Og av den grunn har svært få eller ingen venner.
Hvor realistiske og gode muligheter har de til å få seg en kjæreste?
Det blir vel ikke før de har gjort noe med det personlige?
Forferdelig mye "har ingen venner"-babbel for tida (jada, det er ikke bare jeg som har sagt det), og tatt i betrakting at (heldigvis) statistisk sett gjelder dette relativt få, er frekvensen på tråder om det veldig høy i forhold til dette faktum... Og "personlige mangler", hva ER det, liksom? Så ubehagelig å ha i samme rom at ingen gidder å henge med en? Ja, da bør man nok (litt banning i kirka, men hei, det ER jo søndag...) kikke seg litt i speilet og se om det er "MEG det er noe 'galt' med", er jeg redd... Men for mange er dette jo "alle de andre" sin "skyld", da... Evt. gå i terapi for å få bukt med sjenerthet/takle sosiale settinger (vet om folk som har grepet tak i dette på nettopp denne måten, med bra effekt, men det innebærer altså (Gud forby...) "jobbing med seg selv", da)? Som sagt, dog, siden det er relativt sjelden at folk ikke har NOEN (eller svært få) venner, synes jeg denne problemstillingen dukker opp "mistenkelig" ofte her på forumet... Og takler man ikke sosialt samspill med folk man ikke har planer om å innlede noe forhold til (altså å "få seg (bare) venner"), sier det vel seg selv at dette ofte ikke går, det heller (litt mer komplisert på alle måter)... Men da bør man vel (nok en gang) se litt på seg selv og, i stedet for å bare "klage" på alt og alle som ikke vil være sammen med en (evt. prøve å finne folk som er litt mer "velegnede venne-objekter" mht sine egne interesser/preferanser/humor, etc, etc.).
Så. Bare mine tanker rundt dette litt over-frekventerte temaet her inne i det siste.
Jeg tror det er håp for alle, men har man dårlig utgangspunkt kan det kreve veldig mye innsats og selvutvikling. Har man ikke vilje/overskudd til å gjøre det som trengs kan nok resultatene utebli helt. Det er jo, tross alt, noen som "returneres uåpnet".
Alle disse trådene om ensomhet minner meg om artikkelen "Den usynlige". Mange har vel sikkert lest den. Det finnes de som går gjennom et helt liv, og ikke har noen i livet sitt. Den artikkelen treffer meg midt i hjerterota. Ikke fordi jeg er som han i artikkelen, men ensomheten kjenner jeg tyngde ganske voldsomt til tider. Og det til tross for at jeg har venner etc.
www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/
De som ikke har lest den, burde.
Hvem var det svar til, gunsan80 ? Ser ikke helt relevansen.
Ok, man kan muligens forklare noe ved hjelp av den pyramiden, men det høres litt i enkleste laget ut, spør du meg :P
Ut i fra mitt hell med damer, så ser det ikke akkurat ut som det er gode sjanser for å få seg dame. :P
Har du "diverse personlige mangler", powpow? =)
@Gunsan80
Men Maslow har vært litt kritisert.
(Selvrealisering er vagt og vanskelig å måle, rekkefølgen ser tilfeldig ut, alt på lavere nivå må ikke være oppfylt for å holde på i et høyere nivå, og en god del observert atferd ser ikke ut til å overensstemme med pyramiden.)
Dette er en ganske uklar formulering og håpløs å svare på.
Finnes det noen som tror at de er helt uten "mangler"?
Hallo, eg er narsistisk, sjølvsagt er det ingen mangel i å vere narsistisk.
Rusproblemer og/eller ikke hyggelige kranglefanter er nevnt i en annen tråd.
Men dette ser da ikke ut til å være et hinder for mange?
Så ser vi om forumtroll som er så selvopptatte og oppmerksomhetstrengende at de må si noe i en tråd selv om de er så tomme og innholdsløse personer at de har null å si, også sier noe i denne tråden?
Nei, jeg har sagt mitt øverst i tråden, det gjelder enda, det... ;-)
Har man ingen venner, så er det vel mest antakelig en grunn til det. Hvis det sosiale aspektet er vanskelig, så blir det vel en utfordring å få seg ei bra dame.