Depresjon

Jeg er 34, oppgående, god utdannelse og god jobb, men inniblant blir jeg deprimert. Dette er noe jeg stadig jobber med. Jeg synes det har vært vanskelig å snakke om, selv til venner, og det ble ikke bedre med ekskjæreste. Nå tenker jeg på hvordan dette skal legges frem til evt ny partner. Noen som har gode erfaringer, gode råd? Jeg mener at dette er ikke noe jeg buser ut med med det første, man kan ta det på feelingen.

Halvparten av alle Sukkerdamer jeg har snakket med eller møtt, har hatt psykiske problemer eller depresjoner, så du er ikke alene, tvert imot er det ganske vanlig. Selv sliter jeg litt med hjerteflimmer, og hvis jeg skriver om det i profilen min får jeg ihvertfall ingen mail, så jeg har lært å holde kjeft og heller fortelle dem det under første date. Og hvis hun ikke takler å høre det da, så er hun ikke den rette for meg. Men du trenger jo en kjæreste som er sterk psykisk og som kan støtte deg når du er deprimert, så du burde jo forklare ham om depresjonen din så tidlig som mulig. Jeg vet at jeg hadde likt å bli advart om sånt litt før jeg flytter inn til noen.

Øøhhh...desperat ? Du skulle kanskje ha brukt nick nå...

Syns ikke du trenger å fortelle om såpass personlige ting før et evt nytt forhold har begynt å bli ganske dypt, altså når dere er enige om å være sammen i lang lang tid fremover.

Jeg har ei god barndomsvennine som sliter litt med det samme. Hun fortalte d til sin kjæreste etter noen dater om at hun har perioder som er litt tøffe. De har nå vært sammen i 3 år og at de har vært riktige for hverandre er det ingen tvil om fordi de blomstrer begge to:)
Mitt råd er bli kjent med personen før du forteller for mye slik at du kan la "magefølelsen" si noe om hvor dette går og at du kan stole på vedkommende. Men kanskje før det evt blir for mye følelser i tilfelle personen reagerer negativt eller på en annen måte enn du forventet.

Tror @Knerten

Ts, du har en dobbentgjenger jeg var sammen med halv annet år.
Hun opplyste det samme som deg, jeg så ikke noe til noen dårlige perioder iløpet av våre 18 måneder.
Som det ble nevt over, om ting blomstrer og er bra vil du også forhåpentlig fremstå like sunn og frisk..

Kansjeh vi må ta en kaffe frøken.

Fortell det relativt tidlig ihvertfall. Det er lite som er mer irriterende enn å falle for noen, bli sammen, det går 6 mnd, og man finner ut at de egentlig er en helt annen enn hva de har utgitt seg for å være.

har en OK og praktisk tilnærming. I et tospann blir det annerledes der den ene kan støtte og hjelpe den andre og motsatt, alt etter hvilke svake/sterke sider partnerne har. Dette bør ikke undervurderes, to blir sterkere enn en.

Man trenger kanskje ikke fortelle alt på første date, men det er jo viktig å fortelle hvordan man er som person om man ser og føler at forholdet utvikler seg.
Også syntes jeg det er viktig å svare visst den andre personen spør. Alle har noe.
Du må selv føle deg trygg nok på personen til å fortelle det. Visst du ikke klarer å snakke med vennene dine om det en gang så ser jeg at det kan være vanskelig.

Jeg har forsåvidt ingen utstrakt erfaring med det her, men dette er jo åpenbart ikke materiale for første date. Jeg for min del tror man bør avvente litt å snakke om sånt til man faktisk kan stole litt på hverandre, ellers ville jeg bare følt at problemene virkelig er alvorlige når man tømmer det ut sånn. Når det faktisk er fornuftig å snakk om denne typen ting er individuelt, men første date er nok litt vel tidlig for de fleste. Når man sitter hjemme i sofaen begge to og nyter hverandres selskap så er det vel ganske greit å snakke om det hvis situasjonen tillater deg.

Uansett så er det ikke noe man bør være redd for å snakke om. Jeg verdsetter veldig hvis ei jente faktisk tør å snakk om det her med meg. Er det et reelt problem så vil det før eller siden dukke opp, og da er det bedre å vite om det på forhånd enn å bare havne midt oppi det. Nåværende potensielle kjæreste sliter litt hun også, og det visste jeg i grunn før det i det heltatt skjedde noe mellom oss. Fortsatt så velger jeg å kjøre på i håp om at hun er den jeg søker etter. Hvem veit? Kanskje jeg er den tryggheten hun trenger for å løse problemene? Dessuten har jeg litt mental bagasje selv også. I det heltatt, alle har gode og dårlige perioder i livet, og de som sier de ikke har det, lyver. De det er verdt å satse på er de som fortsatt er der på de dårlige dagene, og skjønner at gode dager kommer tilbake igjen bare man har litt tålmodighet. Dessuten kan selv dårlige dager bli litt gode bare den rette personen er der. Eksempelvis så er det sjeldent gøy å være innlagt på sykehus, men dagen blir fort langt, langt bedre bare en god venn, kjæreste/samboer/whatever, familiemedlem e.l. stikker innom. På dårlige dager er det nettopp det som teller. Hvem stiller opp, og hvem stiller ikke opp, og tro meg, ingen vil ha en kjæreste som ikke stiller opp. Derfor, tåler han/hun ikke dine problemer, så vil du heller aldri ha han/hun nettopp fordi han/hun ikke er der når du faktisk trenger det.

… men som sagt, dette er ikke materiale for første date. Det finnes kanskje et unntak hvis man faktisk dumper innom temaet, men jeg ville aldri i verden fortalt utdypende om mine problemer da. Da hadde jeg heller bare sagt litt grovt problemene tilknyttet det man snakker om, ikke fokusert så mye på at det fortsatt er et problem, og rett og slett unngått å «tømme meg» på sett og vis.

Tror TS mener at hun blir deppa for forskjellig..? Været kan være en årsak, men slikt kan en ta fra den positive vinklingen. Masse regn gir mye innevær og kanskje kos foran peisen..

Er du utredet/observert med tanke på om du kanskje har cyklotymi? Håper du har snakket med fastlegen din om dette, det finnes hjelp å få om du trenger det :)

Det å ha eller å ha hatt en depresjon er ikke noe farlig å ta opp i mitt henseende. Men. Er mange der ute som ikke ser at det er en vanlig sykdom. Noen sa til meg en gang. Om jeg knekker beinet. Er jeg da syk? Ja. Samme med en depresjon. Men det er ikke sagt med andre ord at jeg er en dårlig person.
Jeg er selv i en depresjon. Har vært det i 3 år snart. Er i bunn og grunn ikke noe galt med meg når folk møter meg. Bare stygge tanker som jeg ikke plager andre med. Og i tillegg. Jeg får bra behandling. Så hva er problemet? :-p
Haka opp. Vær ærlig. Og ikke bry deg om noen ser det annerledes. De vet bare ikke bedre:-)

Depresjon er nok langt mer vanlig enn man gjerne tror. Fordi alle rundt en ofte virker så "lykkelige".
Men kommer man litt mer innpå folk, så er det utrolig mange som en eller flere ganger i livet har slitt med depresjon. Av de menneskene jeg kjenner godt nok til at man har kommet inn på slike ting, så kjenner jeg vel faktisk flere som har slitt med noe slikt enn folk som ikke har gjort det.

Men nå er det jo stor variasjon av graden av depresjon. Noen får bare en lett depresjon, mens andre blir så hardt rammet at de virkelig sliter.

Uansett så tenker jeg at dersom det er noe som preger hverdagen veldig, så bør man opplyse om det på et tidlig tidspunkt.

Selv sliter jeg med sykdom, som gjør at jeg innimellom også strever litt mentalt sett. Når kroppen "ikke vil" og jeg har en periode hvor jeg er er dårligere enn ellers, så får jeg ikke "matet" hodet mitt nok. Og da er det ikke til å unngå at man blir litt deprimert :)
Men jeg vet at det går over, og da er det lettere å takle. Samt at jeg heldigvis ikke lenger har lange dårlige perioder, men har lært meg å "holde hodet over vannet" litt mer kontinuerlig ved å ha lagt om livet en god del :)
Og jeg har blitt flinkere til å sparke meg selv i ræva og fortelle meg selv at jeg tross alt ikke sitter her med kreft eller har mistet noen som står meg nær. Og egentlig ikke har noe å "sutre" over selv om livet kan være "dritt" enkelte dager.
Ikke at jeg sier at det er lett, for det er det ikke :)
Men det er ikke umulig heller :)
Og øvelse gjør mester, selv på mentale ting ;)

Uansett er det bedre å bli "dumpet" tidlig av en fyr som ikke vil takle en evt depresjon (eller andre ting man burde være åpen om). Enn å bli dumpet den dagen du i tillegg sitter der deprimert, fordi han ikke visste hva han gikk til.

Tusen takk for gode svar. Ja, jeg får hjelp fra både lege og psykolog, som jeg har gått til i nesten 10 år. Jeg har en depresjonsdiagnose, men den er ikke meg eller er ikke der hele tiden. Jeg har ikke vært deprimert så lenge som 3 år, som deg SvenÅke( stemmer det virkelig at du konturlierlig har vært deprimert i 3 år?) Det kommer og går, nesten en gang i året. Og når jeg blir syk, mister jeg all kraft. Det kan vare alt fra to dager til 2 måneder.
Depresjonstidene blir kortere. Jeg kan teknikkene, joda. Har tro på mindfulness. Vil si jeg har en del innsikt, paradoksalt nok, da jeg jobber innenfor bransjen psykisk helse selv.

Jeg har nok vært i en depresjon mye mye lenger enn det. Men. Ble oppdaget for nær 3 år siden. Og ja. Jeg kjemper med den hver dag. Jeg bare gjør alt jeg kan for at andre ikke skal påvirkes av det.
En depresjon er hva du gjør den til. Og folk med ett godt hjerte tar deg imot som den du er uansett:-)

Men min også ble oppdaget for over ti år siden, men det betyr ikke at den er der hele tiden. Ønsker deg alt godt iallfall :)

Der er du og jeg forskjellige. Jeg har konstant gått i en i lang lang tid. Slik er det bare. Men. Er mye mye bedre:-)