Bare venner

Ser jo i så mange tråder at folk har både to og tre tidligere Sukkerdater som de nå er så gode venner med. For det første lurer jeg vel egentlig litt på hvordan man klarer det, når man møter dem med en helt annen innstilling, og for det andre lurer jeg også litt på om man fortsatt vil at man skal være "bare venner" med, eller om det dreier seg om en slu og sleip taktikk for å lure ham/henne tilbake i vil-bli-kjærester-sporet når tiden er moden.

Ja, si det. Jeg kunne godt tenkt meg noen guttevenner, har ingen nære. Tror jeg hadde klart å leve med at vi traff hverandre på sukker hvis det var jeg som ikke hadde "de rette følelsene" for ham. Men hvis det gikk motsatt vei, tror jeg ikke det hadde gått. Jeg hadde blitt gal av å tenke på at han fortsatte å date andre søte sukkerdamer. -Inrømmer det likegodt; jeg er litt sjalu av meg (eller kalles det eiesyk?)

My reality..... Jeg har en tendens til å få veldig mange jentevenner..... Men hadde en litt sær situasjon for mange år siden.... Jeg var drop-dead in LOVE med ei jente..... som selvfølgelig etter to-tre dater ikke var spesielt interessert i meg på noe annen måte enn som venn....

Vi startet vennskapet med veldig forskjellig utgangspunkt... som beskrevet - men skulle være venner... Det gikk jo j*vlig bra.... til å begynne med.... Så ble en kamerat med på en av disse "venne"-tingene som man gjorde..... Tror vi var ute og spilte bowling.... Nei, jeg vet vi var ute å spilte bowling... Og hun falt for kameraten min..... og så var de sammen i to-tre år.... og jeg snakket ikke med kompisen min på rundt seks år..... Vi er nå tilbake der vi var..... Tross alt en barndomskamerat med utrolig dårlig dømmekraft.... menmen

Bare for å konkludere.... Møtes man gjennom sukker, el. liknende - og finner ut sammen at man skal være venner..... Genialt - men med forskjellige ønsker så vil det bli et veldig vanskelig vennskap...... hvor den ene til slutt vil ende opp med å bli såret...... Jeg tror også man skal være forsiktig med å "leke" med andres følelser osv..... Brent barn lukter vondt osv.....

Tror at bakgrunnen for at man velger å være "venner" ofte kommer av vegring for å gi slipp (i dette tilfellet, på noe man ikke har). Hvis man visste at h*n som kommer på neste date is THE ONE, hadde man kanskje ikke giddet å vikle seg inn i alle være-venner-fantasiene som fakta ikke funker i lengden.

("La gå da", sa trollet.)

Det er et par stykker jeg har blitt venner med (ihvertfall Facebook- og MSN-venner) etter å ha datet herfra, og da typisk de jeg har vært på flere dater med, har skrevet med en del før vi gikk på date første gang etc.

Må nok innrømme at ihvertfall i begynnelsen så hadde jeg en liten baktanke om at det på sikt kanskje kunne bli noe allikevel.
Siden det har blitt såpass perifere venner, har det ikke blitt noen spesielt vonde følelser ut av det. Litt kjipt når man må være glad på deres vegne når de blir sammen med en annen, men... Jeg blir jo faktisk genuint glad på deres vegne også da, det er bare ganske... ambivalent.
Over tid, når man skjønner at her kommer det aldri til å bli noe, så kan vennskapet funke fint, i min erfaring.