Ensomhet

Definisjonen av ensomhet er enkel: Savn av sosial kontakt. Det er ingen sykdom, men en tilstand.

Det er tabu å stå fram som ensom. Det kanskje at ensomhet forbindes med dårlige sosiale evner. Fagfolk som kommer med råd om å komme ut av ensomheten er med på å bygge opp denne forestillingen, og forsterker derfor tabuet.

En undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå i 2007 viste at 21 prosent av Norges befolkning er ensomme. De viktigste årsakene til ensomheten var å være singel og å ha dårlig helse. I tillegg var kvinner oftere ensomme enn menn.

Dermed er det nærliggende å tro at det er mange ensomme her på Sukker. Jeg nekter å tro at alle vi har dårlige sosiale evner! :-)

@ aleccore enig med deg.
Det samme gjelder å elske noen, umulig å elske noen om du ikke elsker deg selv først.

Jeg tror faktisk det er sundt å være litt ensom til tider, så setter man ekstra pris på alt og alle rundt seg.
Men er det sånn at det er et problem så klart det må være vondt, da bør man tenke hva kan jeg gjøre for at noen skal trives i mitt selskap etc. By på deg selv - komme seg ut. Ta kontakt og skape relasjoner.

Det er gøy å møte menn/damer/barn/ dyr osv.

@Sincerity1
Nå blander du vel kortene litt, gjør du ikke? I min verden er Elske absolutt ikke det samme som Selvgod. Selvgod ligger vel i ordets to deler, å være god mot seg selv. Da er det ganske mange som ikke er med, som står utenfor og titter på og ikke slipper inn. Selvgod er vel så godt som egoistisk; først meg selv og så meg selv. Selvgod, da er det godt nok at jeg selv får hele kaka og statsbudsjettet, og gir faen i om andre må slikke fatet og blir uten sykehjemsplass. Det er vel noen eksempler på Selvgod, ikke sant? Å Elske seg selv, får mening i forhold til kjærlighet, og kjærlighet kan finnes i flere varianter som f eks kjærlighet til seg selv, til et annet menneske, til mennesker, til livet, til naturen og skapelsen, til Altet, og noen til og med elsker insekter også, og da favner vi vel egentlig kjærlighet til alt, fra det minste til det største. Noen vil til og med hevde at kjærlighet er gjennomstrømmende, at det er vanskelig å elske sin kjære om man hater sin neste.

Les "Om kjærlighet" av Erich Fromm, en tynn flis av en bok, som jeg tror du vil like. Der er det en forutsetning at man må elske seg selv før man kan elske en annen, og han forklarer enkelt og greit hvorfor dette henger på greip.

Elske deg selv er ikke å være selvgod. Det er å være trygg på seg selv og trives i eget selskap etc.
Først da klarer man å invitere noen inn, hvor man da kan by på seg selv. Og kan la noen elske deg slik du kan elske de.

Å føle seg virkelig ensom og uten noen venner eller en omgangskrets å gjøre ting sammen med, tror jeg kan være en virkelig sår og maktesløs opplevelse.
Eller jeg tror det ikke bare, jeg vet det også, siden jeg selv opplevde en slags "ensom-light" tilværelse en periode da flere av mine nærmeste ble opptatt med mann og småbarn, og dermed ikke hadde tid til ,meg på samme måte som tidligere.

Jeg skjønner godt at temaet ensomhet er et tabu, nettopp fordi det er så sårt, og fordi man føler seg så maktesløs der man sitter i hverdagen sin uten å ha noen å bruke dagene sammen med. Dessuten er man per def ikke vellykket dersom man ikke har en omgangskrets og noen venner som setter pris på en. Vi har alle lyst til å føle at vi er vellykkede, sånn pluss/minus. Vi har i hvertfall ikke lyst til å avsløre at vi føler oss misslykket ;-)

Selv skjønte at at jeg måtte ut og finne nye miljøer, lete etter nye mennesker å knytte vennskap med, og det var da absolutt en utfordrende periode! Ikke noe "dæven, så gøy dette skal bli!", men mer med en tristhetsfølelse som sa at "jeg er mutters alene i denne store verden og og trenger noen nye mennesker inn i livet mitt for å kunne riste av meg denne ensomhetsfølelsen".
:-)

Når savnet av en bestevenn og kjæreste er som størst, kan jeg føle meg ensom. Selv om jeg har en stor omgangskrets, jobber for fullt og omgåes folk hver dag, så er det behovet for å dele det lille ekstra(tanker, drømmer, nærhet og kos) med den ene som kommer snikende. Men jeg skal ikke klage, mange som virkelig er ensomme, og det er ikke en god følelse.

Man kommer ikke nødvendigvis ut av ensomheten kun ved å elske seg selv eller finne seg selv. Og råd om å gjøre dette er også med å bygge opp tabuet, i og med at det sier at det er noe galt med den ensomme. Min påstand er at det som regel absolutt ikke er noe som helst galt med den ensomme. Ensomhet er ikke en sykdom, det er ikke en sosial skavank, det er ikke mangel på selvinnsikt, det er ikke mangel på kjærlighet til seg selv! Ensomhet er savn av tilstrekkelig sosial kontakt. Punktum.

Det er også andre måter å føle seg ensom på.
Man kan også føle seg ensom selv når man bor sammen med familien, f.eks.

jeg leter veldig etter noen som jeg ikke føler meg ennsomme med. hvis noen har kjent deg lenge føles det ikke så ensomt, for du vet at de kjenner og aksepterer hele deg. syns det er veldig vanskelig å få sånn kontakt med nye mennesker at jeg ikke føler meg ensom sammen med dem.
en er jo ikke en åpen bok. kunne av og til ønske at vi var åpne bøker. så vi lettere kunne finne de bøkene vi liker. sånn er sukker litt bra tror jeg. hvis en er ærlig. som ikke er så lett.
kunne forresten ønske at ikke d var så mye annonymitet på diskusjon. jeg blir nyskjerri på folka bak svara. jeg føler jeg blir litt kjent med dere og noen svar liker jeg veldig godt. å ja jeg kan jo spør..
hvem er du love?og hvem er du katte?

Jeg leste et sitat av Marilyn French en gang:

"Ensomhet er ikke mangel på selskap, men mangel på beslektede sjeler!"

ja sånn er d :)

@twosocks, det kan jeg si meg enig i.

Når jeg hører enkelte stadig snakke om hvor herlige, fantastiske etc venner de har, begynner jeg å lure litt.
Har det virkelig gått så bra for dem i livet?
Eller prøver de så godt de kan å overbevise seg selv, å lyve for seg selv?
Dvs at det ikke er reelle/ekte venner de har, og at de er egentlig ganske ensomme.

jeg tror vi mennesker er skapt for å være sammen med andre men at vi og trenger tid alene. Tror nok man kan kjenne spesielt på det hvis man har vært i et samboerskap/vært gift og så kommer i singeltilværelsen igjen. Er det med å ha noen der på den spesielle måten til en hver tid, en bestevenn, kjæreste elsker, en som har kjent deg i så mange år at man nesten føler seg avstumpet uten som at man mangler en arm som skulle vært der. Selv om man kansje har selskap i barn, gode venner osv så er alikevell det helt siste der ikke på plass. Det er noe som mangler. Meg selv feks har nå vært så sosial i det siste at jeg har følt meg som en jojo, ikke helt alene i dag og er jo bare et par timer siden jr la seg. Alikevell føler jeg meg i kvell ensom og skulle hatt noen her og skravlet med, en som kjenner meg godt, kansje bedre enn meg selv og som jeg kan krype inn i armekroken til utover kvelden. Er noe med det der, jeg veit i vertfall at jeg er lagd for å være nær noen og da tenker jeg ikke bare fysisk men og den mentale biten..

Hvor er den armkroken og den gode samtalen når man trenger den ?

Hvis jeg finner den rette (eller hun finner meg) så skal vi (ideelt sett) leve sammen for andre like mye som for hverandre.

Å leve for andre kan tom. i seg selv være et uttrykk for det vi to gir hverandre.

Det er bedre å være ensom alene enn å være ensom sammen med noen....
Og det går fint an å være alene uten å være ensom :)

Jeg tenker at ensomhet ikke er godt uansett. Og ja, om man velger å være alene, blir det noe annet enn å være ensom. Det handler noe om det å ha et valg. Det å ha sosial kapital er viktig. Mennesket er ingen øy.

Fin tråd her med fine svar som jeg kjenner meg igjen på. Mener at det er viktig å kunne være kun i sitt eget selskap i blant å ha det helt fint med det, men som det sies her så handler det mye om valg. Om man ikke har selv ønsket eller valgt bare sitt eget selskap men allikevel er det så kan man kjenne denne ensommelig følelsen som ikke bestandig er like grei og det kan føles litt vondt.
Så er det vel litt sånn at noen ganger så er eget selvskap å foretrekke en i dårlig selvskap ettersom noen mennesker er så alt opp spisende fulle av seg selv at det ikke finnes plass til annet.