I et liv har vell de fleste hatt sine oppturer og nedturer, så her sitter jeg i min melankolske boble og grubler. Hva er værst? Det å ha ingenting å leve for, eller det å ikke ha noe å dø for?
Er det noe som skulle tilsi en enten-eller-situasjon her?
Tja, det føles nok like ille for den som sitter i en slik situasjon at de ønsker å dø.
Jeg har barn og det er nok de eneste i verden jeg kunne dødd for. Ergo må det vel for min del være verst å ikke ha noen å dø for.
Jeg tror aldri jeg kunne leve ett fullkommet liv om jeg ikke hadde noe jeg brant såpass for at jeg kunne dødd for det! om dette enten er barne, kone etc!
Rotte stå over si rare mørke ting også her.
Det er verst å ikke ha noe å leve for,-men min erfaring mht å takkle depresjon&ensomhet,- er humor-terapi&sos. kontakt med andre...
En form for tanketrening..
F.eks ofte ha på pc&tv,-når jeg er hjemme,- se humorprogrammer/serier (som ikke er altfor dårlige..)
Morsomme tegneserier.. f.eks pondus..
En morsom film,-ting å glede seg til,- en reise/tur,vennetreff,en date, osv..
Være flink og ta godt vare på vennene sine o.l
Engasjere seg i noe...f.eks dyrebeskyttelsen trenger masse hjelp fra frivillige... kontakt med dyr er veldig sunt også.. Lykke til ;D
Jeg har verken mann eller barn, men synes da jeg har noe å leve for allikevel. Jeg synes til og med at jeg har det veldig bra:) Har aldri reflektert over at jeg burde ha noe å dø for.
-Å ikke ha noe eller noen å leve for, er definitivt verst.
Man kan fint leve et fullverdig og innholdsrikt liv uten å ha noe(n) å dø for, dø skal vi uansett! Å ikke ha noe(n) å leve for, gjør det derimot nokså stusselig å vandre på livets landevei.
vet ikke,har aldri vært i den situasjonen :-)