er det noen andre her som har vert arbeidsledig over lengre tid grunnet sykdom?
som synes hverdagene er skikkelig harde ¨å komme gjennom når alle venner og bekjente har sine rutiner i hverdagen og ikke har tid, og familien bor i en annen by. ???
Ja, og det er veldig ødeleggende for humøret og selvfølelsen å ikke ha noe å gå til daglig.
godt å høre at man ikke er alene om slikt, ja det er veldig øddleggende og deprimerende. farlige greier egentlig.
Kreativitet løser all kjedsomhet!
Jeg har så mange prosjekter stående på vent at jeg gjerne skulle vært arbeidsledig noen år. Lå på sykehus i høst og måtte trene opp alt fra bunnen av - hvilke muskler brukes for å puste, hvordan bevege øyne, osv. Så fort feberfantasiene roet seg var jeg i gang med planlegging av prosjekter. Hva jeg drev med i ukene før det er noe diffust. Kan ikke huske å ha hatt et eneste kjedelig øyeblikk.
jeg likte det du skrev grumse. du har ett godt syn på det, viss det ikke er noe du har vert gjennom selv.
jeg selv sliter med angst for nye settinger som jobb, har bygget en så usikkerhet på meg selv fra jeg var 13 at jeg klarer det ikke, tvinger meg selv til å søke jobber får jobb og slutter etter 1-2 uker da angsten og nervene tar overhånd. jeg har slitt med selvskading siden jeg var 13, det skjer i verste tilfeller når jeg er skikkelig deprimert.
jeg er den jenta som alle ser på som kjempe søt, smilende og selvsikker. skinnet bedrar. og ikke minst å få hjelp for dette er ikke aktuellt, man blir kastet frem og tilbake innfor psykriatien, og avslag når man trenger mer hjelp. nav vet om allt og hva jeg trenger hjelp til men ikke stor med hjelp å få der heller. og mange mennesker i dag som ikke kjenner til psykiske problemer el har erfaring, sier ikke annet enn at man må bare ta seg i nakken og ikke synes synd på seg selv. jeg kan vel av lang erfaring si at det er tull, psykisk lidelse er noe helt forferdelig å takle, det er ikke bare til å styre hodet her selv, samme med følelser generellt om man skal forbinde det med forelskelse , det er ikke noe man styrer selv, kjærlighetssorg er ikke noe man styrer under heller, følelsene tar overhånd av kontroll og alle har sine metoder å takle det på.
så helse norge er ikke noe å skryte av for jeg ser ikke på meg selv som en som ikke trenger hjelp, heller mottsatt for en dag vil det gå galt, om man skal ha for mye alene tid og ingen som forstår og vil hjelpe.
nav har vert for min del behjelpelig med å betale meg støndaen jeg har rett på men ikke mer enn det, når det kommer til psykolog måtte jeg til legen og få han til å sende henvisning.
jeg er ikke arbeid selv pga angst /deprisjon, men har vel funnet ut at det ikke blir bedre av å bo i en by hvor familien min ikke bor, ingen å støtte seg til her , alle har sine hverdager med jobb og partner. da blir det mye alene tid, jeg trener nesten hver dag i tillegg så trening hjelper ikke alltid mot deprisjon i mitt tilfelle og jeg har trent i 1 år nå. man mister mye lyst og energi på å gå mye alene og uten jobb el hjelp, det er liksom ett tiltak bare det å lage seg mat.
ja har planer om å flytte hjem, få meg en jobb og komme videre med hjelp fra fam. og venner. jeg har en ste søster som er helt fantastisk god støtte, men som du sier er i familie stifting. jeg syns det er litt dårlig og forsvinne fra gode venner, greit at man får familie selv, men det kommer alltid en dag man trenger vennene sine uannsett om det ser lyst ut i starten.
jeg har og fått opplevd det med å miste mye venner jeg trodde var dem viktigste, dem får seg dame og flytter sammen uten at det er noe seriøst, men dem glemmer enn helt ut fordi dem har det fint med seg selv. og vi mennesker er vel alle egoister, mens de fleste med erfaring tenker litt lengre enn bare på seg selv.
jeg har hatt mine diskusjoner med mennesker som mener man må være egoist og ikke forvente hjelp fra andre trist men noe av dem er der ute. ikke noe jeg giver etter.
høres trist ut med deg og dine venner, det er jo snakk om mange år, det burde jo ikke gå så lenge mellom vert møte selvom man har familie. jeg har venner som har familie og har tid til å sees:)
ja det er jeg helt enig i, 1 time vertfall så man kan prate og ta igjen nye ting:)
jeg har nok mer venner der jeg kommer fra enn her jeg bor nå, ingen familie og ingen nære venner fra barndommen el slike ting, og når man da i tillegg går arbeidsledig får man ikke akkurat med seg så mye mer bekjenntskap. nå vet ikke mine foreldre om noen ting som har hendt meg når jeg var i tenårene el andre psykiske problemer jeg har, har planer om å fortelle dette bare for å få en liten forståelse hjemme, kansje litt sent nå når man er mer voksen men , holder man inne problemer kommer dem å jagger en til slutt uannsett. blir bare verre.
@grumse
Det å gripe fatt i eget liv er det viktigste du kan gjøre for deg selv. Eneste grunnen til at jeg overlevde i høst var at venner jeg knapt visste jeg hadde slo gikk hardt på sykehusledelsen og ga seg ikke før de fikk gjennomslag for behandlingen de mente jeg måtte ha. At jeg ble koblet til pustemaskin bare noen minutter før jeg var død skyldes en McGyver-sykepleier som tilfeldigvis var innom rommet på riktig tidspunkt, plutselig forsto alvoret og tok sjasen på å ignorere alle lovpålagte retningslinjer.
At jeg kom igjennom tennårene skyldtes først og fremst frykten for å overleve selvmordsforsøk. Det som endret livsinstillingen var da jeg nådde den absolutte bunnen. Begravelser ble en vane. Det meste av familie og venner forsvant (deriblandt to selvmord) og de som var igjen isolerte jeg meg fra. Brått var det ingen som hadde forventninger til meg, ingen som ville merke om jeg forsvant. Jeg hadde fått livet for meg selv. Det var mitt liv, jeg kunne gjøre hva jeg ville uten noen reagerte på det, og jeg hadde sett hvor brått andres liv hadde snudd. Hvorfor skal man da bekymre seg for fremtiden når man ikke engang vet om man lever i morgen? Brått begynte jeg å leve. Et motto av typen gi-faen. Gjorde det jeg hadde lyst til, ga f i sikkerhet eller sjansene for å overleve. Dro f.eks på klatreturer alene - ingen til å sikre, altså klatring uten sikring.
Det jeg vil frem til er at man må ta ansvaret for sitt eget liv. Overse problemer, gi faen i fremtiden. Lev nå! Finn på ting du har lyst til å gjøre. Begynn i det små om du vil. Du bor midt i det beste terapiområdet - skaff en kano, ta med telt, kom deg ut i skjærgården. Padle rundt i de små vikene, de trange sundene, de grunne lagunene. Steder hvor ingen båter kan gå. Gled deg over de mange små paradiser som faktisk finnes rett utenfor stuevinduet ditt. Ta med deg blyant og papir og tegn intrykkene du får, prøv å stille ut bildene, kanskje på torget eller Tårnbrygga. Ikke sitt å vent på hjelp. Den kommer i bestefall sent, og en psykolog har egentlig ingen annen funksjon enn å få deg til å tenke over problemer. Glem problemer, glem den verden du ikke får til å passe. Skap din egen! Det beste noen kan gjøre for deg er å få deg til å gjøre ting du synes er gøy, som får deg til å glemme problemene. Fokuser på løsninger.
høres veldig bra ut det du sier, men ikke alle har den evnen til å komme seg dit du har kommet deg, du har erfaringer og opplevelser som gjør at du setter pris på livet og klarer å gjøre allt du vil. det er som sagt mye lettere å tale for folk og prøve å fortelle hva som er bra for dem og ikke. det er ikke alltid personer tar til seg det, jeg leser og forstår hva du mener og det høres helt fantastisk ut, men en angst for å feile el misslykkes , tanken på å bare gi f... er ikke noe alle klarer og hurra for deg som klarer det. det er supert. misunner deg der for de tankene du har og det du gjør. men som sagt ikke alle klarer å gå så langt på egenhånd desverre. noen trenger støtte og hjelp for å nå ditt. som jeg alltid sier ting er lettere sagt og tenkt enn gjort.
når man er deprimert forsvinner lysten på det meste, når man så vidt har lyst til å lage mat, hvordan skal man ha lysten og energi på å gå ut døra, når man da går ut blant folk og helst ikke vil bli snakket til av ukjente, og har så mye tanker man ikke klarer å skru av som gir deg dårlig natte søvn, migrene og betennt musklatur. tanker du har prøvd å komme deg unna i 11 år , men aldri lykkes bare funnet små snarveier for å glemme dem for ett øyeblikk men som til stadig kommer tilbake. har prøvd det meste, trening, gå turer, jeg maler, har solgt malerier. så kansje det går lett for deg,men ikke alle klarer det du har gjort. man tenker og føler annereldes.
@skjult
Når du er så opptatt av et problem kommer problemet til å oppta deg. Så lenge det er ditt mentale hovedfokus kommer det til å fortsette slik. Til mer du fokuserer på et problem til større blir det. Til mer hjelp du får til å fokusere på et problem, til større blir det. Osv.
Man kan ikke fjerne noe fra livet uten å erstatte det med noe annet. Om det skulle gå å fjerne det negative vil du få et tomrom, og du kan banne på at det tomrommet fylles av noe negativt. Fyll heller deg selv med positivitet som fortrenger det negative. Selv om det er tungt i begynnelsen, at du må tvinge deg selv til aktivitet. Kanskje venner må tvinge deg til aktivitet, og de GODE vennene vil gjøre det til tross for at du er negativ til gjennomføringen. De "gode" vennen vil bare lytte til problemene dine, for deretter å la deg sitte igjen, som du jo gir uttrykk for at du vil, mens de finner på aktiviteter uten deg.
Dette gjelder også kjærligheten - har man mistet den man er glad i, må tomrommet fylles med noe positivt for å bli kvitt det negative og komme seg videre i livet.
sant det du sier og forstår hva du mener. tror som sagt jeg må få kommt meg hjem, få hodet litt på plass. nettopp fortellt foreldrene mine om allt som har skjedd og hva jeg har slitt med, dem har ikke visst noe. ikke en gang at jeg slet med narkotiske stoffer for 10 år siden. mye som skjer anng flytting, venting, skole venting,. jobb søking til jeg kommer hjem.
som du sier er ikke jeg den som gir inntrykk for at jeg vil være alene, er motsatt men dem sitter godt plantet hjemme med sine kjære. hehe men de gode som du referer til er veldig gode. og er vel grunnen for at jeg flytter hjem igjen. det var byen jeg rømmte fra ikke folka.
men alle hadde nok hatt godt av din dose med samtale :)
Helt sant, Grumse. Virkeligheten, alt som foregår rundt deg er for mye til at du kan få med deg alt. Når du så skal velge hva du vil fokusere på så velg mest mulig positivt
Å makte å fokusere på det positive betyr at man er på bedringens vei. Å ikke klare å velge det, er en del av problemet. Det er ikke noe man bare velger vekk, uansett hvor tiltalende det høres ut.
Der kommer fysisk aktivitet inn. Å tvinge seg til å drive med noe er lettere enn å sortere tanker. Vanskelig å komme i gang. Når man først er i gang er blir det lettere og lettere.
Ikke nødvendigvis. Fysisk aktivitet har forskjellig effekt på forskjellige folk, vil jeg si. Det er ikke noe automatisk sesam, semsam i det. Selv har jeg oppplevd at det har hatt motsatt effekt: nå gjør jeg noe fysisk, og jeg kjenner meg ikke bedre. herregud, det er noe alvolig galt med meg. Det samme med naturopplevelser: det er så til de grader opplest og vedtatt at det skal gi ro og innsikt og jeg vet ikke hva - så hva da når man føler at naturen er helt tom?
Gjør noe du synes er gøy. I værste fall tenk tilbake på hva som var gøy da du var liten. Likte du å tegne, så sett deg på en café og tegn. Likte du å krype i busker, så gjør det. Poenget er å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og sture.
Poenget er: ingenting er gøy hvis du har en alvorlig depresjon. Det betyr ikke at man sitter hjemme og sturer, som du kaller det.
De som mener at alt kan fikses ved 'å komme seg ut', tror jeg ikke har vært skikkelig dypt nede. Det er som å gå gjennom en sorg, man vet bare ikke hva den er rettet mot.
Derfor jeg skriver at om ingenting er gøy, så prøv det som var gøy da du var liten. Tving deg til å gjøre det selv om lysten er på bunn
Ja, du har sagt det mange ganger nå.