Hvordan kan man bli så lei seg over å miste noen man aldri har hatt? Drømmedama glapp. Hun jeg hadde noe på gang med for et års tid siden. Hun som har såret meg så mage ganger, men som jeg aldri helt har klart å slippe. Jeg skjønte vel for lenge siden at det ikke kom til å bli noe mellom oss, men jeg klarte likevel ikke helt å slippe taket. Tvert imot! Jeg har vel heller gått og tenkt på henne hver dag. Det er så slitsomt med disse store følelsene! Kanskje det var dette jeg trengte? Det hender man trenger et slag i trynet for å våkne. I dag kom slaget! Kanskje det nå blir lettere å gå videre...