Da jeg var ung, hadde vi ikke noe felles samlebegrep rom. Og vi skilte mellom tatere og sigøynere. Hvis noen hadde skullet forklare meg om rom fra andre land, ville det blitt presentert som undergupper av de forskjellige lands befolkning.
Sigøynerne var utenfor det norske samfunnet, og deltok ikke i samfunnets fellesskap.
Taterne opplevde jeg som en del av samfunnet. Det var en gruppe som nok var litt uglesett, og som ikke var en del av "det gode selskap". Men straks noen har skullet forklare mørkt hår i slekta, har man sagt, du har vel litt tater i deg, og så har det vært en grei forklaring. (Jada, moderen er mørkhåret med brune øyne, og linja går til en husmannsplass nær svenskegrensen.) Men taterne har deltatt i samfunnslivet, fått sin utdannelse, tatt del i arbeidslivet, og ikke vært mer på siden enn mange andre undergupper med underkulturer. (Samfunnet har god grunn til dårlig samvittighet for taterpolitikken sin. Og kirken burde drive mer botsøvelser innad for "Misjon blant hjemløse".)
Men så er det plutselig blitt feil å si sigøynere, fordi det er stigmatiserende, og man har søkt tilbake til å bruke et begrep som dekker flere. Men det har medført at store forskjeller tildekkes, og debatten blir uklar. For begrepet rom dekker grupper som er svært ulike. Det er som å si at alle som snakker germanske språk er like.