Singel, selvrealisering, egoisme osv. Noen tanker.

Etter at jeg kom på Sukker har jeg selvfølgelig reflektert litt over hva jeg egentlig vil her inne.

Og jeg kunne gjerne tenke meg å høre synspunkter på det jeg skriver og hvordan andre tenker.

Først om meg selv: Jeg har akkurat passert midten av 30-årene og har ingen barn. Jeg har en relativt krevende jobb, som jeg til tider har brukt fryktelig mye tid på. Føler det er på tide å roe ned og bruke mer tid på å leve livet og kose meg.

Egentlig var planen å ta minst ett års permisjon for 5-6 år siden for å reise rundt jorden, men på grunn av et jobbskifte så ble det lagt på is, og nå er situasjonen slik at det ikke kommer til å gå å realisere den drømmen i løpet av de to-tre neste årene.

Jeg har likevel den enorme trangen og lysten til å reise mye.

Så blir spørsmålet: Er jeg klar for å stifte familie i nær fremtid?

Svaret er faktisk nei. Jeg føler jeg vil selge unna drømmen min hvis jeg skulle få flere år som småbarnsforelder. Jeg har rett og slett ikke lyst til å vente 15-20 år før jeg kan begynne å realisere det jeg har veldig lyst til nå (mulig reiselysten endrer seg etter hvert, men det skal jeg ikke dvele med her).

Det gjør sitt til at jeg ser etter to typer damer her på Sukker: Enten yngre damer som ikke er klar for noe barn de første 5-8 årene. Eller noen som akkurat er er ferdige med barn, og har barn som er såpass store (14-18 år) at det åpner seg store selvrealiseringsmuligheter for både meg og den jeg finner i løpet av de neste 3-5 årene.

Det er ganske interessant å observere folks reaksjoner når jeg sier at jeg ikke har noe lyst på barn og at jeg heller vil gjøre de tingene jeg vil de neste 3-5 årene fremfor å bruke tid og ressurser på et familieliv. Noen blir nesten sjokkert og overrasket (de fatter ikke at drømmen ikke er å bli A4), andre antyder at jeg er fryktelig egoistisk, mens noen igjen mener det er bra at jeg forfølger det jeg vil.

Selv er jeg blitt helt immun mot hva andre mener om meg, og ytre press om hva man bør gjøre la jeg av meg i slutten av tenårene. Men jeg merker selvfølgelig at familie og venner ser litt skrått på meg.

Hva tenker folket her om tematikken?

Selvrealisering er individuelt, og varierer individuelt.

Men du har da besvart spørsmålet ditt selv?
Så da blir det sikkert til at du realiserer reiselysten om 2-3 års tid?

Jeg tenker at vi er mange som har det litt som deg på forskjellig vis og med forskjellige variasjoner. For noen er selvrealisering nettopp å få barn og familie, for andre er det helt andre ting. For meg feks innebærer det også å ikke ha den forpliktelse og den jobben som det er å få barn. Jeg liker å ha et liv som er slik det nå, med mange meningsfulle aktiviteter og en spennende og svært krevende jobb, og har aldri tenkt på eller savnet å ha barn. Tviler sterkt på at det savne plutselig skulle dukke opp helt ut av det blå når jeg aldri har kjent det så langt. Dessuten er det nå forskning som også viser, at det å få eller ikke få barn, ikke har noen betydning for følelsen av lykke eller tilfretshet med livet, sånn statistisk og på gruppenivå. Det har til gjengjeld noe å si om man finner en partner eller ikke, og hvilket innhold livet i øvrig får. Så altså.... Det er mange måter å leve et rikt liv på, og vi er flere som ikke tenker at det å få barn trenger å være det riktige for akkurat en selv...

Alt i livet er egoistisk, enten det er å få barn, partner, jobb, hobby, hva som helst - drivkraften bak alt er egoisme. Man lever ett liv, og hva man velger å fylle det med må være opp til en selv.

Bra du har innsett hva som er viktig her i livet ;) Men man må også tenke på hvilke bruer man brenner, etterhvert som man blir eldre. Pose og sekk er nok ikke alltid en mulighet.

Carpe diem, etc.

Du er ikke alene TS.

Er heller ikke interessert i å få barn og det blir møtt med vantro hos enkelte. Tidligere sa ofte folk "du endrer nok mening når du blir eldre", men det har ikke endret seg veldig nevneverdig. Tingen er ikke at jeg ikke liker barn. For jeg liker jo barn. Så med tanke på valg av partner er det litt som du sier; enten noen som har fått "sine", noen som ikke vil ha eller noen som er unge nok til at det ikke er relevant enda. Men sistnevnte er litt dumt for min del da jeg egentlig tenker jeg aldri skal ha egne biologiske barn, mens unge jenter planlegger kanskje å ha en gang i fremtiden.

Jeg har gjort som du ønsker, flyttet rundt og hatt forskjellige jobber, reist endel. Hadde før samboer, men vi trengte pause for å oppleve, som vi begge har gjort. Jeg er nå 35 år, uten barn, har flyttet til hjemtraktene og har oppdaget at jeg ligger 5-10 år etter i tid! Jeg kan fortsatt velge (nesten ufrivillig) å vere singel, fortsatt gjøre de samme tingene, men nå med mødre og fedre som har fått barn som nermer seg konfirmasjonsalder- men jeg blir gående evig singel. Jeg kjenner jeg virkelig ønsker meg en mann og etterhvert barn, men mulighetene for å oppleve det begrenser seg. Jeg begynner å bli for "gammel", og de som er blitt single- har jo allerede ett kull fra før, og ønsker ikke flere........

Synes ikke det er egoistisk i det hele tatt. Det er noe DU vil og har planlagt over en viss tid, dermed må det bare tas hensyn til i et eventuelt forhold.

Har en kollega på 36 som også har følt/tenkt det samme som dæ Nostalgisk.
Ingenting merkelig med det og æ har ikke tro på at han kommer til å forandre det heller ;)
Men han har samboer som har egne barn da, så han er nok glad i barn han også :)

@nostalgisk - utifra den posten der: kan vi ikke bare gifte oss og bli ferdig med det? ;)

Jeg har nok skygget banen noen ganger når den mulig potensielle har vært litt for hissige på familiepakka altfor fort.
Jeg har god tid.
Og ja, jeg har da fått beskjed om at jeg begynner å bli gammel og at tiden løper fra meg om jeg skal få barn noengang.
Det er tull. Tiden løper ikke fra meg. Jeg har fortsatt god tid. Ikke noe stress. Og om man skal ha barn må man da finne ut sammen, et sted der fremme, når man er godt kjent og alt det der. Det er IKKE førstepri, heller ikke andre. For å si det sånn.
De som ofte stresser med det, det er de som alltid har drømt om å få barn, synes man er gammel om man ikke har barn når man har passert 30, og som tror at det som passer dem passer alle andre.