En drøm

Jeg har en drøm om et forhold med "dybde", der hvor det viktigste er at vi er der for hverandre i tykt og tynt.
Hvor stolthet og empati er viktige faktorer, ærlighet og kjærlighet må også til.
Jeg synes det går for mye på selvrealisering og egne ønsker om hva enn SKAL oppnå i dag, synes dette gjenspeiler seg i mange profiler tekster her også...

Hva menes når folk skriver i tykt og tynt ? Hva hadde du f. eks gjort hvis din partner hadde blitt alvorlig syk, og kanskje snudd opp ned på tilværelsen samt framtidige drømmer, tror du at du fortsatt hadde stått bi?

Hvis vi var gift (eller "tilsvarende"): ja.

Generelt er jeg håpefull romantiker (det finnes ikke håpløse romantikere), og jeg er veldig fornøyd med å registrere at tilsynelatende reflekterte mennesker tilsynelatende er det samme.

Er ikke helt sikker på hvordan jeg bør svare på spørsmålet ditt annet enn: jeg håper det.

For en av de tingene jeg reagerer på her, og har hengt meg opp i, og sikkert nevnt her hundre ganger før: Folk er så voldsomt opptatt av å skulle ha så mye felles interesser, være på samme nivå i livet osv osv osv

For min del betyr det fint lite in the long run.

"Nei, jeg kan ikke date noen nå for jeg skal fokusere på studiene som gir meg en master i et eller annet tomsete fag som aldri kommer til å gi meg annet enn arbeidsledighetstrygd.."

"Du må like (insert), (insert) og (insert)"...

Ok? Adjø.

Jeg klarer ikke la denne ligge...
Tror du at du håper det, -Bene-, eller håper du at du tror det?

Bare nevner at jeg erter I TILFELLE det skulle være uklart.

Kjærlighet forsvinner ikke fordi en person man er glad i, knekker ryggen og må opereres i stedet for å dra til Gaustadtoppen som planlagt. Svaret er ja. Selvfølgelig.

Men om forholdet henger i en tynn tråd fra før, og varmen ikke er der, men man bare dilter sammen fordi det er litt mer behagelig å være to enn en, ja da kan det vel hende man ser seg om etter en annen å dra på tur med når noe skjer...

Den var lett.. Selvfølgelig.. Kan hende fortere enn du selv aner.. Og kan skje den ”beste”..

Vær forsiktig med stolthet, det kan ta knekken på forhold, det også.

@TS

"dybde" høres bra ut. Det er faktisk et solid grunnlag for et stabilt og langvarig forhold. Dybde og, generelt, størrelse.

Hvis det hadde skjedd med min framtidige mann så hadde jeg stilt opp for ham og så hadde jeg håpet at han hadde gjort det samme for meg hvis det var jeg som ble syk:-). Livet er uforutsigbart og man må ta det som kommer.

Hvis jeg selv ble syk og visste at jeg aldri kunne leve normalt mer, er det ikke helt sikkert at jeg ville ha ønsket at partneren min ofret seg for min skyld.

Je, je.. Ikke vær så himla sikker på at dere hadde blitt værende. Jeg hadde et veldig solid og langvarig forhold, så ble jeg alvorlig syk, og ble knallhardt dumpa da jeg begynte å bli frisk og ting skulle bli normalt igjen.

Jeg er neimen ikke sikker på hvordan jeg ville taklet det om partneren min fikk feks en sykdom/et handicap som snudde opp ned på tilværelsen vi så langt har hatt felles og som vi har tivdes sammen med.
Jeg vet ikke lenger hvor alvorlig jeg skal ta et kjærlighetsforhold, det er jo så mange forhold som avsluttes av så vidt forskjellige grunner. Og det virker som at limet i et forhold er felles interesser, felles forståelse av livet og tilfredsstillende sex.

Hva skjer når noen av forutsetningene for å klare å trives sammen, forsvinner? Er begge parter kreative nok, sterke nok og omstillingsvillige nok til å klare å redefinere forholdet slik at begge to finner nye måter se hverandr på, oppleve hverandre på og være glad i hverandre på?

Jeg vet at jeg ville stilt opp 100 prosent om en bror, eller min livslange venninne plutselig ble syk, skadet eller traumatisert på en eller annen måte. Der kan jeg stille opp og setter mer enn villig mitt eget liv på vent, det har jeg gjort før og gjør det absolutt igjen!

Men jeg er altså blitt usikker på hvor alvorlig jeg skal ta kjærligheten mellom mann og kvinne, jeg synes den virker så skjør og lite bestandig!

Vel, jeg lar meg ikke skremme av en diagnose for å date en dame, så da bør jeg vel også tåle at en jeg allerede er i forhold til, får en diagnose.

Wilma
det er jo ikke spesielt underlig at du selv føler at kjærligheten mellom mann og kvinne er så skjør... når du selv ville vurdert å gå hvis din partner blir syk...

Jeg ønsker meg kun et dypt og inderlig forhold. Det betyr IKKE at en henger med hverandre i ett og alt hele tiden, og har samme hobbyer. Men at en har full og gjensidig trygghet, tillit, respekt, empati for hverandre. Og at forholdet er nærende og i balanse og at begge hjerter er involverte ... altså i hverandre, hverandres barn inkludert.

Jeg har tro på at det går an, selvom jeg innimellom begynner å lure på om jeg lever for en drøm :o)

Et sånt forhold kunne jeg godt tenke meg også...

Et dypt og inderlig forhold er kanskje noe som de aller fleste drømmer om, innerst inne. Men i hvilken grad man begge to evner å bidra til at dette er mulig i et forhold, avhenger naturligvis av en lang rekke komplekse faktorer. For eksempel i hvilken grad man hadde sterke og tillitsfulle bånd til sine foreldre - det var jo her man fikk den opprinnelige ideen om relasjoner. Og om ikke denne startprogrammeringen var helt optimal, så kanskje man fikk noen muligheter til å justere dette senere i livet - og hvordan gikk det? Og så har du en rekke personlighetsmessige faktorer som skal stemme osv.

Men det virker som du stiller et filosofisk spørsmål: hvorfor vektlegger ikke par i større grad fellesskapet enn sin individuelle utvikling? Vel, igjen en kompleks sammenheng, og man må søke svar i den samfunnsmessige utviklingen. Vesten fokuserer typisk på individet og dets frihet, mens man i mange andre kulturer vektlegger fellesskapet (sosialt sett) i større grad. I Skandinavia vektlegger vi fellesskapet - ja - men stort sett kun når det gjelder skatteseddelen og vår forpliktelse derigjennom. Ellers er vi i forhold til mange andre land rimelig svake når det gjelder det åpne og frie inkluderende sosiale fellesskapet. Bortsett fra nordpå da, der jeg kommer fra. Der har man definitivt en større åpenhet og direkthet enn sør i landet.

Jeg tror vi i Norge har fått en dreining mer mot den individuelle utviklingen og selvrealiseringen, ja. Av flere årsaker, vi er blant annet sterkt kulturelt påvirket av USA, og New Age-trenden vektlegger også den individuelle utviklingen. Det er mange filosofiske trender som påvirker samfunnet, og det er også trender som går i motsatt retning. Samtidig som vi har en sterk individualistisk trend, har vi også en sterk kollektiv trend som vektlegger betydningen av autoriteter og det å føye seg og ikke stille for mye spørsmål. Men jeg ser ikke at denne trenden påvirker det relasjonsmessige i så stor grad.

Den verste relasjonsmessige trenden, etter min mening, er nok den at man kan klare seg fint alene, og spesielt at kvinner kan gjøre det. Dvs. den individualistiske trenden. At staten har erstattet mannen og at kvinnen nå kan selvrealisere så mye hun ønsker. Dette skaper relasjonsmessige problemer fordi man omdefinerer rollemønstrene, og ender opp med noe ganske uklart etter min mening.

Samfunnet er rimelig avhengig av at mann-kvinne relasjoner fungerer rimelig bra, så om de tuller for mye med disse tingene, vil vi merke det på man

@oo
Jeg vil jo ikke vurdere å gå dersom partneren min blir syk! Nå har du tolket meg litt for lettvint, synes jeg!

Men det kan komme mange uforutsette utfordringer som kan være vanskelig å takle for begge to dersom en i forholdet blir syk. Det er ikke lett verken for den som blir syk, eller den som opplever at partneren blir syk i slike tilfeller.

Feks: Den som stort sett har definert seg som den sterke og trygge i forholdet og som alltid fikser ting, og alltid ordner opp i små problemer, kan oppleve at den funksjonen ikke funker lenger. Og den som stort sett har satt sin lit til den andre, opplever at nå er det plutselig h*n som må fikse og løse hverdagslige problemer og utfordringer, og er ikke helt fornøyd med den rollen.

Vi ønsker jo å utfylle hverandre? Vi ønsker å være verdt noe for den andre? Vi ønsker å bidra med noe verdifult til den andre? Om en i et forhold blir alvorlig syk, og ikke lenger klarer å bidra med like mye som tidligere, så vil det være vondt for han/henne.
Den gamle dynamikken funker ikke lenger, og man er avhengig av å i fellesskap klare å lage en ny dynamikk som funker for begge to.

Noen par klarer det så lett som bare det og blir bare enda mer glad i herandre, andre par går i stykker i løpet av en slik prosess.

@Wilma

Du legger jo opp til å bli feiltolket på måten du resonnerer på i første innlegg iforhold til nr 2 i denne tråd. Det er vel stort sett den friske part som blir det sterkeste ledd, og som i de fleste tilfeller må forsake mest. Og det var dette som var meningen med tråden. Den friske har fortsatt muligheten,,,, Tar han /hun henne og dropper partneren for å fortsette løpet med noen andre .. Var det som var temaet..

Kanskje man kan si det slik at når begge har mulighet til å gi og ta i likt monn, så er det ikke rart at det går greit. Men når en av partene ikke lenger kan gi like mye som den mottar, og vice versa - i hvilken grad har man kapasitet og vilje til å leve i et slikt ubalansert forhold?

Samtidig må man vel her definere ting litt mer. Når er forholdet ubalansert totalt sett? En part kan trenge support på ett område, men kan være en større ressurs på et annet, slik at ting kan oppveies.

Jeg tror det koker ned til ens oppfatning av situasjonen, og den er helt individuell. Ens livssyn kommer nok også sterkt inn, hva som motiverer en og som gir en mening i livet. For mange gir det mye mening å hjelpe andre, å dedikere sitt liv til andres beste, selv om man ikke får like mye igjen.

Det blir en debatt om den betingede kontra den ubetingede kjærligheten.