Inni her dukket også et avisutklipp opp - 60-tallets nettdating-forum. Jeg siterer:
"Ikke skvetten av seg" oppfordrer i nr 43 kvinnfolkene til å fri, fordi "de er så rappe på munnen bestandig, så det vilde nok være letter for dei." Hvorfor i all verden er det nødvendig med friing i det hele tatt? Min mann og jeg traff hverandre, ble forelsket og resten gikk så greit så.
[En med gode talegaver]
Nettopp fordi kvindene er så munnrappe bør de ikke få lov til å fri. Sannsynligvis vil de kaste ut ekteskapstilbud i øst og vest og komme opp i en mengde vanskeligheter....
[G. R.]
Du er nok fullstendig på jordet, kjære "Ikke skvetten". Det er ingen som frir på gammeldags manér. Nå "går man sammen", og etter å ha kikket i møbelvinduer et halvt års tid, blir man stilltiende enige om at prest eller byfogd er neste stopp.
[Gun]
Det må en mann til for å tåle en kurv. Selv mente jeg engang som Alma - og jeg fridde. Gutten ville ikke ha meg, og det svir enda - 20 år etter.
Som salig Kierkegård sa det: "Mannen frir, kvinnen velger"
[Gammeldags]
Hvem vil foresten fratas privilegiet å kunne si nei?
[Ikke jeg]
På sin lure lydløsemåte klarer kvinnen å få mannen til å tro at han har første og siste ordet, noe det blir slått en grov strek over når brudeparet stepper ut av kirkedøren. Prøver han senere å yppe seg, slenger hun frem at det var han som fridde - enda det var hennes snøre som halte ham inn da han var dum nok til å nappe. Undertegnede ble selv offer for lumske fiskertriks
[Rebusino]
Å nei da, Alma, i dag er det ingen m a n n som stammer, skjelver i "knerne" eller fryser nedover ryggen når han frir. Det er hun som har overtatt for lenge siden. Nå lyder det slik: - Vi skal ha barn....
[Ei som slapp]
Bortsett fra at diskusjonstrådene den gang tok noen uker eller måneder, er det egentlig så mye som har forandret seg?