Sannhet med visse modifikasjoner

Jeg og en kollega gjennom mange år har vært tiltrukket av hverandre gjennom flere år, men først for en stund siden gjorde vi noe ut av det. Vi startet med å treffes og kun snakket, om hvordan dette ville påvirke oss jobbmessig osv. Begge var voksne og single, så det burde ikke ha noe å si. derimot syntes han at aldersforskjellen mellom oss kunne bli et problem. Jeg er 43 og han 55, så jeg syntes ikke at det burde være et problem, så lenge vi ønsket det samme av fremtiden og har samme verdier. Han synes IKKE vi er på samme stadie i livet, da han har blitt bestefar og jeg ikke har barn. Jeg på min side synes det er flott at han har voksne barn og barnebarn. Da trenger jeg ikke "konkurrere" om barnas tid, samtidig som det er små barn i livet mitt også. :O)
Ellers deler vi felles interesser, trening - noe jeg vet er svært viktig for ham, og ellers et rolig liv med venner og familie.
Selv om han har bare positive ting å si om meg både som kollega, person og kvinne, en som han både respekterer og beundrer, vil han altså ikke noe mer.

Midt oppe i dette, var vi på jobbtur og ting tok overhånd. Jeg trodde han hadde ombestemt seg og "ga alt". Natten sluttet med nok en samtale om at vi ikke var på samme sted i livet. Det var en stor skuffelse for meg selvfølgelig. Alikevel fortsatte vi å treffes, hadde det utrolig fint sammen, og jeg håpet at han alikevel ville innse at vi passet veldig godt sammen, tross aldersforskjellen. Han fortsatte å "smøre meg" med at jeg hadde sterke og gode argumenter, at enten var jeg klokere eller eldre enn det han trodde.

Drømmen brast brått for min del da han aktivt gikk ut på nett for å finne seg en dame.

Min største skuffelse går ut på at han som er så "voksen" helt klart utnyttet mine følelser for ham. I tillegg visste han at jeg nylig hadde slitt en del og hadde akkurat kommet meg ovenpå igjen.

Jeg burde ha tatt hans ord for at han ikke var interessert i et forhold med meg, uansett hva grunnen var, men jeg trodde at bare jeg kom med gode nok argumenter så ville han også overse aldersforskjellen.
Jeg burde rett og slett ha innsett at han ikke var NOK interessert i meg.

Grunnen til at jeg skriver om dette her er, at etter mye erfaring - kan menn la ting skure og gå uten å ta en endelig beslutning, og jeg dumme meg tro det er håp i hengende snøre.... Hvorfor kan ikke menn kalle en spade for en spade og skjære over, i stedet for å "utnytte" mitt svake og naive jeg.... (ja jeg vet at jeg ikke kan bare skylde på dem, me

Hvorfor menn ikke kaller en spade for en spade?

Eh....fordi de er litt feige? :-)

Forresten: Styk spørsmålstegnet. Menn Er feige når det gjelder sånt - selv om de hardnakket mener noe annet.

Allerede etter deres første natten påpekte han at dere passer ikke sammen. Kanskje han brukte alderen bare som den store unnskyldningen og du fortsatte naivt å tro at du skal klare å forelske ham i deg .
Syndt at du måtte oppleve dette men det er mye din feil, dessverre.

Dumognaiv,
jeg forstår godt at dette gjorde/gjør vondt når du håpet det kunne bli noe mer og du muligens ser ham på jobb med jevne mellomrom.

Men ikke klandre deg selv for mye; man blir jo gjerne litt dum og naiv, eller blind og optimistisk, når man er forelsket. Og det er jo en bra ting, for da blir man jo både rausere og mer løsnignsorientert - og det er noe du kan bli igjen, for en annen.

Men siden han ikke hensyntok følelsene dine, så er han ikke så fantastisk som du trodde (akkurat det er jo en lei oppdagelse i seg selv, men du går ikke glipp av mr wonderful). Jeg kan skjønne at han ikke fikk seg til å si ting rett ut, men han burde ikke gått til køys med deg. Nå som du vet at det ikke blir noe mer med ham, så kan du jo minne deg om at han er 12 år eldre enn deg, og at han nå nærmer seg den alderen der hvor forskjellen vil merkes litt om litt. Han er tross alt en bestefar.

Og så er det en generell regel at om mennene også er forelsket, så ser heller ikke de problemer.

Hvordan kan du si at han utnyttet deg? Hadde han lovet deg noe?
Tok han noe fra deg? Kanskje han forsøkte å føle noe for deg når han merket at dette
var viktig for deg? Han feilet kanskje men han var den som var voksen og tok ansvar
og trakk seg ut av noe han fant ut at ikke hadde livets rett!
Ikke ta mageplask rett ut i offerrollen og lag drittsekk av mannen. Synes han virker som
en real og fornuftig mann.

typisk damer å legge skylden på mannen.. "han burde ikke gått til køys med deg.."

hvorfor ikke? voksne bestemmer selv hva de vil gjøre. kan man ikke like godt si: "du skulle ikke lagt an på ham, for han var en kollega."

jaja, prøv å tenke deg at du står på månen og ser ned på jorden, ser du alle de viktige detaljene? eller et stort bilde der hver enkelt av oss ikke er synlig? hvor viktige er vi? greit å få litt perspektiv engang iblant.....

Stakkars hjelpeløse damer, som alltid vet hva menn gjør feil (og det gjør de alltid), men som likevel, på tross av sin overlegne skarpsindighet, ikke har ansvar for noen ting!

Les ditt eget åpningsinnlegg @TS. Du må jo ha hatt hodet under armen!

Av ditt innlegg fremgår det jo at han har gitt klar beskjed om at dere var på forskjellig sted i livet.
Det er typisk for kvinner å plassere seg i offerrollen når de ikke får det som de vil. Etter noen erfaringer i mine yngre dager med "knall og fall" har iallefall jeg lært meg "act like a Lady but think like a man. Det
lever jeg veldig godt med:)

Hvis livet begynner å ligne på en såpeopera er det definitivt klart for et kanalskifte......

Er det ingen av de defensive ovenfor her som så at jeg ikke prøvde å fraskrive meg alt ansvar:

"Jeg burde ha tatt hans ord for at han ikke var interessert i et forhold med meg, uansett hva grunnen var, men jeg trodde at bare jeg kom med gode nok argumenter så ville han også overse aldersforskjellen.
Jeg burde rett og slett ha innsett at han ikke var NOK interessert i meg.

Grunnen til at jeg skriver om dette her er, at etter mye erfaring - kan menn la ting skure og gå uten å ta en endelig beslutning, og jeg dumme meg tro det er håp i hengende snøre.... Hvorfor kan ikke menn kalle en spade for en spade og skjære over, i stedet for å "utnytte" mitt svake og naive jeg.... (ja jeg vet at jeg ikke kan bare skylde på dem, me.."
Lengre fikk ikke innlegget mitt bli....

Det jeg prøvde å poengtere som jeg har opplevd altfor mange ganger, er at karene (mulig noen kvinnfolk er slik også, men det kan jeg ikke uttale meg om) synes at det er greit å holde liv i snøret selv om interessen tydeligvis ikke helt er der lenger.
Jeg VET at det er min egen skyld at jeg klamrer meg til håpet, men jeg tenker slik at er man ikke interessert NOK, SÅ SIER MAN I FRA - det er det jeg selv gjør. Dette gjelder tross alt mennesker man har hatt et forhold til og ikke bare brevvekslet med. Om det er karer eller kvinnfolk som gjør det, spiller ingen rolle for meg, men det jeg lurer på - er hvorfor la det skure og gå, og ikke si i fra som det er. Det er vel en ærlig sak det eller??

TS, fin post. Føler med deg, det er utrolig frustrerende å ha et håp så lenge, og jobbe for noe så lenge og så se at det brister. Har hørt om noen tilfeller der menn gjør dette. Tror det er relativt typisk. Det er ikke alltid noe seksuelt motivert i det heller. En dame fortalte meg en gang om eksen, som hadde gjort noe tilsvarende. De møttes på nettet, på avstand, og snakket på telefon hver dag i ukesvis. Hun trodde ting var veldig bra. Så møttes de irl. Han sa ikke noe om at noe var galt. Den eneste måten hun merket det på var at telefonsamtalefrekvensen gikk fra hver dag til en gang i uken. Han innrømmet ikke at noe var galt når de snakket sammen. Hun begynte å klage når hun så han flørtet med andre damer på facebook, og helt tydelig skaffet seg nye damevenner med forhold for øye. Han kalte henne da for barnslig. Så gjorde hun det slutt, slettet profilen på facebook og har ikke laget ny den dag idag. Jeg har jo bare hennes side av saken, men jeg forstod det slik at det var dønn umulig å få han til å innrømme at "noe var galt" i forholdet enda det var innlysende at de aldri kom til å se hverandre igjen. Kjip greie dette. Jeg for min del kunne godt tenkt meg noen useriøse forhold mens jeg leiter etter den rette. Men jeg gidder ikke lokke mindre attraktive damer til å bli forelsket i meg bare for sexen, slik at det ender opp med at de blir skuffet.

Kanskje litt på siden, men det slo meg når jeg leste TS:
Hva er det med kvinner som tror at de kan forandre oss menn? Bare dere elsker oss nok. Bare dere gjør ditt og datt så vil vi nok forandre oss. Bli slik dere vil og ønsker. Vi blir ikke det. Eller: de færreste blir det. De fleste av oss blir faktisk værre og værre og fjerner oss mer og mer fra det dere ønsker. Slik dere møter oss vil vi nok også være. Lenge.

Og menn, på lik linje med mange kvinner, kan holde liv i snøret ganske lenge. Hva vet du forresten om at han ikke prøvde? Kanskje prøvde han. Om og om igjen. (Men ga ikke tydelig uttrykk for det til deg.) Ville ikke kutte ut, men se an litt videre. Kanskje skulle du klare å overtale ham om at du hadde rett og han tok feil. Men klarte ikke å finne seg selv sammen med deg i framtiden. Man kan si det er feigt å ikke si ifra tydelig, men det skal litt mot til også. Det er mye lettere å bare hale det litt ut. Se om ikke den andre parten også finner ut at her er det jo ingen framtid. De fleste mennesker tør ikke å konfrontere, men unnviker alt som kan skape konflikt. På en måte er det jo også litt bra at vi pakker inn ting for hverandre fordi vi ikke ønsker å såre, selv om det er nettopp det vi gjør.

Pling,
ja, voksne bestemmer selv hva vi selv vil gjøre, men jeg synes egentlig ikke det er det som er poenget. Mitt poeng er hvilke premisser som gjelder og om begge har samme forståelse for det.

På samme måte som kvinner (eller menn) ikke bør se seg selv som offer i alle sammenhenger (det ser jeg ikke at TS gjør, for annet enn sin egen håpefullhet), synes jeg ikke menn (eller kvinner) når man drar fordel av en situasjon på andres bekostning, alltid skal unnskylde seg med at "hun/han får ta ansvar for seg selv".

Hvis jeg vet at en fyr som er "grei nok" er interessert i å bli kjæresten min, så går jeg ikke til sengs med ham selv om jeg er aldri så lovesick, fordi jeg ikke vil gi ham falske forhåpninger og dermed en større nedtur og kanskje en ødelagt tone. Det kan jo tenkes at mannen her faktisk ønsket å gi det en slags siste sjanse, men ikke noe tyder på det.

Betteroff,
jeg har sett menn forandre seg - eller i alle fall forandre mening med hva de vil. Kan komme på tre tilfeller. Mulig de bare modnet, for etter noen år så var de plustelig klar for damene som sto og ventet (dette var i 20-årene). Jeg hadde ikke giddet å vente, særlig siden det er sjelden det har noe godt med seg, Men jeg har sett det skje.

@ betteroff
Hvordan har jeg prøvd å forandre menn??? Ja, jeg håpet på at han ville se at alderen ikke var noen hindring hvis alt annet klaffet - hvilket det gjorde! Men DET kaller jeg ikke å forandre noen, gjør du? Hvis det ikke er dette du siktet til, hva var det i såfall da??

Ellers er jeg helt enig med Z - det er feige mennesker som ikke tør å kalle en spade for en spade.

Det gjelder både kvinner og menn som haler ut et forhold som ikke er liv laga, som synes det er kjekt med et nyp i ny og ne. Bare for å ha sagt det, jeg er alt annet enn prippen, men man bør ha sex på like premisser og ikke utnytte den andres håp. Og håp har man faktisk hvis man leter etter en å dele livet med. Det er også mangel på respekt ovenfor den andre personens tid og følelser.

@ vibe - takk for fornuftige og saklige svar :O)

Fint innlegg, TS.

Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen din. Og du forstår jo situasjonen godt selv, virker det som. Er enig at det er delt "skyld" i sånne situasjoner. Han burde ideelt sett ikke nære en han vet er forelsket og ønsker noe mer. Og du burde ikke tro at du kan omvende noen, selv om det blir litt lidenskapelig. Men det er stor forskjell på urealt og naivt.

Det er vanskelig å ikke være litt naiv når man er forelsket. Håpet er det siste som blir tatt fra oss. Derfor gjør vi i blant ting vi vet kan gi skrubbsår på hjertet. Vi kan ikke la være å håpe før vi vet sikkert.

Du har levet en stund med kalkulert risiko. Det er slitsomt. Hva han kan ha følt på de ulike tidspunkt blir bare speskulasjoner som du aldri vil komme til bunns i uansett sett. Bruk derfor så lite eniergi som du kan på akkurat det.

Nå vet du. Nå kan du bearbeide, legge bak deg og komme videre. Lykke til!

Jeg har akkurat blitt avvist av en fyr som er totalt tåkedott og som rett og slett ikke kommuniserte tenkte jeg.. Men i ettertid må jeg vel si at han vel kommuniserte bra nok han, og jeg gadd ikke høre etter, og ville at det skulle være anderledes enn det var.
Selv om han nok kunne vært veldig mye tydeligere!! Og gikk i forsvar på alle mulige spørsmål som var viktige for meg. Han var igang på nettet før han hadde gitt meg beskjed, og fant allerede en han ville gå videre med, etter to uker..
Men jeg må bare ta det på min kappe at jeg både var forelska, naiv og dum, og føler meg dum i ettertid.. Det skjer med de beste av oss. Men cluet er jo at det faktisk er mulig at man føler at alt klaffer, men at den andre absolutt ikke har samme opplevelse. Det må være lov. Dessverre. :)

@flaggstikk. Skulle nesten tro det var meg som hadde skrevet innlegget ditt. Har opplevd akkurat det samme selv. Vi lukker igjen øynene og vil ikke hverken se eller høre. Men til slutt så orke man ikke lure hverken seg selv eller den andre. Men liver går videre det har jeg blitt fortalt:-)

@TS:

Jeg har ikke lest alle innleggene her, men kjente igjen historien din, og kan fortelle litt om "den andre siden".

For noen år siden møtte jeg en dame, hun var 10 år yngre enn meg, veldig søt. Hun var allikevel ikke interessant som kjæreste, nettopp fordi vi faktisk var på så forskjellig sted i livet. Hun 20, jeg 30. Hun skole, jeg ferdig utdannet, fin jobb, voksne venner, trygg på meg selv.

Allikevel ble det til at vi datet litt, og hun falt for meg. Skikkelig. Vi hadde ved flere anledniner den samme praten som du forteller, der jeg sa at jeg ikke hadde noe tro på at vi kunne få til et forhold pga forskjellig livssituasjon osv. Hun ble knust hver gang vi tok den praten, men hun fortsatte å komme på besøk, og var tydelig på at hun bestemt trodde vi kunne få det til. Hun hadde klokketro.

Og så gjorde jeg det din kollega ikke har gjort. Jeg gikk i tenkeboksen, oppsummerte med at vi hadde det kjempekoselig sammen, fantastisk jente egentlig, nydelig å se på, hun elsket meg, og var 100% motivert til å få til et forhold. Så jeg ombestemte meg, dvs hun ombestemte meg med sin tro på oss.

Forholdet blomstret, vi hadde det supert sammen. Et halvt år senere ble hun gravid (ikke planlagt, ihvertfall ikke fra min side). En liten gutt ble født. Lykken var komplett!

Tre år senere hadde hverdagen hentet oss inn. Det var mye vi slet med, nettopp pga forskjell i alder og erfaring. Hun forteller meg med tårer i øynene at hun skulle ønske hun hadde hørt på meg da jeg sa vi ikke kom til å få det til, pakker sakene sine og flytter ut. Selv om jeg gjør alt i min makt for å forsøke å redde det, blir det ingen løsning på det. For meg er marerittet komplett. Jeg så jo dette på forhånd... Og nå har vi også satt et lite barn i en livssituasjon som jeg aldri ønsket.

Hva er så moralen her? Vet ikke om det er noen moral, men... Selv om det kanskje er vondt å høre, kan det godt være at han har rett, og at du ikke ser det pga forelskelsens skylapper. Selv om du kan få han til å ombestemme seg - er du virkelig sikker på at DU vil ha HAN?