"Eeeh....hvor er andremann?"

Originale drømmetekst til bilde nr 7.
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
"Eeeh....hvor er andremann?" spurte jeg da jeg så den gammeldagskledde karen stående oppå en haug i midtdelen av kirken. Jeg hadde stått på høyre side og kikket ut under kirketorget, der det var endeløs solørken. Bildet hadde plutselig skiftet utgangspunkt, fra et annet sted. Fortsatt gynget og svingte bevisstheten som en huske.
Arne Nordheim selv fortalte. Det foregikk i Kongsberg kirke, under kirkegulvet som nettopp hadde åpnet seg i 2 svære og 2 mindre åpninger, slik at alle i kirken skulle kunne se det ørkenlignende landskapet innenfra en gedigen naken forfallen låve. Låven er altså rett under kirken. Det var sprekker imellom låveplankene som solen tøyt inn igjennom i tillegg til de 2 store dørene ut til varme vinden.
Arne Nordheim sto et sted i toppen av kirken og fortalte historien sin; en slags dramatisering av en fortelling, og hovedpersonen (dvs 360 graders blikkpunktet fra tilskuerne i kirken som så "gjennom" karen der nede) hadde mer og mer begynt å gynge som en huske.
Før publikum hadde (fra synsopplevelsen) steget ned til det underjordiske hadde Nordheim sporløst forsvunnet. (For han var først på kirkegulvet....før han plutselig dukket opp som en fortellerstemme fra toppen.) Kongsberg Pikekor og mange andre større kor hadde bredt seg utover hele planet oppå forhøyningene for salmebøker.
"Jeg'et" i begynnelsen var en "ånderlig personifisert" form for folkemassen i kirken, som i undring over det forfalne tomme rommet med ørkenen utenfor plutselig kikket til venstre for seg....og så denne gutten. (Dette er bilde 7.) Han sto stille. Han så uskyldig ut. Kanskje litt "gammeldags smårampete". Han hadde sikkert en liten sprettert i baklomma si. "Eeeh....hvor er andremann?" -spurte "jeg". (Den kollektive gyngende 360 graders-bevisstheten spurte om dette.)
Klokken ringer. Jeg vekkes.

:D Levde meg helt inn i den drømmen jeg... Beskrevet som den var med sansene... Takk for at du delte

Eller totalt menigsløst...

Drømmer er jo meningsfulle nettopp gjennom sin mangel av konkret mening og logikk:))

@Gilla
Hyggelig. Javisst, drømmer er ofte bortenfor det logiske og snusfornuftige. Det er en virkelighet like reell som "denne" når den pågår. Normalt like adskilt fra "denne" virkeligheten i drømmen som omvendt.

@okey
Noen husker aldri at de drømmer eller vet ikke engang at de gjør det. Er du blant dem?

Hvis flere har noen erfaringer å dele kan de jo gjøre det.

The Lord's Supper
Rare, varme farger i fabelaktige former. Masse gult (gull?), rødt og littegrann blått + noen underlige farger uten navn. Et kirsebær svever nedover og legger seg på land. Det har kraner på seg rundt i ring. Barn leker på en ås hundre meter bortenfor. To mennesker sitter i et hus omkring en kake med 33 lys. En lyseblå kjegle i midten av kaken. En kvinne og en mann utenfor omfavner hverandre. Mannen blir til et tre. Guds hånd holder hele denne allmektigheten. Lukket hånd, men alt er lyst.

Tatt syra di?

Er visst bare jeg som legger ut her, hehe. Ganske nifs drøm:

- - - - - - - - - - - - -
Livet gikk sin gang... Natt, dag; "normalt". Det absurd unormale var at jeg skjønte ikke et kvekk av hva familie og venner sa til meg, og alt som skjedde hadde en uforståelig vrengthet ved seg. Både hva som skjedde når og hvordan og hvorfor.

Jeg begynner å se ting fra tidligere i livet. Jeg forstår ikke historiens hendelsesforløp eller rommenes form eller tidsbegrepet eller noe... ...før det plutselig går opp for meg at livet / klokken / alt går baklengs. Ordene var vrengte. Alt. Måten jeg skjønte det på var ved å studere en som spylte med en vannslange. Vannets bevegelse var så fremmed. Denne verdenen var inngrodd i meg, så det tok tid før jeg skjønte dette.

Drømmen endte med en slags erkjennelse av at "tid" er relativt. Og i dypeste forstand noe som ikke eksisterer.

This makes NO sense.

Syns det er fint å få lov å ta del i din dømmeverden tresnitt... Tror jeg bør skaffe meg en notatblokk å legge ved siden av sengen. DRømmer mye, men glemmer å ta vare på drømmene og skrive de ned:))

Ja, gjør det, Gilia73. Det er slikt som de fleste ville ha glede av å gjøre.

En gang var jeg i en svær lekestue, som et bolighus. Noe mystisk, ja absolutt. Mange år siden sist vandret i. Jeg beveger meg inn i 1. etg. Dempet belysning, overskyet ute. Og DER ER DET: Det store hullet i gulvet, 7x7 meter ned i kjelleren. Det har muligens tidligere vært en trapp der. Kjelleren er mørk, og den er tettfylt (absolutt hele volumet der) med en visuelt usynlig "tidsessens av statisk elektrisitet" som er utviklet gjennom alle årene fra jeg var liten gutt til nå...ved at intet har skjedd / beveget seg der nede denne tiden.
Jeg går - etter å ha tenkt meg om - rett utfor kanten, og synker i sakte hastighet nedover i den statiske elektrisitet-geleen. Og den brukes opp i det volumet som jeg beveger meg i, og forblir en gradvis synkende masse nede i barndomsmystikken. Minnene glir lenger bakover jo dypere jeg synker ned i geleen. Jeg utforsker ting, og etter en stund er dybden av geleen ikke mere enn en meter over hodet mitt.
Lurer på om det faktisk er mulig å såvidt se dette tidsbelegget...som gjennomsiktige volumiøse strømninger av ørsmå partikler som flyter som vann og oppheves parallelt med min bekjentgjøring av rommet. Det er altså undring og spenning i energiform rundt i rommet. (Har sett tidligere at Jung skriver om dette i Psykisk Energi.)
Det kommer også etterhvert noen barn oppefra, og hun ene kaster seg ganske raskt ned i hullet. Og hun slår seg ikke, da det fortsatt er 2 1/2 - 3 1/2 m dyp gele igjen. De er veldig nysgjerrige, litt forsiktige og veldig spente.
Foruten at stedet har å gjøre med lang tids oppladede barndomsminner så forbinder jeg det også med kjelleren i Vestfossen Cellulose (som idag er kunstgalleri).
Lagde en gang en surrealistisk film i disse celluloselokalene (før det ble galleri), hvor denne mystikken er forsøkt fremstilt.

Som sagt:

HER ER PLASS FOR ALLE SOM HAR DRØMMER Å MEDDELE.

Men jeg er kanskje eneste på forumet som interesserer meg for slikt? Mange fnyser straks man berører spirituelle temaer. Men det gjelder slett ikke alle...(selv om det ((nesten)) ser sånn ut.)

Du er ikke den eneste som interesserer deg for dette.
Mange har slike interesser, men vil ikke dele dem med forum. (Perler for svin?)
Noen som tidligere har skrevet om slike ting på forum, er stille nå.

ERASERHEAD (Lynch)

Jeg drømte ca hele filmen, og var en naturlig del av den - som en tilleggsperson. Det var ingen "film" men 100% virkelighet. Kunne gjøre hva jeg ville, og dermed så jeg "filmen" tildels som jeg ville. (Fra mine ståsteds vinkler ol.) Bestemte mye av dens innhold. Den ble ganske annerledes enn originalen. Det var ca svart/hvitt. (Meget svake farger.) Omgivelsene lignet litt på inni cellulosefabrikken, Vestfossen.
En gruppe mennesker jakter på oss; dvs Eraserhead, meg og en til. Vi kaster oss ned store sirkelformede gruvehull til etager under, og sleger oss opp trapper.
Det hender jeg går vekk fra filmhendelses-forløpet, og ser dermed ikke hva som skjer. En gang beveger jeg meg vekk, inn på et hotell, der jeg ser et par smågutter og en brusautomat. Her er fargene i tilværelsen sterke. Går tilbake innad i "filmen" igjen, og fargene blekner igjen.
Det er ikke noe filming og slikt. Det er ekte virkelighet.
Mot slutten kan jeg smelte sjelen inn i feks en vegg eller søyle, og se på handlingen uten fare for meg selv.
Eraserhead sier ingenting - slik som først i Lynchfilmen.

Drøm der jeg var vitne til at Jesus selv fløy Føniksfuglen på veg til paradiset. Det er dessverre lite jeg husker. Jeg pratet med ham først. Han følte redsel og mangel på kapasitet med seg selv. Men han hadde perfekte ladning med tro, håp og kjærlighet. Dette skjedde i min levetid.
...Så måtte han altså dra. Han var så menneskelig: "Jeg vil vel klare det?" Ferden på Føniks er så krevende. Selvsagt klarte han det. Det siste jeg så av ham var da han fløy vekk. Men dette så jeg bare glimtvis - på forskjellige speil. Jeg løp for å få de siste speilglimt. Men han var straks vekk. Føniksen flyr voldsomt fort.