Det var engang en reveenke, som bodde langt inne i skogen i revehuset.
Med litt dårlig bredbånddekning, kveldene ble fort ensomme der hun satt og surfet på sukker.no.
Men etter hvert så tok det på å komme brev i innboksen til enka. Om lørdagskvelden blinket det titt og ofte i innboksen. «Å logg ut, du Korse, vi kan ikke være på nett begge to samtidig,» sa reveenka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta logget ut, så kunne reveenka lese meldingen fra Bjørnen uten lagg på linja.
«Godkveld,» var alt Bjørnen skrev.
«Godkveld igjen,» svarte reveenka ivrig.
«Hva gjør du i kveld, har du det ille eller vel?» spurte bjørnen.
Reveenka sjekket profilen og leste «Ven vakker brun, svær kar og kvast syn»
«La 'n gå, la 'n gå! Jeg blokkerer han nå.»
Korse gløttet opp og sa: «Kan jeg logge på igjen nå?»
Men Reveenka var i siget og ba henne ta det rolig nå.
Dette brevet er fra en ulv. En skikkelig luring med velvalgte ord og ufine hensikter.
«Godkveld» skrev ulven, «er reveenka online?» Jo, hun var da det.
«Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel,» skrev han videre.
«Bli med meg hjem så skal du få et godt råd ;)» skrev «gråbein»
«Jøss så mange meldinger, at jeg ikke kan kveldsro få,» tenkte reveenka.
Korse satt og furtet fordi hun ikke kunne være på nett samtidig.
Reveenka sjekket profilen og leste: «Ven vakker grå; lang kropp og lite på»
«La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd!» tenkte enka; og sendte standardavslag til han.
Det blinket videre i innboksen til reveenka.
«Godkveld,» skrev Haren, lite originalt.
"Godkveld igjen,» svarte hun; «er det fremmedfolk ute og skriver, så sent på kvelden?» tastet hun ivrig i lett rødvinsrus, men ble skuffet når hun leste profilen:
«Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit»
Han der er for liten og har for rare ører tenkte reveenka og blokkerte likegodt han.
Den neste meldingen som blinket fattet interesse, hun leste ivrig.
«Ven vakker rød»
«Kjære, han må jeg sjå, han har gode råd!» tenkte enka og ble egentlig veldig betatt av profilbildet. Rene kjekkasen, med snille øyne.
«Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke.» Trallet hun for seg selv.
Ham ville hun ha, og de skrev frem og tilbake, men han bodde for langt unna og det ble vanskelig å treffes. Og har hun ikke funnet noen ennnå, så er hun her på sukker den dag i dag. Korse var fornøyd for hun fikk endelig log