Fornøyd - aldri?

Det er jo en kjent sak, vi blir aldri fornøyd. Når det gjelder penger vil vi alltid ha mer, vil alltid ha en bedre jobb og alltid ha mer. Slikt er det egentlig i kjærlighetslivet også.

Vi har jo en eller flere utseender og personligheter vi liker. Vi vet og har sett at dem finnes og det er ikke noen kjendiser.
Du vet det er en slik parson du vil ha og da er en "fornøyd". Som oftest blir en ikke sammen med vedkommende, ofte pga at personen er i forhold.
Dermed finner en noen som er opp i mot men som ikke helt er der. Det er jo kjekt og alt det der, men det er liksom ikke helt den personen. Velger du å være singel til du blir sammen med en "slik" eller er du åpen for ham om du kommer over ham mens du er i et forhold?
Snakker ikke om å være utro, mer at en møtes og ser det an og holder seg innen for grensene, er det bra så gjør en det slutt å prøver med ham.

Det er jo en kjent sak, vi blir aldri fornøyd.
Er det? Jeg føler det slettes ikke alltid sånn, jeg. Faktisk ganske sjelden...

Vi har jo en eller flere utseender og personligheter vi liker.
Har vi? Jeg merker at jeg svært ofte faller for noe som er likt hos de mennene jeg liker.

Du vet det er en slik parson du vil ha og da er en "fornøyd".
Niks. Om jeg bare er "fornøyd" kan jeg ikke leve i forholdet og ønsker ham mildt lykke til videre.

Velger du å være singel til du blir sammen med en "slik" eller er du åpen for ham om du kommer over ham mens du er i et forhold?
Jeg har til dags dato ikke datet en som er i et forhold, og holder meg langt unna menn i den situasjonen.

Vi mennesker er ulike på mange ting - og sånn vil det nok alltid være :-)

Men dette er min mening. Og andre har helt sikkert andre meninger enn meg, og det er fint å få frem!

Tanken var at du var opptatt og "datet" en singel/opptatt mann eller bare valgte å være singel frem til du møtte ham og han ble "din".

Det kommer jo an på hvor en legger grensen på "fornøyd". I starten i et forhold, føler en ikke for å kikke lenger på motsatt kjønn, men etterhvert som tiden gå faller det mer naturlig å komme tilbake til gamle rytmer. Det beste måtte vært å ikke funnet noen som var bedre enn det kjæresten er og tenke at kjæresten er bedre og at en kan sammenligne dem og si til seg selv, ja jeg gjorde det riktige valget.

Tenk seg så kjipt å like peronligheten som er den aller viktigste og ha topp kjemi, men så uteblir utseende. Daglig møter en flere som er bedre og mer den smaken en har. En kjenner ikke personligheten og om en har kjemi, men en kjenner at en får lust til fysisk kontakt med vedkommende.

Ok.
Da er det sånn at jeg ikke dater en opptatt mann, men velger å være singel til jeg finner en annen singel.
Og jeg treffer ofte mennesker jeg har topp kjemi med uten å være kjæresteaktig tiltrukket av vedkommende.

Og jeg er nok sånn laget at har jeg først fått meg en kjæreste og forpliktet meg helt frivillig til denne mannen, er jeg ikke interessert i å se på andre menn. Jeg kan myse, men jeg er ikke interessert på noe plan. Faktisk :-)
Her lar jeg hode regjere totalt og jeg flørter ikke med å kjenne etter rundt eventuelle følelser engang.

Når du møter en mennesker med topp kjemi, hva gjør du med dem?
Mange sier dem klarer å ikke legge følelser i det og bare er venner. Men om en klarer det selv er det ikke sikker den andre klarer det. Og en kan f.eks ikke ha et vennskap hvor den andre vil mer enn deg. For topp kjemi med noen bør en jo ta vare på, for hva er vel ikke bedre å komme godt overens med dem en er med.
Det ble snakket i en annen tråd om sexuell kjemi, tenk dersom en føler seg seksuelt tiltrukket på en bedre måte til andre enn kjæresten, da må det være kjipt på det område å vite at en har noe dårligere å komme hjem til.

Dette tar jeg som et par sannheter (og motsier meg selv samtidig LITT ang, mitt forrige innlegg):

Jeg kommer en eller annen gang til å bli fascinert, betatt, forelsket e.l i en mann uavhengig om jeg er i et forhold eller ikke. Det tar jeg som en selvfølge og en mennskelighet. Hva jeg derimot gjør med denne følelsen, er det som er viktig.

Jeg møter mange jeg føler jeg har topp kjemi med. Noen blir gode venner, andre faller fra på sikt. Sånn er det .
Hele livet og i ulike perioder i livet vil det dukke opp mennesker som skal være der for en stund. Sånt er naturlig, viktig og riktig.

Om man føler man har noe "dårligere" å komme hjem til, mener jeg at man bør vurdere sin samboerstilling!

Feminine energi?

Litt av et fremmedord på sukker, aleccore ;-)

Men jeg gir deg absolutt poeng uansett!