Hei har en liten teori som jeg ønsker litt tilbakemelding på.
Som mann så innbiller jeg meg at det er letter for oss menn å gå inn i et forhold hvor kvinnen har barn 50 eller 100 % av tiden en det er for kvinner.
Stemmer dette eller tar jeg helt feil?
Meget interessant teori @ petern, jeg har forsåvidt hørt den før. Men da ble det også nevnt at en kvinne har større problemer med å takle en manns tidligere barn, for det gir De en påminnelse på mannens fortid.
Om det er sånn eller ikke, ja det aner jeg ikke.
Men det skal bli interessant å høre hva damene mener :-)
@petern
Jeg skal ikke påstå at det verken stemmer eller er feil.
Men for min del stemmer ikke dette.
Jeg har også 3 venninner, som er stemødre til 2 eller 3 barn. Venninnene mine har ikke egne barn.
Og i det ene forholdet er barna 100% hos far.
:-)
@Tingeling
Men har de ikke problem fordi de ikke har barn selv?
For min egen del så innbiller jeg meg at det ville være enklere å bli knyttet til andres barn hvis du ikke har selv? I mitt tilfelle så har jeg ungene mine 50 % av tiden og tror det vil være vanskelig å bli like knyttet til en annens unger på samme måtte. Nå er jeg null erfaring med andres unger siden jeg kun har unger med en kvinne og ikke har vært i noen forhold siden bruddet for et år siden.
Jeg har ikke prøvd meg som stemor selv, eller latt noen prøve seg som stefar. Har datet noen med barn, men har generelt veldig høy terskel for introduksjon av barn.
Så det jeg sier nå, bygger ikke på egne erfaringer, men på noe jeg har sett. Jeg har sett at kvinner helt fint takler å fungere som stemor for hans barn når hun ikke har barn - men når de får barn sammen, kommer ikke de andre barna han har fra før like høyt opp, og hun vil at egne barn prioriteres. Jeg synes det er trist å være vitne til.
Er det sånn motsatt vei også tro?
@Binders
I likhet med deg så er dette kun teoretisk siden jeg ikke har noen erfaring.
Personlig så tror jeg det er enklere for menn å akseptere andres barn da fars instinkt er kanskje ikke like beskyttende for sitt eget avkom som mors instinkt. Sikkert flere som er uenig men ser man i naturen så stikker stort sett mannen unna og har ikke noe med barnet å gjøre. Det er fortsatt flere kvinner som har hovde ansvaret for ungene etter brud heldigvis endrer dette seg. Men sosialt så er det fortsatt fult akseptert at menn ikke velger å ha ungene 50 % av tiden. Velger kvinnen ikke å ha daglig omsorg så blir det sett ned på av mange.
@ Binders
Dette fenomenet har jeg også sett i min omgangskrets. Men jeg har vel tenkt at det er en kombinasjon av at de minste får automatisk mer oppmerksomhet, og at det er hennes eget barn.
Men uansett, så er det trist, og det er sannsynligvis også barrierebyggende mellom stemor og stebarn også.
Min eks har også en datter fra sitt tidligere forhold, jentungen var 6 år når jeg kom inn i bildet, og hun var 17 når vi flyttet fra hverandre. Men i forholdet til henne, så er det jeg som har vært farspersonen, og jeg har alltid hatt stort fokus på at hun ikke skulle føle seg urettferdig behandlet eller oversees i forhold til mine egne barn.
Og det tror jeg at jeg lyktes med, og mulig at jeg i tillegg satte henne først i forhold til mine egne.......
Hun er nå voksen, har egen leilighet og samboer og vi har meget god kontakt den dag i dag.
Og det gleder meg å se hvor selvstendig og trygg hun er på seg selv, og jeg er stolt av å se hvilke fornuftige valg denne jenta gjør i livet sitt.
Og jeg velger også å tro at jeg har litt av æren for at hun er blitt til den hun er :-))
Godt å høre Buddha! Jeg tror (men understreker at jeg ikke har vært der) at jeg ikke ville forskjellsbehandlet i den situasjonen, jeg heller. Man kjøper en pakke når man blir sammen med noen med barn.
Ellers er jeg enig med deg, Petern, du har noen gode poenger der.
Jeg vil ha en mann som har barn. Min venninne sier at han kommer aldri til å "ta til seg" min datter på samme måte som egne barn. Jeg er jeg ikke så sikker på hun har rett i. Selv om ansvaret for egne barn naturligvis er et annet hvis ting skjærer seg eller hvis barna lider under forholdet, tror jeg fint jeg til daglig skal kunne behandle alle likt og med raushet og kjærlighet.
jeg var ca6 år da mamma traff barndomskjæresten igjen,og stefaren min har aldri behandlet meg eller mine andre søsken anderledes enn sine egene sønner...
Som kvinne uten egne barn, ville jeg sett på det som en fin utfordring å treffe noen som er pappa på halvtid. Og siden mannen jo er barnefri annenhver uke, så ville jeg heller ikke sett på det som en stor utfordring i bli kjent fasen.
Man har mye kontakt den tiden han ikke har barna, og litt mindre kontakt når han har barna.
Og dersom det viser seg at forholdet med han er liv laga, så kommer jeg til å involvere meg mer i han i de periodene han har barna også, og dermed begynne å få et mer nært forhold til barna også.
For meg ville det vært en fin situasjon, men det det er jo godt mulig at kvinner med egne barn vil se på det som en litt mer komplisert utfordring?
Men så er det jo også slik at veldig mange av de som har barn selv ønsker å treffe andre med barn, fordi de mener at bare de med barn selv, klarer å se og akseptere det at barna blir prioritert først.
For meg som ikke kommer til å få egne barn, er det i hvertfall bare et pluss å treffe en som er pappa på halvtid, uavhengig om han har ett eller syv barn, faktisk :-)
Petern,
det kan hende du er inne på noe, men det er også ulike forventninger til en stemor versus en stefar. Jeg har vært på terkselen til en slik rolle, og prøvde så godt jeg kunne å forberede meg på utfordringer som jeg så ville komme og ulike typer løsninger, og leste det jeg fant av litteratur - og det er veldig begrenset ifht hvor mye annet som er skrevet så mye om.
En hovedoppgave om dette hadde vunnet en forskningspris fordi stemorsrollen er veldig lite belyst.
Gjennomgående budskap var at det er veldig mange forventninger og fordommer knyttet til seg (i alle fall frem til nå) en stemor enn en stefar. Et banalt eksempel: En vanlig kime til konflikt er at barnet markerer seg ved å nekte å spise mat laget av stemor, noe disse stemødrene følte som en veldig sårende avvisning. Det er ikke så ofte en stefar vil være utsatt for den type avvsining, og han vil kanskje ikke ta det like personlig.
En stefar er gjerne en mer perifer figur (tradisjonelt), mens introduksjon av en stemor i tilværelsen er mer radikal, kanskje det skyldes tradisjonelt kjønnsrollemønster og mor er mer tydelig hjemme enn far, men at dette er i ferd med å jevne seg ut - men i så fall er det lenge til hvis man tenker land og strand.
Jeg er full av beundring for de som går inn i slike roller; menn eller kvinner.
Men jeg tror først og fremst det er indivdiuelt - og da ikke bare avhengig av steforelderen, men også den med barn, samarbeidet med eks, økonomi eller tidsmessige begrensinger - og ikke minst grad av forelskelse.
For min del ble det åpenbart at forholdet var for skjørt, heldigvis før barna hadde knyttet seg for mye til meg og omvendt. Det var en av grunnene til at jeg drøyet selv å gå inn i denne rollen; jeg var ikke sikker på forholdet til faren. For hadde jeg blitt knyttet til barna ville det vært forferdelig vanskelig å bryte ut - som stemor har du jo ingen rettigheter, og barna er ute av livet ditt, den dagen forholdet med faren er over. Du kan i alle fall ikke regne med å dele ferier og merkedager med dem, og det må være utrolig sårt hvis det er barn du har fulgt tett over lengre tid.
@TS,
Jeg tror det er 'spekulasjon' når et forslag serveres uten støttepunkter.
Forresten, synes du ikke rent intuitivt at det høres veldig rart ut at kjærlighet mellom to mennesker er så skjør at et barns behov kan stå i veien for den. Hvis vi antar at den er så skjør, altså at kjærlighet består av noe overfladisk ræl, hva skal vi med kjærlighet? Jeg har iallefall ikke bruk for en slik følelse. Overfladisk ræl har jeg nok av på alle kanter ellers i livet om jeg ikke også skal basere forhold med en kvinne på denne måte. Derfor, som meg som et intelligent menneske, kanskje utover det vanlige, kan naturligvis ikke bry meg det minste om kandidaten har barn, evt. flere, eller ingen barn. Slik tror jeg det må være for alle menn som er intelligente utover det ordinære. Således bør kvinner som ønsker en mann over snittet intelligent være glad for at det finnes slike enkle metoder å diskvalifisere det som presumptivt må være en stor gruppe.
Interessant spørsmål!
Jeg har ungene mine 100% og er ikke helt udatet etter at moren deres døde for 6,5 år siden. Min opplevelse av å introdusere for ungene har vært alt fra 99% som om de var hennes egne barn og ned til nær 0 omsorgsfølelse og empati. Utfordringen har, bortsett fra det 0-omsorgstilfellet, vært meg selv, faktisk... -min motvilje og sårhet for at et annet kvinnemenneske skulle være morsfiguren deres, som 'erstatning' for deres biologiske mor. Jeg har innsett at det har vært en av mine store feil, og i dag ville det stillt helt annerledes. Men, on topic, her er det mange varianter ute og går. Trikset er å finne en balanse, tenker jeg. -Ut i fra om hun har egne barn, hvis ikke egne barn - hvorfor ikke egne barn, 'konkurranse' mellom ungene, personlighet osv. Vanskelig å finne fasit, men jeg har vel et slags håp for min del at de fleste damemennesker vil bli glad i- og inkluderende for hans barn.
Jeg har selv en sønn, og jeg hadde nok sliti med å like de barna til en mann like mye som min egen, eller jeg kunne jo likt de og alt det der, men man knytter ikke bånd med de på samme måte som med ditt eget barn på en måte.. så er det også det med at man ikke vill tråkke barnemora på tærne eller hva jeg skal kalle det.. Jeg tror hvertfall at hvis moren var død sånn somm i popkorn sitt tilfelle hadde jeg setti meg mer inn i det for da hadde jeg følt litt på det at de trenger meg sånn som sønnen min gjør, mens de andre som allerede har en mor ikke trenger meg på den måten.. litt vansklig å forklare..
@liz høres fornuftig ut som du forklarer.
Vet det er et vanskelig spørsmål og at det ikke fins noe svar.
Personlig hadde jeg nok forholdt meg til en annens barn som du forklarer.