Feil med meg?

Er en gutt på 20 år som vil veldig gjerne kjøpe mitt eget hus, finne meg ei super jente og forhåpentligvis få barn en dag.
Problemet er at jeg stresser for å gjennomføre mine mål, og mine venner sier at jeg burde nyte ungdommen og feste litt mer.
Jeg føler egentlig at festing er litt bortkastet tid og penger, med tanke på at jeg kan bruke tiden min på mye annet fornuftig.
Min bestevenninne sier at jeg er 20år og har "midtlivskrise", kanskje det ligger noe i det, hehe.
Er det noen som har noen råd eller meninger? Føler ikke helt at jeg er som de fleste andre 20åringer, men blir enda sett på som en

Har du noen du vil satse på da, Gutt20? Utenfor Sukker, helst.?

Kjør ditt eget løp og hva du føler for :)
Ikke hva andre måtte forvente av deg ;)

Vi er tross alt alle forskjellige, og ikke alle passer inn i "normen" for hva andre mener er "det rette" :)

Jeg har det problemet at jeg driver med transport og det blir mye bilkjøring.
Kan ikke helt bare stoppe en bil med ei søt jente og spørre om nummeret hennes, hehe.
Prøver å snakke med ei jente her på sukker, som jeg syntes er veldig søt, men er redd for å skremme henne vekk... Vet ikke helt om hun er interessert eller ikke... Jeg kan fort få interesse for ei jente, men så etterhvert så kan jeg miste interessen, og omvendt... Syntes personligheten har utrolig mye å si, og vil helst møte ei jente som er på samme side i boka som meg... Som er litt ferdig med all festingen og sånt, som heller sparer og tar en lang syden tur istedenfor :) Hun forrige jeg drev med var 9 år eldre enn meg, og det gikk ganske greit, men ble litt sliten, siden det hele tiden var ett eller annet galt....

Begynn med huset og de andre tingene du evt ønsker deg :)
Og så kommer jenta når hun kommer ;)

Kjærligheten er ikke på samme måte som å kjøpe et hus eller spare til noe, den kan ikke bare "skaffes" fordi man ønsker seg den :)
Så vær tålmodig, så dukker hun nok opp før eller siden :)
Bare husk å leve (kjøp hus og lev slik du føler for det) i mellomtiden frem til hun dukker opp, og ikke baser livet ditt på at du ikke blir lykkelig før alt er i boks :)
Det er jo tross alt veien til ting som er selve livet :)

Skal du gå for noen, så gå for de yngre enn deg. Synd å si det, men det er sånn det er. Kanskje best og, men det nytter nok ikke å løpe etter de litt voksnere(no offence), selv om de kanskje frister.

Det er ikke normalt å ha eget hus når man er 20. Det er ikke normalt å ikke feste når man er 20. Det er ikke normalt å tenke på barn når man er single gutt på 20.

Du er ikke normal. Men er det feil?
Hvorfor skal alle være som alle andre? Hvorfor kan ikke folk få være spesielle?
Vil du ha en kjæreste som ikke er spesiell? En som er som alle andre, en hvem-som-helst?

Jeg vil ikke være som alle andre. Jeg vil ikke ha en kjæreste som er som alle andre. Hun må være spesiell, for meg, og jeg for henne. Så er det noe feil på meg? Ja, helt sikkert, men jeg vil ikke innrømme det. Ikke her. Folk kan jo tro jeg er spesiell.

Som gutt/mann i midten av 30 årene. Så må jeg nok si at du mest sansynlig er litt umoden enda. Bare at du ikke vet det selv enda. En dag tenker du deg nok tilbake med ett smil til begynnelsen av tjue årene. :)
Det er ikke for å være stygg med deg. Men det er nok engang sånn det er.
Det er nok mulig å finne en likesinnet. Selvsagt. :)
Men sjangsen for å finne en jente rundt tjue, som er villig til å slå seg ned å stifte familie er ikke så stor.
Men jeg ville kanskje ha hørt litt på vennene dine. Ikke nødvendigvis begynn å feste bare for de sier det.

Men hadde jeg tenkt som deg. Så ville jeg kanskje begynt å legge penger til side. På den måten, så kommer du nærmere de målene du har satt deg for hver dag som går. Da er du og mye nærmere det du ønsker når du treffer en jente du vil dele livet med. :)

uhorvelig godt sagt, pgmp :o)

Har ikke tenkt til å få meg barn med det første. Men vil gjerne bli ferdig med utdannelsen min, og få startet mitt eget firma/enkeltmannsforetak. Har planer om å kjøpe mitt eget innen jeg er 25, og etter at hus og stabil inntekt er iorden, kan jeg tenke på barn, hehe :)

Det burde vel være plentiful som følger deg der. her, Gutt20.

Kom med åpen identitet, så håper jeg det hjelper.

Det er fint å ha mål å gå etter, men du kan ikke glemme å leve!
Plutselig kommer dagen hvor du oppdager at livet ikke kan planlegges. Den dagen noe skjer og alt du har jobbet for hele livet er plutselig meningsløst. Hele fremtiden du har planlagt legges brått i grus. Om hele din tilværelse har dreid seg å jobbe etter det ene langsiktige målet, står du plutselig heller å lurer på hvilken måte du kan komme deg bort fra dette livet. Du skal være sterk for å stå oppreist den dagen. Og den kommer, helt sikkert. Bare spør. Jeg har vært der. Bare frykten for å overleve et forsøk på å gjøre det slutt er grunnen til at jeg er her nå.
Starta firma da jeg var 26. Starta neste firma året etter. Hadde hus ved sjøen, leide leilighet i byen og var gjeldfri før 30-årsdagen. Du skjønner hvor godt livet ellers har gått når jeg nå, onsdag kl 02.30, sitter her med superbrukermedlemskap til kr 2/mnd!

Pell deg ut og lev, for guds (eller hvem du nå tror på's) skyld! Slutt å planlegg langt frem i tid. Ha det gøy mens du kan!

(Ble kanskje litt i overkant satt på spissen det der.)

Liker folk som taler rett fra leveren :) Det er som regel dem som er ærlige :)
Brandt meg skikkelig ifjor, da det ble slutt mellom meg og eksen.
Så er litt redd for å binde meg for fullt, men det har alltids fått høre at hvis du faller av sykkelen, så er det bare å hoppe oppå og prøve igjen :)
Men er det en ting det er trygghet i, så er det i seg selv :)
Føler at jeg ikke klarer noe som helst....
Er 20 år, snakker meget sjeldent med familien og er enda ikke ferdig med utdannelsen... Føler meg egentlig litt alene, og at jeg ikke kommer meg noen vei... Har vel egentlig ikke klart å imponere noen som jeg kjenner, bortsett fra den dagen jeg flyttet for meg selv :)
Føler meg ensom, og skulle gjerne kommet meg litt videre :)

TS, nå skal jeg skrive noe jeg ikke trodde at jeg mente, men jeg har endret meg. For vet du hva? Tiden med festing, høy partyfaktor og dette med å leve mens man er ung, er oppskrytt! Det er ganske tomt, og gir egentlig litt lite mening. Så om du virkelig, virkelig føler deg moden nok for ro og for å dele deg med et annet menneske, kjør på!

Jeg mener (plutselig) at vi gifter oss for sent! Folk som er klar for det, burde gifte seg mellom 20 og 25! Da er utvalget uttømmelig når det gjelder partnere, da tør man å satse fullt ut uten forbehold, da er man naiv til å tørre å elske uten sikkerhetsnett og da er man naiv til å tro på kjærligheten i ren form. Man er også umoden på den måten at man ikke tenker konsekvenser i så stor grad som når man blir eldre, og tar heller utfordringer som de kommer når de kommer. Man har lenger tid til å skape minner og lage bånd til hverandre. Vi som er eldre blir gjerne frarøvet "et livslangt forhold" fordi vi har hatt mange av dem. Og med disse forholdene som tar slutt, mister vi ikke bare kjæresten, men også noen illusjoner, vi blir mer redd og vi mister litt av den naivistiske troen. Noen får også sår på sjelen og baggasje så tung at det er vanskelig å gå inn i noe nytt med hele seg. Dessuten blir utvalget begrenset som eldre, og utvalget kan også bli dårligere :-)

Så kjør på! Hadde jeg vært ung, hadde jeg giftet meg tidlig! Da hadde jeg jo sjans på de jeg ikke lenger kan få ;-)

Den var virkelig dyp! Tøft sagt, og jeg er egentlig litt enig :) Folk i 25år alderen kan gått gifte seg, hvis dem begge føler at det er riktig og kan ta forholdet til det ultimate trinn :)

Men.....nå når jeg leser det du nettopp har skrevet, synes jeg du skal tenke deg litt om og ikke ha det for travelt. Husk at det ikke er andre enn deg som kan gjøre deg lykkelig - sånn egentlig. Det betyr at det med å komme deg videre nok er en jobb hver og en av oss må gjøre for oss selv. Andre kan bidra, men de kan aldri gjøre jobben. Håper uansett at ting løser seg på beste måte for deg! Alene kan vi nok føle oss alle sammen til tider. Det er en del av det å bli voksen. Forskjellen er bare at man lærer å takle den...

Husk at det er mange som ikke engang har startet noen utdannelse når de er 20 år. Husk også at du klarer det meste - helt sant! :-)

Gutter er 20 når de starter utdannelsen, 3-8år tar det gjerne, etter endt førstegangstjeneste. Og du tviler fordi du ikke er ferdig ennå?
Å leve er ikke nødvendigvis å feste. Det er ikke å gå på fylla for å ha en unnskyldning for ikke å kunne gjøre noe annet i helgen. Å leve er å ikke bruke hele livet på å oppnå noe som forsvinner på et øyeblikk uten at du kunne forutse det.

Langsiktig mål, BRA! Å kun leve for dette langsiktige målet, DUMT!

Finner du en jente du liker, så hold på henne. Ta vare på henne. Se en fremtid med henne. Men ikke gjør hele livet ditt avhengig av henne. Ikke risiker forholdet fordi du har bestemt deg for å starte firma, eller noe annet mål. Å leve betyr like gjerne å leve sammen med en du er glad i. Men kjenn at du lever. At dere lever.

Jeg studerte i usa. Hadde 8 mnd igjen av mastergraden. Hadde en herlig amerikansk samboer. Alt så bra ut. Lovnad om traineestilling etter utdannelsen. Fremtiden var lys.
Så havner modern på sykehus. Hun blir stadig dårligere. Mens jeg er hjemme på juleferie ser jeg at jeg ikke kan reise fra modern. Hun dør tre uker senere. Jeg blir i norge til begravelsen.
Men siden jeg ikke hadde møtt opp til skolestart etter jul hadde jeg brutt betingelsene for studentvisumet. Jeg mista muligheten til å få mastergraden. Jeg mista året med traineeplass. Og jeg mista muligheten til å flytte tilbake til samboer'n. Vi kunne ha gifta oss og fått visum på den måten, men hun hadde en sykdom som kostet flere mill i året i medisiner. Så fort hun hadde gifta seg ville hun ikke lenger være dekket av foreldrenes helseforsikring. Vi vurderte løsninger som at jeg kunne gifte meg med venninna hennes bare for å få et visum. Men det ble til at vi måtte slå opp.

På den ene hendelsen mista jeg altså mordern, den flotteste jenta jeg noen gang har møtt, mastergraden og alle fremtidsplanene!

Livet er fullt av slike små øyeblikk som velter alt. Ikke glem at nåtiden kun finnes nå! Alt annet er bare en drøm som kanskje kan komme.

En her oppe sa du var umoden... Jeg vil si du er moden. Og jeg synes du høres ut som en veldig fornuftig kar. Det er de som absolutt skal beholde "ungdommen" til langt opp i tredveåra, fortsatt fester hver helg og leier leilighet midt i byen som er umodne. Og du vil nok nå lenger enn de fleste av dem her i livet. Du har mål, du har riktige prioriteringer og jeg synes du skal fortsette å jobbe for de målene. Det er kanskje ikke kjæreste du får først når du ikke fester hver helg i din alder, men får du kjøpt deg hus før du er 25 så er du allikevel mye tidligere ute enn de fleste og vil være mye mer attraktiv enn de fleste andre. Det ER bortkasta penger å feste hele tida som du sier. Selv om innimellom så er det sikkert greit å lufte seg litt. Jeg er litt mye alene på fritida selv, men har ikke så mye tid til overs så det går helt greit, er aldri på byen da for det takler jeg ikke (for mye sleske folk, påtatt superglade fjes, falske folk, sjekkemarked der man får se de supersjekkerne som er helt utålelige drittsekker som alltid tar med seg hjem de jentene du kunne tenke deg å bli ordentlig kjent med). Jeg tenker ganske likt som deg, nå har jeg ikke kunne kjøpe meg hus enda, men jeg kjøpte meg leilighet i sommer etter endelig å ha finni den jobben jeg vil bli i. Har nå en god framtid foran meg i et tiårsperspektiv da jeg forhåpentligvis vil ha tjent litt på leiligheten og ha gått opp endel i lønn (selv om jeg nå ligger over snittet for aldersgruppa mi). Er 27 og har stressa siden jeg var 15 med å få meg kjæreste uten hell. Nå har jeg ikke tid til å stresse med det, altfor mye å gjøre og da har det faktisk løsna litt. Ikke sånn at jeg har noe på gang, men har vært litt fremgang siste året. Selv om jeg fortsatt tenker på det hele tida.

Det er nok ikke kjappeste måten å få seg kjæreste på ved å være såpass seriøs og målrettet som du er i din alder, men jeg er helt sikker på at du kommer til å lykkes bra her i livet og når du endelig finner ei jente så vil du kunne gi henne en trygghet og ha det bra sammen med henne uten å stresse med høy kredittkortgjeld fra tidligere løsslupne tider. Og jeg vet om folk som nærmer seg millionen i studielån fordi de liker selve studietida for godt og har reist over hele verden i stedet for å velge et studie, bli ferdig, komme seg i jobb, kjøpe seg bolig og ha en lysere framtid. Stå på mann, det er flere av oss og jeg er helt sikker på at du får det du søker en gang og at den jenta vil være veldig heldig.

Ser ikke noe unormalt med den tankegangen, men det er vel kanskje mest fordi jeg hadde den selv når jeg var 20. Er ikke gått mange årene siden jeg var det, men det er fullt mulig å eie ett hus før du er 25, det kommer helt an på om du er realistisk med kravene dine.

Er du ferdig med utdanningen din? Har du fast arbeid, egenkapital og innkom nok til å forsvare ett lån med alle utgiftene det medfører? Hvis ja, flott! Kjør på sier jeg da. Selv ble jeg huseier for ett års tid siden, og angrer ikke ett sekund. Den supre jenta og barn lar vente på seg, men det kommer når det kommer, tenker nå jeg (:

Sånn ellers vil jeg bare påpeke at noen av oss er ferdig utdannet ved 20 også pgmp -.^

Det er en klar fordel å ikke bo i Oslo, da hadde dette vært en uaktuell problemstilling.