Nåh Arnold...at du lufter den tanken her og måten du skriver det på, får meg til å tenke at du nok er litt sår allikevel, men viser en tøff maske utad, du klarer deg allikevel...
Men så er det nå engang slik at vi mennesker er flokkdyr, vi trives best i samhandling med andre mennesker, selvfølgelig bortsett fra noen ensomme ulver, men det er også ikke alle av disse som trives med å være ensomme, men de har gjerne ikke ork eller vet hvordan de skal rekke ut en hånd mot andre.
Ønsker man mennesker rundt seg krever det faktisk litt innsats fra deg selv først, samfunnet har ikke plikt til å gi deg venner, du må være en venn først, slik er det bare. Det med familie kan være et sårt punkt, hvis der er mye som har skjedd, men å skylde på familie eller dårlig oppvekst er en elendig unnskyldning for å være alene. Hva enn som har hendt deg som ung er ikke deg, og det burde ikke definere deg, hvordan du velger å føre livet ditt er det som definerer deg.
Jeg vil foreslå frivillig arbeid, f eks Røde Kors har mange felt der de trenger folk, der er mange mennesker som trenger din hjelp, og dine opplevelser kan faktisk være til god hjelp for noen andre, du kan ha innsikt og forståelse for ting som andre ikke har.
Om du skal være like ensom på din neste bursdag er ditt valg, du kan begynne idag, ring en venn, ta en kopp kaffi i sola sammen, gi litt av deg selv, ta initiativ, og prøv igjen om du ikke når frem med en gang, inviter til selskap, bli gjerne med i festkommitteen på jobben, gjør så mye du kan for å komme deg litt ut av komfortsonen din (veldig lett å sulle seg inn i egen ensomhet), smil og prøv å se de du har rundt deg, tilby deg å hjelpe om du skjønner noen har mye å gjøre, har det vanskelig, eller om en kompis skal flytte, bli med på flyttelaget, osv osv, det er så mye du kan gjøre, om du bare vil, og etterhvert vil du nok se hvor godt det gjør å ha gode venner rundt seg ;-))
Lykke til, gratulerer med dagen den dagen det var og goklem :-)