"Hører du lydene i høra?"
Det var nesten såvidt jeg hørte ham, men noe hørte jeg jo. Det nye ordet "høra" var uvant, men traff likevel en pussig indre resonnans. Jeg begynte å innse at et nytt ord, en ny ide, var blitt født. Kanskje ville denne ideen forandre ting, bli et vendepunkt i verdens historie, punktet da de harde tidene begynte å gå mot noe lysere.
"Øra er hull i huet, men de har evnen til å høre. Men hva skal vi kalle øra-som-hører?"
Jeg skjønte at jeg selv hadde to hull på hver side, og at mye rart slapp inn der som jeg ikke forventa. For eksempel husker jeg som liten unge, at jeg lekte i sandkassa og hørte ungene skreik. På den tiden hadde jeg ikke så mye skille mellom hva som hørte og hva som ble hørt. Slike skiller tenker man ikke på i sandkassa.
"Høra betyr derfor: øra-som-hører. Dette er et nytt og genialt ord, kompis. Dette er det ordet du hører når du skjønner hva som er TWO-IN-ONE!"
Gærningen hadde rett. Og kanskje er det slik verden kan bevege seg fremover. Ved at hver av oss, sten for sten, lager et lite ord her og et lite ord der vi får sjansen. Og disse stenene blir til broer som begynner å forbinder oss, et menneskes virkelighet og et annet mennseskes virkelighet. Og kanskje kan vi begynne å samarbeide istedenfor å ødelegge for hverandre, se på hverandre som venner istedenfor fiender - bli et brorskap istedenfor grupper som ser på hverandre med frykt, mistenksomhet og fordømmelse.
Kanskje vil også du, kjære leser, gradvis begynne å høre disse lydene dypt inne i hodet ditt når du hører noen snakke om snakking. For hver gang vil sangen høres litt mer kjent ut enn tidligere, og snart er den som en kjær eldgammel venn. Vennen som minner deg på at enkelte ting i livet virkelig alltid vil forbli det samme:
"Høøøøøøøøører du lyyyyyyyydene i høøøøøøøøøra???"