Absolutte krav?

Hva er dine absolutte krav til partner?

At vedkommende kan bli glad i og trives sammen med meg.

Må ha puls.

Bør vere hokjønn.

Eg er ikkje SÅ kravstor.. Den førre lista mi (som Sukker sletta) var berre for skjemt.

At han blir forelsket i meg og glad for å ha meg i livet sitt, ikke verre enn det:)

at ho ikkje er feit!

At hun ikke bruker lykkepiller, antidepressiva,eller er alkoholiker.

Kan ikke stemme SV, samt alt seriously nevner.

Sjarmerende, sexy, deilig, nice body, raus, ærlig, omsorgsfull, utadevent m,m ;-D

Hjerne (som virker). Vil vel bare også skyte inn at jeg ville foretrukket partener som går på antidepressiva (fordi hun må, altså), foran en som nekter å spise medisner, da (DET er ikke å anbefale)... :)

Han skal ikke røyke, drikke alkohol og så må han være jomfru. For da kan jeg lære han opp....

Har mange krav.

- Må ikke ha myrdet noen
- Må ikke være feit

Blant annet.

Abolutte krav(gjelder kun for lengre forhold) for meg er at hun er ateist, ikke har barn og ikke ønsker seg barn.

For flørter/kortere forhold/lengre flørter osv så er det ikke noen absolutte krav.

Om personen er morder, rusmisbruker e.l. så er den ikke interessant for meg.

Det er mange det.. Men om det er lurt å nevne de her er en annen sak;)

Men, man bestemmer dog ikke alltid hvem man forelsker seg i, og alikevel ønsker å satse med selvom alle "kravene" ikke er der.. Så i grunn har jeg vel svært få.. Men ønsker, ja det har jeg her jeg sitter som singel og "drømmer meg bort"

Jeg har ikke mange absolutte krav til en mann, men når det gjelder å ikke jobbe skal det være veldig gode grunner til å ikke gjøre det. Det å jobbe synes jeg er en helt normal ting og jeg har ingen forståelse for de som ikke gidder det. Hva slags jobb det er har liten betydning.

Nå skal det sies at de jeg snakker om er funksjonsfriske normale menn som kun har vondt i vilja. Det kan være andre gode grunner til å ikke jobbe.

Contrary to the myths, chilli; Dem er det faktisk relativt få av (eller rettere sagt "veldig", for å hamre det inn, men de får jo godt med medie-dekning ifht antall... Har pådratt meg en greie med å avkrefte diverse "NAV-myter"), de du spesifiserer i siste avsnitt. :)

Kanskje det er få og at jeg bare har vært uheldig men etter å ha erfaring med en sånn har det blitt et absolutt krav til en ny partner. :-)

Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon om hvor mange det er som stiller i den kategorien fordi det har jeg ingen forutsetning for å gjøre. Men i hans vennekrets var det flere "NAV-ansatte" som synes det var helt ok og jeg er ikke enig at det er greit å utnytte systemet fordi man ikke gidder å jobbe.

Nei, DET er ikke greit, chilli, det kalles på godt norsk for "svindel"... :) Selv kjenner jeg "litt for mange trygdede" og folk i "systemet" (både via selve NAV, men også mennesker som jobber i psykiatrien og det "vanlige" helsevesenet) til at jeg synes den myten er til å bekrefte, da. Og det er jo uansett på "gode dager" (hvis dette f.eks. har en mental årsak) at man ser disse "ute" og da er det jo ved første øyekast ikke "rart" at man som "perifer kjenning" på ren automatikk regner med at de er "friske nok", men de er relativt sjelden å se ute av huset/på andre mer eller mindre offentlige steder på "dårlige" sådanne, men sånt legger man jo rett og slett ikke merke til når man ikke er godt kjent med/pårørende til vedkommende...
Og undertegnede VET at det er forferdelig tungt/slitsomt for disse å både føle seg "mistenkeliggjort" men kanskje ALLER verst, at de ofte føler at de MÅ nærmest forklare seg om relativt "personlige ting" (hva som gjør dem arbeidsudyktige), f.eks. hvordan hodet deres "virker" for noen av disse halv-bekjente som likevel er såpass frekke at de spør dem rett ut... Det er visstnok det verste ("Nei, du skjønner, jeg er deprimert og har sosial angst, og vet aldri før jeg står opp når dette kommer og da er jeg knapt ute av senga selv om du nå så meg på kafe i GÅR..."), og det tror jeg de fleste skjønner; Ikke gøy å snakke om det innerste følelseslivet sitt til nokså ukjente folk, men av og til er visstnok det bedre å bare gjøre det enn å bli sett på som en svindler. Dette bør nok flere ha in mente før man "tror" saker og ting og bestemmer seg for å "konfrontere" antatte latsekker...

MEN; "Snylterne" opptrer jo ofte "samlet" (venner/vennegjenger/bekjentskapskretser har jo vanligvis ganske sammenfallende holdninger til dette og hint, det er jo ofte derfor man henger sammen...), og da er det ikke så rart at man, som i ditt tilfelle treffer på disse (få) i "flokk", da... :)

Han skal være snill, omgjengelig og empatisk.Og ha det bra med seg selv.

Jeg skal ikke mistenkeliggjøre noen. Det er ikke den kategorien jeg snakker om.

Som jeg sa kan det være mange gode grunner til ikke å jobbe som ikke synes. Jeg har ett sånt tilfelle i nær familie og vet at det kan være veldig belastende for den det gjelder så jeg er ikke dømmende til de som har problemer.

Det er snylterne som er problemet og DE holder jeg meg langt unna. :-)

Jeg skjønte det, chilli, benytta bare anledningen til å nok en gang ri en av undertegnedes kjepphester (det er jo mange som leser her uansett) for "skams skyld"... :-)
Tilbake til tema! Nevnte jeg at potensiell partner burde ha "hjerne"? Ja, gjorde visst det... Og spyr av "medjatte-jenter" og de som insisterer på å gro sammen som én organisme slik at man alltid "opptrer samlet" (og Gud forby om vi skulle av ubevisst(!) pliktfølelse begynne å praktisere hverandres hobbyer/interesser konsekvent også...).

Han må være god til å kline, helst ganske klåfingret

Viser til innledne foredrag av Nref og har ingenting å tilføye. Meget godt skrevet ; )

Antidepressiva (eller de som IKKE spiser dette, men så absolutt burde...) eller NAV, seriously..? Uansett, takker! :-)

@Nref

Antar at du jobber innen psykiatrien el og kanskje ser på medisinering som ett godt verktøy.

Men jeg klarer ikke en til "lykkepilledame" Med masse kjærlighet,trygge rammer og gode samtaler klarer deg seg like bra uten. Selv om det innimellom kan bli noen sjøslag : )

Nope, er ikke i nærheten av å jobbe i psykiatrien, men godt forsøk! :) Og hver sin preferanse på partner, altså...

Sånn i utgangspunktet har jeg bare et absolutt krav og det er at hun ikke må ønske seg barn. Jeg anser meg selv som ferdig med barneproduksjon. Gjør ingenting om hun har barn fra før dog. :)

haha bare måååå kommentere ironien god "språk føring"... og "oxo" :p

Er vel ikke så mange absolutte krav i grunn, det er vel mest empatisk, omsorgsfull og utrolig vakker ( utseende og personlighet ) i mine øyne. Resten er vel mer ønsker/preferanser som nok ikke er sååå viktige egentlig.

Hehe, helt enig med Johanne ;) men i tillegg må han være litt rar og over middels interessert i film og musikk...ja...og agnostiker/ateist...du verden, mange absolutte krav ble det. Jeg forblir singel en god stund, tenker jeg ;)

Jeg vil ikke ha flere barn (han må gjerne ha fra før)