Noen observasjoner

Det er så rart. Alle damer jeg blir forelsket i, har lite interesse for meg, mens jeg har ingen interesse av de som er tydelig interessert i meg. Når skal jeg treffe på den gjensidige forelskelsen? Det er rimelig frustrerende når den dama jeg er forelsket i gledesstrålende forteller meg at hun har gitt mitt telefonnummer til sin venninne, som gjerne vil ha kontakt med meg. Hun er jeg ikke det minste interessert i.

Min erfaring er at personlige kvaliteter, utseende, felles oppfatninger og til og med kjemi etc. betyr nesten ingenting. Hvem man faller for er bestemt av merkelige kjemiske prosesser i hodet, og det er vel dette som gjør at fornuftige damer gjerne faller for "ustabile" menn som på en eller annen måte klarer å trykke på den rette knappen, mens de fornuftige, kjekke mennene står på sidelinja og bivåner dette fenomenet.

Jeg blir ofte konfrontert med at det er vanskelig å forstå at en "så pen og kjekk mann er single". Ja, jeg har problemer med å forstå det selv. Men jeg har vel lært at det ikke er vits i å håpe og tro på den eller den dama, for å bli sendt på en følelsesmessig berg-og-dalbanetur som kan vare i måneder. Må rett og slett bli mer kynisk og bare date "en haug" inntil jeg finner den rette. Dette inkluderer å kutte ut kommunikasjon med de som jeg føler ikke raskt responderer med lignende interesse som jeg formidler. Er nok litt romantisk anlagt, men må rett og slett lære meg å bli kynisk. Dette er for meg å gå litt på kompromiss med meg selv, men det må til for at jeg ikke skal såre meg selv for mye, Sånn er det bare.

Har det slikt selv og det er sykt irriterende. Hvis det tilfeldig skulle klaffe at man er der begge liker hverandre svært godt og det blir noe mer kommer andre omstendigheter inn og ødelegger. Av og til virker det som om andre er så heldig å hiver seg sammen på en sky og bare seiler vekk sammen. Noen som har prøvd å klatrre opp på en sky? For meg virker det svært vrient, langt opp og vanskelig å få både fotfeste og noe å gripe fatt i.
Føles på samme måte å finne drømmedama, iallefall i norge og det er jo her jeg vil bo.

Virker som de fleste har det litt sånn? Jeg har det ihvertfall også sånn.

Mulig at jeg vurderer min egen attraktivitet helt feil. Jeg har venner/venninner som, i alle fall enkelte av dem, hardnakket påstår at jeg ser bra ut og i tillegg ville være et realt 'catch' for den som får meg, men.... ute i det virkelige liv kan jeg ikke akkurat påstå at jeg opplever dette.
Kanskje jeg i tillegg er forferdelig dårlig på å ta hint? Jenter/kvinner er jo så glad i å hinte.

Vanskelig å vurdere sin egen attraktivitet. Noen dager, i noen situasjoner, kan jeg være fornøyd med meg selv, mens det i andre situasjoner kan føles som jeg ikke ser ut i det hele tatt.
OK, nå dro jeg det hele over i kun utseende, men det er vel en ganske stor bit av kaka da. Jeg så et interessant program om nettopp dette på Schrödingers Katt idag (reprise). Utrolig mye vi vurderer uten å være klar over det selv, når det gjelder utseende, kroppspråk, stemmeleie etc.

Heh - åpningsposten minner meg forresten om en fest jeg var på for en stund siden; jeg kom til å danse med ei pen jente som jeg syntes flørtet og alt var fint og flott. Men så plutselig dro hun meg resolutt over dansegulvet og over til hennes venninne. Og vel... det var ikke helt det samme, for å si det sånn, uten å si noe stygt om noen...

Så forresten en video på YouTube om å unngå å havne i vennefella, og selv om jeg vel visste det på forhånd, ble det en liten oppvekker. Tror nok jeg ofte er litt for vennlig, byr litt for mye på meg selv og følelser, er litt for 'tam' og ikke hinter noe om noe seksuelt, osv. Da blir jeg fort en venn istedet for noe mer. Men jeg vet ikke om man bare kan lære seg sånne ting, eller om man må ha det i seg, for at det ikke skal virke oppstyltet og kleint som det nå heter. "Man BLIR ikke kul, det er noe man ER", som jeg hørte på en sit-com på TV her om dagen. Vet ikke.

Velkommen i klubben.

Det er vel sånne som oss etter mange frustrerebnde år finner kjærligheten i utlandet. Sånn sett er det en fordel å være rik, nordMANN :-) Det finnes alltids en utvei for oss...

Hva kvinnene gjør vet jeg ikke...

er jo derfor vi er her:-)
de man vil ha,vil ikke ha deg
og de som vil ha deg,vil ikke du ha :-)

Å lese denne tråden fikk meg i alle fall til å ikke føle meg så alene denne lørdagskvelden :) takk!

Det er best å bli kynisk, ja. Og gå videre rask, om de ikke viser interesse. har dere ikke sett He is just not into you?

Hilsen Miss Neo-Cynical

Hiver meg med her, selv om jeg er kvinne med stor K :-D

Jeg har det også litt slik ;-) For det første så tror jeg at jeg nesten helt intuitivt mister interessen dersom jeg opplever for rask interesse hos den andre, og for det andre så har jeg nok litt for høye forventninger i forhold til hva slags perfekt hunk jeg kan tiltrekke meg, og om jeg treffer på en slik perfekt hunk, så mister jeg jo kontrollen og sitter bare og sikler på han, og jeg antar at det ikke er rette måten å flørte på ;p

For det tredje så vet jeg at god kommunikasjon er viktig for meg for å bli betatt av en fyr, men jeg er sjeldent villig til å ta mange date for å finne ut om den gode kommunikasjonene kan komme. Dessuten, når jeg prøver å gi oss litt tid, så leiter jeg etter den gode kommunikasjonen, mens han leiter etter måter å få meg til sengs på. Da er det dømt til å misslykkes ;-)

Ok, jeg er også medlem av denne lite ekslusive klubben....

Er en fyr for ivrig blinker alle varsellampene med en gang, og jeg har lett for å tro at det er noe feil med han (helt ulogisk egentlig, er det feil at han liker meg?). Og hvis jeg blir ivrig ender det nesten bestandig med typen trekker seg. Nesten som om det hviler en forbannelse over det der.

Det som er vel så interessant her er hvorfor i all verden det er slik? Hvorfor er vi uinteresserte i folk som er interesserte i oss - og omvendt? Det er i hvert fall noe jeg ikke ser for meg at Harald Eia klarer å forklare oss.

vi vil gjerne ha de vil ikke kan få..
og helst ikke ha de vi kan få..

MM:

Jeg skal virkelig prøve å ta til meg den kommentaren: "er det feil at han liker meg?"
:-)
Jeg har nettopp avslutten en kontakt med en helt fin fyr fordi jeg syntes han virkelt for ivrig og jeg følte at jeg ikke kunne infri i forhold til hans forventninger... men han gav tilbakemelding om at han egentlig bare hadde gledet seg over å kanskje få en liten romanse. Nå vet jeg jo ikke om det er bra eller dårlig, men om han var ivrig fordi han så for seg en uskyldig romanse, så hadde det kanskje ikke så mye med meg å gjøre, men mer med en mulighet for han til å skape litt spenning i tilværelsen å gjøre?

qwerty:
Personlig synes jeg ikke Harald Eia var i stand til å forklare så mye, jeg, det var mest et drøvtygget tema som ble gulpet opp igjen for å bli drøvtygget nok en gang ;p
Men en ting vet jeg, og det er at det føles rart å få veldig mye positiv respons før jeg selv føler at jeg har gitt noe særlig av meg selv. Og jeg bør absolutt bli flinkere selv til å ikke vise min iver alt for mye i de tilfellene jeg føler at jeg har truffet blink i forhold til en date, fordi som oftest så trenger den andre litt mer tid, det er sjeldent begge føler det samme samtidig :-)

Frøkna:
Er ikke overvettes begeistret for Eia som "hjernevasker" selv - poenget mitt var snarere at dette neppe kan forklares ut fra forplantningsimperativet.

Men jeg er så lei av dette "spillet" - å late som om man er mindre interessert enn man er. Ærlig talt, er noen interessert i meg så er det en kompliment, eller bør i hvert fall være det.

Jeg er i utgangspunktet enig med deg qwerty. Men har du aldri opplevd at du får litt hetta hvis noen virker litt for ivrig?

MM:
Jo visst, men jeg prøver å snu det til noe positivt. Ikke alltid like lett, men sikkert fornuftig å prøve, i hvert fall.

Ja, det positive må jo være at noen faktisk er interessert i deg, eller rettere sagt meg :) og innimellom klaffer det jo, mesteparten av mitt voksne liv har jeg ikke vært singel, og det er ikke fordi jeg tar "hvem som helst".

Vi kvinner er alle forskjellige, så jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har opplevd flere ganger at en mann faktisk tiltrekker meg utseendemessig, og at alt liksom "ligger til rette" for at følelsene kan utvikle seg. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg kan bli nysgjerrig og oppriktig interessert i en mann, men ikke en annen.

Jeg kan med sikkerhet si at det for mitt vedkommende, som regel ikke dreier seg om at han er "kjekk" nok, hvis jeg først går på date med en, er jeg rimelig sikker på at jeg liker utseendet hans. Det handler heller ikke om at han ikke er "kul" nok. Det handler om å føle en slags tilknytning, og det klarer jeg ikke hvis ikke mannen utstråler en slags varme. At jeg kan se at det finnes en følelsesmessig dybde i han. Denne dybden kan jeg føle, av og til, for en mann, mens vi snakker sammen, og ser at han reagerer på noe jeg sier eller gjør. Og jeg føler noe for han, når han sier noe jeg liker, eller gjør noe som jeg oppfatter som fint.

Det handler om å være åpen, og vise følelser, og da snakker jeg ikke om seksuelle tilnærmelser. Øyne og utståling er nøkkelordet. Dessuten er det å tørre å ta på hverandre kjempeviktig. Gi en goood klem, holde en hånd, være fysisk trygg og nær. Noen menn er kjemperedde for å trå over den fysiske grensen, men jeg tror de aller fleste kvinner liker å bli tatt på, uten at det er seksuelle hentydninger som ligger bak, og denne ømheten ønsker de fleste kvinner seg, selv om de ikke helt vet hvor ferden går..

Jeg har en venninne som var på sukkerdate en gang (nå er hun forøvrig samboer og fått barn med en sukkermann), med en mann som etter den andre daten ble invitert hjem til henne. De satt i sofaen og stirret på TV'en, og drakk vin, og hun måtte til slutt sette seg helt innntil han, fordi han satt stiv som en stokk, med rett rygg ved siden av henne. Etterhvert torde han å pirke litt på underarmen hennes. Og dett var dett. Han satt og pirket på samme sted i flere timer. Hun ble nesten sint til slutt, og mistet all lyst til å ha han der. Staaaakar mann, han var nok litt redd. Men han hadde ingenting å tape. Hun ville ikke ha sex med han, men ville bare bli holdt litt rundt, og se at han torde å gi av seg selv. Så til menn som bare blir oppfattet som "en god venn", koooose damen, se henne ofte inn i øynene, og vis dine følelser :-)) Kanskje dere mener at ansvaret ligger like mye på kvinnen, som mannen, men det er en helt annen diskusjon.

Enig med de som ikke liker dette spillet med at man ikke skal virke så i interessert hvis man faktisk er det; jeg synes mange folk er noen skikkelige pyser som tror at det vrimler av stalkere rundt omkring, og at hvis han/hun fort tydelig viser at han/hun liker deg - ja, da må det jo være en stalker vi har med å gjøre. Herregud, hvor mange har virkelig vært ut for dette? Det er jo EKSKJÆRESTER man bør i så fall være redd for, ifg media. Jeg er jente, og jeg har ALDRI vært ut for en farlig situasjon/stalkere. Er man ikke interessert etter en/et par dater, så er det jo bare å si ifra/kutte all kontakt.
Kanskje jeg er litt gira på dette emnet, fordi jeg også har brent med på dette mange ganger. Det går ÅR OG DAG mellom hver gang jeg treffer en gutt jeg liker, og da blir jeg fort litt overivrig - dvs uttrykker mine følelser for ham. Tydeligvis ikke noe som virker mer effektivt for at den andre skal miste interessen. Btw - jeg er heller ingen stalker, og slutter selvsagt å ta kontakt med vedkommende om jeg ikke får respons etter en eller to henvendelser.
Det fins ikke noe bedre enn at en mann ser på meg med forundring, interesse, at det tydelig har skjedd noe inni ham under vårt møte - jeg blir ikke skremt av det! Folkens; skjerp dere, er det en som raskt liker deg - kan det faktisk hende at han er GOD SMAK! At du er faktisk en slik person han vil ha (passer inn i hans bilde), at han har lengtet etter kjærlighet han også!

PS

Dette med at jeg ikke vil ha det jeg kan få
og vil ha det jeg ikke kan få
gjelder IKKE meg.

Spill tiltrekker meg ikke, og jeg spiller heller aldri selv. Men et mønster er likevel fremtredende med meg: jeg åpner meg aldri først. Kanskje jeg er feig, kanskje jeg ikke vil kjempe, eller kanskje jeg rett og slett blir trigget av åpne og ærlige menn, som jeg tror har integritet. Arroganse er det verste jeg vet, og badboys har ALDRI tiltrukket meg.

jente

Sååå enig med deg! Det er farlig at slike "sannheter" som beskrevet ovenfor får fotfeste i mennesker. Det er bare ødeleggende.

Men en mann skal aldri MASE eller KLAMRE, det vitner om at han ikke oppfatter en kvinnes grenser, og det sier litt om han som menneske.

Gresset er grønner på den andre siden, men det som folk flest glemmer er at det må klippes det også.