mye i vekt pga det her. Så var det bare å prøve og komme seg ut av det..

Har vært på butikken nå, kjøpt meg en bok av Mia Törnblom som heter " Selvfølelse nå", også kjøpt meg hårfarge, og litt nye make up. Så det er jo litt positivt da ;) Vet det er mange som synes sånne selvhjelpsbøker bare er tull, men jeg tenker å gi det en sjanse.

Virker som du no prøver å komme deg ut av ein ond sirkel. Ny hårfarge og ny make up kan jo vera ein begynnelse (sjølv om eg som mann måtte prøvd noe annet). Har du noen hobbyer du kan bruke tid på? kanskje du har hatt ein hobby tidlegare du kan gjennopp ta, prøva å fokusera på noe kjekt/positivt samtidig som du kanskje kan møta nye mennesker gjennom hobbyen.
Har ikkje noe erfaring med psykologer annet enn gjennom jobben, så kan ikkje uttale meg om det kan vera fornuftig. Mange bruker fastlegen når dei har problemer, dei har etterkvart fått litt erfaring på området. Er igrunnen ikkje så viktig kven du snakker med, berre du har noen som kan lytte, og gje noen gode råd.

Kontrollspørsmål: TS, hvor mange ganger har du vert utro?

ikommode:

Jeg tolker muligens det rævsparket litt annerledes enn deg (selvom det unektelig låter noe brutalt).
Som jeg skrev over her, mener jeg også at man skal ha lov til å deppe og la følelsene herje fritt framfor å klistre på et stivt smil, slå seg på brøstet og late som at alt er ok. Men jeg tror også det er en balansegang mellom det å tillate seg å være deprimert og det å komme inn i en nedadgående spiral det er vanskelig å ta seg ut av.
Jeg tror ikke nødvendigvis det er en motsetning her, men at poenget er å kunne skille mellom å akseptere der man er og samtidig prøve å se opp og fram.

iKommode1: Jeg snakker om noe helt annet enn "Skjerp deg!". For de aller fleste vil det høres riktig ut å klappe på skuldra, si "hvordan går det med deg", gi klem og si noen oppløftende ord, men det er ikke alltid at det er den riktige veien å gå. Alle som sliter er selvfølgelig forskjellig, og reagerer forskjellig på ting, så jeg gir ingen oppskrift her. Dette er min egen erfaring, og som jeg sier, kjenner jeg meg igjen i det j38 skriver.

STØTTE er bra, men det er ikke all velment støtte som gir godt resultat. Når jeg skriver "spark i ræva", så mener jeg noe som fører til en kraftig omdirigering i måten å tenke og føle på. "Skjerp deg!" trykker deg enda lenger ned i følelsen av å ikke få til, ikke være bra nok, føle deg liten. Det er en stor forskjell på et "skjerp deg"/"nå må du ta deg sammen" og det jeg kaller et spark i ræva.
STØTTE, noen å snakke med, noen du vet er der for deg, er noe som er med på å bygge deg opp. Masse "stakkars"/"Jeg føler med deg"/klemmeklem osv kan være en måte å støtte på, men i lengden mener jeg at det i større grad bekrefter situasjonen enn å hjelpe noen ut av den. Den beste støtten, etter min mening, er de som faktisk er der når man trenger en, og som ikke er redd for å gå inn i det ubehagelige og trykke litt borti det som er vanskelig. Gi noen små tupp i ræva, samtidig som man vet at det er velmente tupp. Terapi er bra, og det anbefales varmt, men ingen terapi er enkel, og ingen terapi er behagelig. Det er ingen terapeut som gjør jobben for deg. De vanskelige spørsmålene som fører til endring må spørres, "tuppene i ræva", med andre ord. Av og til kan "stakkars" og "så synd det er på deg" gjøre at man føler seg enda mindre og at man får bekreftet at man har det vondt.

Dette, iKommode1, er jeg fullstendig uenig med deg i: "Du har ingen bedre rådgivere enn deg selv når det kommer til ditt eget indre, og vonde følelser skal en ikke jobbe seg igjennom.". SÅ enkelt er det ikke. Er du litt trist, så kan det kanskje funke, men her tror jeg det er dypere ting enn det. Man er ingen god rådgiver for seg selv når man er deprimert. Man MÅ jobbe seg igjennom vonde følelser. Det gjør vondt å komme seg ut av en depresjon.

j38: Det høres ut som om du er inne i en depresjon. Fint at du skriver om det her. Det viser at du er klar for å gjøre noe med det. Du er klar for de små, gode tuppene i ræva ;-)
Jeg vil anbefale deg å snakke med fastlegen din om samtale med psykolog. Vær oppmerksom på at det er lange ventelister.

Helt enig ang. " lettere å 'gå sammen med' i en tung tid enn 'gjør-sånn-og-sånn-så-går-det-bra'". Man må være klar for å gå videre. Jeg håper ikke jeg ga inntrykk av at "gjør sånn og sånn" er løsningen. Ingenting er verre enn at noen forenkler situasjonen og kommer med "løsninger". Man må gå sammen, som du sier, støtte og være tilstede, men jobben med å komme videre må tas av den som har det vanskelig. Man må ikke være redd for å gå inn i de ubehagelige følelsene. Jeg tror det er DER løsningen ligger.

j38: Håper du ser at du har skapt engasjement, og at det er flere av oss som synes det er et viktig tema. Kjenner at jeg bryr meg veldig om at du skal ha det bra nå. Blir denne diskusjonen vår overveldende? I så fall, så beklager jeg det. Lykke til!

@ skjult ID

Jeg har aldri vært utro mot noen, skjønner ikke hetl hva det har med denne saken å gjøre.

Jeg synes dere skriver mye bra her herrer, det jeg føler jeg trenger aller mest hjelp til nå er å få hjelp til å forandre tankesettet mitt sånn at det ikke bare blir negativt. Jeg må endre måten å tenke på sånn at jeg kan komme meg ut av det her, det sliter veldig og bare ha negative tanker og da blir det bare negativt om alle andre også...

j38: Da er du allerede på god vei! Det er kanskje ikke så lett å kjenne igjen de negative tankene, når man blir overveldet av følelsen de skaper før man blir bevisst på at man faktisk har tenkt en negativ tanke, men hvis du tillater deg selv litt tid - og ikke går i grøfta fordi du ikke klarer det med en gang -, så er jeg veldig sikker på at du fikser dette!
Fastlegen er nok en som kan hjelpe deg med mye her. Ta i mot den hjelpen du kan få, og vær stolt av at du faktisk tør å ta tak i noe som er bra for deg selv.

ikommode:

"Selvfølgelig virket det ikke, og det fordi jeg slettes ikke hadde lyst til å komme meg videre, da."
Dette tror jeg er viktig. Uten at jeg noensinne har vært i din situasjon, forstår jeg bedre hva du mener nå. Sorg er noe jeg tror man må få lov til å bearbeide uten å kompromissløst pushes videre, det handler kanskje mest om å finne måten å gjøre det på uten at at man blir selvdestruktiv.

j38:

Du skriver reflektert og later til å ha mye selvinnsikt, og det tror jeg kommer til å hjelpe deg mye.

Nå blir det forresten fårikål her, skjenker opp en real virtuell porsjon til alle som vil ha. Velbekomme!

HerrFekt har rett. Du skriver veldig bra og er reflektert.

Jeg er sikker på at du kommer til å møte kjærligheten en gang. Viktigste er å ikke tvinge den frem. Da ender man som oftest opp med å bli skuffet.

@J38
Det gjør jo grådig vondt, da, å ikke ha det noe fint for tiden, og samtidig føle at man ikke har noen man kan betro seg til, ikke har noen god vennninne, søster, bror, foreldre eller mannlig venn som man kan lene seg litt mot og hente nærhet fra.
Og så samtidig savne han/hun som du så gjerne skulle leve livet ditt sammen med.

Det gjør vondt det, nemlig! Det gjør skikkelig, skikkelig vondt!

Men veldig mange klarer å komme seg forbi den kneika og får til å lage seg et ganske så godt liv etterhvert med nære og trofaste venner, kanskje med en kjæreste som blir med deg noen år eller for resten av livet :-) Og kanskje med full pakke mamma, pappa, barn.

Ikke gi opp!

Jeg anbefaler kognitiv terapi, og en bok av Rolf Aarøe om nettopp det. Jeg har fulgt hans råd, og laget skjema etter boka hans.
Det gjør godt å snakke med psykolog.

Jeg er glad jeg har noen brevvenner å snakke med her når ting blir tungt.
De er gull verdt =)

Uten å kunne si at jeg har peiling på hvordan du har det, kan jeg kanskje foreslå litt hvordan komme på skinnene igjen. Nb er ikke fagperson, men ofte kommer folk seg opp igjen uten andre enn de nærmeste.
Gir deg en liten oppgave i dag. Ta deg ut på tur i frisk natur, på sykkel eller til fots. Sug inn alle inntrykk, fugler, trær i vinden, lukten ute og kjenn etterpå litt at det gjør godt å røre på seg Inntrykkene gir deg annet å tenke på. Etterhvert forstår du at nå kan det bare gå en vei og det er opp.
Har du en god kollega, noen som er flink til å lytte og har en del livserfaring, snakk med noen. TS , du er verdifull, tro på det, tenk litt på det. Det kommer nye dager og nye muligheter, med blanke ark og farvestifter til!