Religionens betydning

Det har gått flere tråder her om religion, men jeg vil helst ikke ha en diskusjon om religion som sådan. Selv er jeg ikke-troende, kanskje ikke nødvendigvis ateist, men med unntak av en liten flørt med Hare Krishna i tenårene har jeg aldri klart å få meg til å underkaste meg noen religion. Men spørsmålet mitt går egentlig her til de som har en eller annen religion - ville dere vært interessert i en som meg med utgangspunkt i deres egne religiøse overbevisning?

Er selv ikke-troende, men har truffet datet både muslimer (ikke hardcore) og kristne. De syntes ikke det var noe problem, men jeg gjorde da det :-)

Jeg har ikke noe problem med ei som ikke deler min tro, så lenge hun respekterer min.

Jeg tror det største overgrepet du kan gjøre mot et levende menneske er å forlange at de skal respektere religion.

For meg vil en generaliserende, fordomsfull mann være totalt utelukket, uansett hva han tror eller ikke tror. Mennesker som har bastante oppfatninger av virkeligheten går virkelig IKKE godt overens med meg.
Dette gjelder også religion. Selv er jeg ikke spesielt troende av meg...men jeg har et meget åpent sinn.
:-)

Er ateist og foretrekker en ikke-troende.

Hadde et forhold med ei som var dypt religiøs (men, som holdt en lav profil med det). For meg gjorde ikke hennes livssyn noe, men det var verre for henne.

Livssyn er en svært privat sak. Jeg tror det er enklest om man har et noenlunde likt syn på livet, døden og de evige sannheter.

Jeg har også tenkt i de banene tidligere, men etter å ha sett erfaringene til en kompis av meg ser jeg at det er fint mulig.

Nå bør det tilføyes at jeg ikke synes at ateistiske misjonærer er det grann bedre enn tilsvarende kristne misjonærer - det som betyr noe er at man ikke forsøker å prakke sitt livssyn på andre. Jeg er klar over at mange troende har misjonering som en integrert del av praktiseringen av sitt livssyn, men om det ikke er tilfellet, noe som jeg tror faktisk er vanligere i Norge enn i for eksempel USA, så tenker jeg - hvorfor ikke?

Så lenge andre respekterer at jeg ikke tror på noe, respekterer jeg at de tror på det de gjør.

Ikke feire jul som ateist? Tror du at det er en kristen greie, jula, du da?

Jeg feirer vintersolverv, jeg, men jeg har respekt for at andre legger noe annet i slike tradisjoner. Jeg har for så vidt heller ingen problemer at folk benytter jula til julegudstjenester, så lenge det ikke forventes at jeg skal bli med. Min moral er vel at om man tror på Gud, ja, da eksisterer Gud, fordi det er ens egen virkelighet. Og om det betyr at hun vil gifte seg i kirken, ja, so be it - det er ikke noe jeg har noe spesielt ønske om, men er det viktig for hennes virkelighet, så er det ikke noe problem for meg. Det er mye mer ærlig, det, enn å gjøre det på grunn av tradisjoner, uten at det er viktig for ens egen tro.

Når det gjelder barnedåp er jeg mer skeptisk, jeg mener det er et viktig prinsipp at barn får velge selv. Og jeg ser jo at det, om jeg skulle etablert et forhold med en troende, ville vært mer sannsynlig at et eventuelt barn ville blitt kristent enn om jeg hadde hatt det med en ikke-troende. Men jeg har en ikke-troende kompis som har barn med en dypt troende dame, og det er ikke noe problem for dem i hvert fall.

jeg er en ikketroende, som kanskje egentlig er litt anti relgion. men tror ikke jeg skal kalle meg en ateist heller,
jeg har aldri vært i et forhold med en troende, men, har en del venner som er troende, noe jeg ikke har noe imot..
men jeg føler generelt at relgion er fryktelig fordomsfullt.. skal man følge bøker som er skrevet for mange tusen år siden? samfunnet har forandret seg ganske mye, også vårt syn på kvinner, oppdragelse og andre grunnleggende synspunkter og verdier. relgion kræsjer med samfunnet.

men, er en ting jeg lurer på. jeg har ingen ønske om å gifte meg i kirken, om jeg får barn vil jeg de skal velge om de vil være troende eller ikke, derfor ser jeg ikkeno poeng å døpes.
jeg har egentlig tatt litt avstand fra religonen og lurer da på, når jeg dør, finnes det noe alternativ til kirkegård? en ikke-relgiøs gravplass? er det eneste alternativet å havne på noens peishylle?

Jeg har et ekstremt laid-back forhold til andre menneskers livssyn. Det er jo bare noe en velger å tro på. Fanatisme, derimot, er farlig i alle former.

Tror ingen ikke-kristne tar skade av å feire jul, døpe ungene sine, gifte seg i kirken osv.

Kunne helt fint ha vært sammen med en som ikke ha samme livssyn som meg, så lenge han ikke prøver å overbevise meg om at det jeg tror på er feil. Jeg vet utmerket godt at det er noe jeg tror og ikke vet.

Forøvrig har noen av dere kjennskap til Islam og Alkohol, kjenner en praktiserende Iman som drikker vin/gin realtivt ofte og sier det bare tull at muslimer ikke kan drikke.

Russell, jeg trodde en ikke skulle, men har også en islamsk venn som kan sin vodka.

amen :P

Kan være enig i at det er mye rart som skjer i ulike religioners navn, men det er unektelig litt morsomt når man bruker et sitat av en dypt troende hindu til å kritisere kristendommen...

Jeg tviler på at jeg kunne vært sammen med ei religiøs dame. Jeg klarer bare ikke å ta religiøse mennesker på alvor. Dette er min egen lille fordom som jeg bare må forholde meg til.

Jeg registrerer ofte i slike tråder at religionen ikke er det største problemet. Å lese de generaliserende holdningene til enkelte her gir meg rett og slett frysninger på ryggen...

*no pun intended*