Jeg savner egentlig en slags "I don't care"-mulighet på "barn", da det er det samme for meg om vedkommende jeg roter meg borti vil formere seg eller ei...
Og JA; Er "frekk nok" til å mene at jeg kunne så absolutt blitt en bra far (har kommet til den konklusjonen på bakgrunn av mye og lang erfaring som "onkel" (bruker anførselstegn da jeg er enebarn, men er uansett "utnevnt" til det, bla. av mine søskenbarn og disses barn)/barnevakt), og blir det aktuelt, er jeg så absolutt med på DEN. Men kjenner uansett ikke noe "primalt ur-behov" for å formere meg heller, så møter jeg en som IKKE vil ha, er det OGSÅ greit... Er man "rar" om man ikke har noen mening om dette for sin egen del?