Hvorfor mister folk gleden og nysgjerrigheten?

Jeg har oppdaget en forandring i mine tidligere studiekamerater som har irritert meg i lang tid. De har utviklet seg til kjedelige mennesker uten lidenskap. Facebook er full av tannløse meldinger av typen: "Spinning klokken 06:00 om morgen gir meg bare energi", Prøver man å diskutere noe kontroversielt tar samtalen fort slutt da de er redde for konflikter, og deretter går samtalen over i Birken, trening og deres favoritt tema: Jobb.

De har blitt voksene for fort, og de tror at voksenlivet ikke har rom for eventyr. De har fortapt seg i voksenrollen. Ikke misforstå, jeg mener ikke at man må ut og feste hver helg langt opp i 30 årene. Alle ønsker ikke det, og det er forstårlig. Men denne forandringen stikker dypere, det handler om hvilken innstilling man har til livet. Folk er ikke lengre sultne, de er fornøyde og ønsker ikke lenger flere utfordringer i livet.

Dette gjelder heldigvis ikke alle mine tidligere studiekamerater, men dessverre et stort flertall av dem. Hva gikk galt? Er jeg alene her? Er det noen andre som bobler over av frustrasjon over den samme observasjonen?

Ja! Og det verste er at jeg begynner bli negativt påvirket :(

Folk blir voksne..får barn..og dagene går i jobb,barn og hus.
Sånn er det bare.

Er desse folka iferd med å stifte familie, eller har gjort det? I så fall fekk eg lyst til å sitere ei samtale eg hadde med ein kompis av meg for nokon år sidan. Kompisen er opprinneleg frå Ghana, og han lurte på om eg ønska meg barn. Eg svara i retning av at ja, men ikkje enda. Tilbakemeldinga eg fekk, gav meg ein tankevekkar: "Det er så rart her i Skandinavia, for det ser ut til at dere slutter å leve når dere får barn. I mitt hjemland er vi vandt til å ta med oss barna når det skjer noe - slik som på feks festeligheter av ulike slag". ..

stakkars folk

Er det? Må man gjøre sånn fordi alle andre gjør det? Fordi det forventes at man skal det? Jeg skjønner selvfølgelig ansvarsbiten og kanskje også tidsklemma, men har man ikke alikevel lyst på noe slags eventyr? Opplevelse? Gi etter for et innfall man får der og da? Ta en risk? Og hvis man har lyst til å gjøre noe som det, men konsekvent ikke gjør det = litt mer ulykkelig for hver gang man ikke gjør det. Min teori. Bunnlinja er: gjør ting du har lyst til nå og da, ikke si for mye nei til deg selv.

Denne her statusen har også blitt en gjenganger: EKSAMEN!

Kjenner meg ikke igjen i det TS skriver.. Både i familien min og blandt venner diskuteres det gjevnlig, og er høyt under taket.. VI er nyskjerrige , og utvikler oss videre, sammen med eventuelle barn som er er kommet med på veien. Jeg er så heldig at barna mine og trives med denne formen for kommunikasjon, og utfordrer både meg og tanter og onkler, med sitt syn på livet og verden ...

De har ikke fått barn enda. Jeg kjenner folk som har fått barn, men som ikke har mistet denne nysgjerrigheten, så jeg tror ikke familie er forklaringsfaktoren. Dette tror jeg handler om personlighet og hvilke roller man tar på seg.

Alt det de IKKE er synes jeg best kan oppsummeres i følgende sitat:

"For believe me!- the secret of realizing the greatest fruitfulness and the greatest enjoyment of existence is: to live dangerously! Build your cities on the slopes of Vesuvius! Send your ships out into uncharted seas! Live in conflict with your equals and with yourselves! Be robbers and ravagers as long as you cannot be rulers and owners, you men of knowledge! The time will soon be past when you could be content to live concealed in the woods like timid deer!"

TS

Kan jeg spørre hva din fb status var i dag da? ;-)) Ikke lyg nå daaaaa:)

Mange av "mine" er i etableringsfasen, og samtalen har en lei tendens til å helle mot barn/barneoppdragelse (hvor jeg i hvert fall kan bidra LITT), husoppussing (niks!), jobb (joda, og prater jo forsåvidt om det jeg og, da... Men det er litt "mengden" jeg også reagerer på) og (blant mannfolka) bil (de samtalene kan likegodt foretas på swahili for min del, lukker øra ubevisst og må ofte "vekkes" hvis samtaleemnet skifter)... Så jada, skjønner problemstillingen. Tror den er mest markert for "oss" single UTEN barn...

Jeg er litt forsinket og har ennå ikke kommet dit i livet at jeg har tatt steget over i voksenlivet.
Så derfor kan jeg godt ende opp med ei på 16 år.

Er veldig enig med TS her, og har sett et skille som ser ut til å gå igjen... Når man passerer 30. Da blir prioriteringen fort til dame/kone, hus, bikkje, og ingen tid til eventyr... =)

Jeg er snart 28, og jeg må innrømme at jeg har forandret meg litt. Har drevet med mye ekstremsport, og merker at jeg blir litt mer forsiktig av meg. Vet ikke helt hva jeg skal tro om det... Det holder meg nok i live en stund til, men det er jo litt kjedelig. Samtidig blir prosjektene litt større og mer omfattende.

Nå har jeg akkurat blitt ferdig med "ordentlig" utdanning, og skal få meg første "ordentlige" jobb (har hatt andre, men ikke sånn A4-jobber). Det bekymrer meg litt, og dette er noe jeg tenker ganske mye på. Det blir viktig å virkelig prioritere det som er viktig her i livet, og det er i mitt syn *IKKE* jobb og karriere. Og jeg ser akkurat det samme som TS, nemlig at folk ender opp med å synes at det som skjer på kontoret om dagene faktisk er kjempespennende. Det er ikke det, folkens! :P

@Poppy. Jeg skjønte ikke at TS refererte til meg før nå :-) (hva står det for?) Min facebook status omhandlet min 90 årige bestemor som addet meg som venn på Facebook, via sin nye iPad. Et meget godt eksempel på hvordan nysgjerrighet kan beholdes igjennom livet.

Det er fristende å stille spørsmål tilbake til dere som tillater dere å bli frustrert over andre menneskers valg og prioriteringer. For jeg undrer på om det finnes kun visse ting som sier noe om nysgjerrigheten til et menneske. Og om det er kun visse ting som sier noe om gleden til et menneske.
Og jeg undrer på...virkelig undrer på...hvordan man kan bedømme hva som bra for andre mennesker. Om de skal være sultne på livet, hvordan de skal være det, hva de skal si seg "fornøyd" med og hva som er viktig for andre. Og hvordan i huleste VET dere dette? Ja...det lurer jeg faktisk på.

*Tingeling - nysgjerrig, glad OG bobler oftere av glede på andres vegne...enn av frustrasjon. ;-)*

Kanskje TS prøver å si at de endrer seg for mye for fort? Altså de har hatt sammenfallende interesser som plutselig er borte. For øvrig mener jeg det er lov å si at en person som bare snakker om strikking, kakeoppskrifter og babybleier er døll. Det betyr bare at ut fra mine interesser er det en døll person. Mener derfor TS er i sin fulle rett til å mene at noen er blitt sedate og dølle... :-)

Nå @Inx, det behøver jo ikke være enten eller, jobb kan være spennende samtidig som livet utenfor jobb er spennende.... Og ja, man behøver ikke tyte folks ører fulle av jobbgreier, det er jo så mye spennende og fascinerende ting å snakke om...uansett, tror noe av det dere nevner ovenfor er mer kanskje at folk har mistet, eller lagt i dvale for en periode, "sparken" sin, det som får de til å sprette øya opp om morran som en unge og juble over en ny dag og nye muligheter....
I perioder med mye ansvar, som krevende jobb, småbarn osv osv kan gjøre at folk melder seg ut og engasjerer seg litt mindre, men som nevnt av en over her, så har det også med personlighet å gjøre og man kan ha det morro også med mye ansvar, man kan faktisk ta med barna rundt omkring, vi må da dra på utforsking sammen med de, all den kunnskapen vi har, må vi jo videreføre til disse små.... Når tok du sist dine små ut og laget seljefløyte for de, for eksempel. Ta de med til stranden og gjenoppdag alt livet som rører seg under en stein, kast flyndre og se her hvem som får mest hopp, snakk med barna om ting som foregår i samfunnet, de får med seg langt mer enn du tror, så ja, det å få barn og mer ansvar behøver ikke bety at man blir mer satt.

Ser også den at folk kan være redde for å skille seg ut, jeg foretrekker at venner snakker fra levra, det gir meg nye perspektiver og ikke minst gjør samtalene en smule mer interessante, meeen når det er sagt, det er heller ingen konkurranse om å være mest mulig smart i en samtale heller, la den naturlige nyskjerrigheten få litt plass og det er lov å utfordre og engasjere seg :-)

En av grunnene til at vi mister "sparken" vår er kanskje iblant at vi har det for godt, vi har behagelige liv og da er er der gjerne ikke noe å kjempe for og vi verdsetter kanskje ikke helt den gode livskvaliteten vi har?

Likevel, vi kan ha det behagelig og likevel har "spark", men da må vi bare finne noe vi kan brenne for ;-)

Hva brenner du for i livet ditt?

Jeg var sånn ting gikk fort ble samboer som 16 åring derfra barn, familie ting osv..så gikk tralten sånn i mange år og man hadde masse fine stunder men begynte å etterhvert å tenke. Er dette alt? Er livet ferdig nå?+++ følte vell til slutt at jeg var en del av møblemanget..selfølgelig hadde jeg det fint..det var nettop det..jeg hadde det fint men det stoppet der. Litt derfor jeg er redd for å havne i "fella" igjen...nå er det mere opp å ned kan ha det dritbra, helt jævlig osv..mere kontraster i livet..men noen ganger savner jeg a4 livet jeg hadde og at hele fremtiden var staket ut var liksom ikke noe mere å tilføye...ingen økonomiske problemer ingen problemer av noe slag litt sånn som å sitte i en behagelig bommullsky...men man blir lei av det til slutt også...