Trives alene?

Kan se at mange sier enn må først trives med sin egen alene tilværelse, før man kan forvente å finne noen...
Føler jeg ligger litt tynt an hvis dette er realiteten...
Jeg har vært uheldig med oppvekst vilkår, og det er litt så som så med familie forhold, og jeg er heller ikke av den typen som er flink til å ta meg ut å være sosial. Jeg har så enormt suget etter min egen solide familie og trygge base.
Jeg har mine skjønne gull annenhver uke, og har gleder med det. Men føler veldig på at jeg ikke klarer å skape harmonien i hjemmet alene, uten et annet voksent menneske. Jeg har bygd både hus/hjem og hytte, men gledene ved å ha dette alene er ikke stor i disse tider. Kjenner jeg er litt små desperat nå.... gruer for en vinter til alene , med høytider og det som er.

Veien fra himmel til helvete er kort... :)

Kjenner følelsen. Man har alt, men ingenting. Men det hjelper faktisk litt å følge egne drømmer, fremfor å vente på at alt skal falle på plass.
Det er utrolig nok mye gøy man kan gjøre alene også :-)

Ja som å feire julen :)

hmm: Hva hvis ens egne drømmer er familie, hva skal man gjøre da?

Få seg en hobby eller noe i mellomtiden :-) Aner egentlig ikke, familie var også min drøm og etter 2 mislykked forsøk på akkurat det levde jeg noen år i ingenting, bare eksisterte egentlig.
Nå har jeg begynt å ta opp igjen gamle interesser og det hjelper veldig. Får ihvertfall tilbake en viss glede ved livet :-)

Folk er forskjellige. Noen stortrives med singellivet, andre ikke.
Jeg er ikke dypt ulykkelig som singel, men jeg er heller ikke skapt til å være alene. En del av meg, en stor del, er å være noens kjæreste. Og når jeg ikke er det, er det noe av meg jeg ikke får brukt, og derfor en del av livet som mangler.
Som tobarnsmor har jeg likevel familie på plass, så sånn sett er jeg utrolig heldig. Hadde jeg hatt bare meg, måtte jeg ha gjort noe helt annet med livet, uten at jeg vet hva.

TS
jeg kjenner meg en del igjen i det du skriver om oppvekstvilkår, savnet etter en kjernefamile, følelse av å være smådesperat osv.... men nå storkoser jeg meg alene. Nesten litt for mye...... I løpet av de siste årene etter jeg ble singel sist, har jeg utviklet meg enormt mye mentalt.

Og når Michael Tetzcshner uttrykte i en artikkel nylig (tror det var dagbladet eller aftenposten) at det må en eksistensiell krise til før man når kjernen i seg selv, så tenkte jeg at "aha...det var det, det var". Det var det jeg gikk igjennom når jeg hadde det vondt og fælt.

Det kan jo hende at det er noe av det du går igjennom nå også.... :)

Kan man trives med andre, dersom man ikke trives med seg selv?

Min erfaring med meg selv, sier at det ikke er mulig.
Derimot er jeg helt sikker på at man kan finne seg noen før man trives med seg selv, om det er noe sjakktrekk derimot... Ja hva vet jeg? :)

jeg trives ganske godt alene, problemene starter når jeg får besøk eller er ute blandt folk, da er det akkurat som at jeg ikke er meg selv, slik som jeg er hjemme. har kanskje noe med at jeg føler meg mer trygg der. også at jeg fortsatt sliter med det å skape tillitt til nye mennesker jeg møter.

What blahmann said. Føler ikke noe spesielt behov for å ikke være alene, for det vil si at jeg muligens må te meg (misforstå meg rett) på en annen måte enn jeg kan som singel. Iallefall vil muligens det føles som å gi slipp på det som gjør meg til meg. Vet ikke, vanskelig situasjon.