Fra en ulykkelig dater...

Jeg var nettopp inne på match.com og leste sånne historier om par som hadde truffet hverandre inne på den siden og nå hadde flyttet sammen, skulle gifte seg etc. Tydeligvis hadde det bare sagt pang med en gang for alle disse parene og de hadde begynt å treffe hverandre kjempemye helt fra starten av og alt hadde bare klaffet.

I mitt eget dating-liv går alt mye tregere. Selv dater jeg på femte uken - en mann jeg treffer cirka en gang i løpet av arbeidsuken og gjerne flere dager i helgen (gjerne med en overnatting hos en av oss). Vi har ikke definert noe som helst og jeg kjenner at jeg blir helt utslitt av å gå og ikke vite hva som skjer - jeg trives egentlig best med at ting er klart definert - enten at jeg vet at jeg er singel eller at jeg vet at jeg er i et forhold. Akkurat nå er jeg og daten min i en bli-kjent-fase, og jeg tror at han har ganske god tid. Selv er jeg utålmodig etter å klargjøre hva som skjer, men samtidig redd for å mase og rushe.

Det burde egentlig være kjekt å date - det er jo egentlig kjempespennende å bli kjent med en ny person - så hvorfor klarer jeg ikke nyte det?

Hvordan holder man egentlig ut datingfasen med all usikkerhet og tvil? Jeg kjenner nesten at jeg har lyst å gi meg fordi jeg blir helt sprø av å ikke vite! Kan noen andre bidra med innspill på hvor lang tid de har brukt på å bli interessert i noen/ bli kjæreste med noen?

Hvor ofte er det vanlig at det bare sier pang - og hvor mange forhold oppstår langsomt? Jeg har tidligere opplevd at det sier pang eller at man definerer seg som kjærester ganske tidlig - så dette med å gå sånn og date og ikke helt vite er ikke noe jeg er vant til.

Jeg blir så sliten av all denne usikkerheten - kan noen gi noen råd?

De få damene jeg har vært forelsket i tok over en måned... og vi møttes omtrent hver dag.

Velkommen i klubben.. Ærlighet varer lengst heter det vel. Noen ganger er det kjemi og interesse bare for en gren av et forhold. Om begge er enige i det er det vel intet feil med det, men om man ikke er såpass ærlig med hverandre at det kommer klart frem kan det bli kipt ja :-(
Er dere ikke så godt kjent at du kan spørre direkte da, eller er du redd for at det eventuelle "skjøre"? forholdet skal ryke om du presser og at du innerst inne håper på at det skal ordne seg på sikt?

Lett å lure seg selv da i så fall er jeg redd ..

Dharma og Greg gifta seg noen få dager etter at de ble kjent...men så er det også en tvserie. Kjenner dog et par som gifta seg tre måneder etter at de møttes, de er fremdeles gift og har to barn. Skjønner ikke helt akkurat hvor jeg skal med dette..:O De fleste vil nok vente litt, før de sier at de er i et forhold, antar jeg. Med mindre begge er hodestups forelsket etter første daten?
Kanskje like greit egentlig, slik at man ikke våkner opp en dag og oppdager at man så gjerne ville ha noen der, og tok på seg noen lyserosa briller.

Da tror jeg ikke han er den rette for deg.
Ellers ville du ha mast litt på han.

Kjenner følelsen, men gode råd er det verre med.

Et par spørsmål bare:
Er du usikker på hva han føler?
Eller er du usikker på hva du føler?

Noen par finner hverandre og kjenner fra første dag at det er riktig, andre trenger mer tid. Ingen fasit.

Men lykke til

Jeg har selv aldri blitt forelsket i en jente første gang jeg så henne. Tiltrukket selvsagt, kanskje også begjært, men ikke forelsket. Jeg sier ikke at det ikke vil kunne skje, men det har i alle fall aldri skjedd for meg så langt i livet. Alle gangene jeg har blitt forelsket har det vært i jenter jeg allerede har kjent en stund, og lært å like som interessante, spennende og gode mennesker, så jeg antar at det tilsier at jeg i minst like stor grad faller for personligheten deres enn for utseendet, uansett hvor pene de måtte være. Som en konsekvens av dette har jeg ingenting i mot å date jenter jeg ikke egentlig har falt pladask for ennå en god stund, så lenge jeg tross alt liker dem og er fysisk tiltrukket, fordi jeg håper at disse følelsene skal komme etter hvert. I mellomtiden kan man jo finne glede i øyeblikket og nyte veien, og ikke stresse for å nå målet.

Men dette er jo i blant en utfordring også da, for når jeg møter på jenter som håper eller kanskje også forventer at den stormende forelskelsen nærmest skal komme med en gang, "kjærlighet ved første blikk", så er det jo ikke alltid at det blir noen mulighet til å oppdage hvor forholdet kunne endt opp. Jeg verken kan eller vil klandre noen av dem for dette, for vi har jo alle ulike preferanser, drømmer og idealer, men jeg lurer jo i blant litt på hva som kunne ha skjedd hvis vi hadde hatt litt bedre tid. Samtidig er ikke jeg heller noe særlig glad i å møtes i ukes eller månedsvis uten å vite hvor vi er på vei, med all den usikkerheten det medfører, så om ikke annet er det for min del greit å i det minste føle en viss forpliktelse og engasjement fra jenta etter at vi har møttes noen ganger, og kanskje få avklart at det bare er meg hun møter og ikke også andre (har ingenting i mot multi-/parallelldating helt i begynnelsen, men etter de første få ukene pleier i alle fall jeg å bestemme meg for å kutte ut andre, og da hadde det jo vært fint å etter hvert tro eller vite at hun også kom til å gjøre det).

Kanskje du bare skal prate med han om dette? Si hva du føler og spørre om han er klar for at det bare er dere to (om ikke annet bare for å forvisse deg om at det er det), og si at selv om du respekterer at han kanskje ønsker å ta det langsomt så vil du gjerne vite at dere i det minste er på vei et sted?

Mange gode innlegg her, særlig sistemann fikk meg til å tenke!

Jeg er nok usikker både på mine og hans følelser. Jeg innser at vi trenger mer tid til å bli kjent, samtidig føler jeg at dialogen må være mer åpen om hva som skjer og hva vi føler. Det jeg synes er mest belastende er at vi ikke har kontinuerlig kontakt, jeg vet ikke når jeg skal møte han igjen og vi har ikke daglig kontakt ved at vi ringer/melder. Når det er slik føler jeg at alt henger i løse luften. Jeg takler singellivet mitt svært godt - men jeg takler ikke denne tilstanden der jeg ikke vet om jeg er singel eller er på vei inn i et forhold - jeg må ha klare linjer.

I starten hadde vi mer jevnlig kontakt - vi avtalte alltid når vi skulle møtes igjen og jeg visste mer hva jeg hadde å forholde meg til. I helgen trakk han seg tilbake og sa at han ville se det an når vi skulle møtes igjen. Han synes det er greit å møte meg på sparket, jeg liker at ting er planlagt slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til.

Jeg skjønner at man kan ha behov for å trekke seg tilbake i blant, samtidig er det vanvittig vanskelig å takle i en så tidlig og sårbar fase!

Jeg kommer antageligvis til å si til han at det ikke går at vi fortsetter slik, ting må bli klarere, ellers kan ikke jeg fortsette med dette.

Har det nok på samme måte som ln10se over her, trenger tid før jeg kan bli forelsket. Det virker som jo eldre jeg blir, jo mer tid trenger jeg.

@Simone. Hadde jeg følt det slik som du beskriver så ville jeg nok spurt hun jeg datet. Men kanskje pakket det litt diskrè inn hvis du er redd for at han skal føle seg presset? Ikke lett det der men tror nok kommunikasjon er løsningen på problemet. Lykke til :-)

Det er ikke veldig lenge siden jeg var i denne situasjonen selv, men da jeg forsøkte å finne ut hvor vi egentlig sto ved å ta opp sommerferien, trakk hun seg tilbake. Er nok ikke alltid nok med kjemi, det kan også være behov for en viss sammenfallende, tja, intensjon.

I tilfeller der alt føles bra og går på skinner, der jeg er småforelska og føler at han er betatt av meg, har jeg ikke noe behov for å avklare med den andre hvordan situasjonen er og hvor vi går videre. Og jeg tror vel det er slik for mange av oss, vi trenger ingen avklaring så lenge alt føles riktig?

Men om den andre blir litt mindre engasjert enn tidligere, ønsker litt mindre kontakt og nærmest ønsker å gå ett skritt tilbake, da blir en jo usikker på hva som egentlig er i ferd med å skje.
Jeg tenker at i slike tilfeller er man kanskje i ferd med å miste den andre uansett, eller man er i ferd med å bli en som den andre synes det er trivelig å treffe av og til for litt kos og sex og ikke noe mer.
En tredje mulighet er jo at den andre har fått behov for å trekke seg litt tilbake fordi ting gikk litt for fort i starten og han/hun trenger tid for å fordøye det som har skjedd og finne ut hvor han står følelsesmessig.

Jeg tror også at man er pent nødt til å begynne å kommunisere direkte og klart i slike situasjoner der den ene plutselig trekker seg litt tilbake. Det er jo avhengig av hvordan man er som person hvorvidt man klarer å forholde seg til usikkerhet over lengre tid, og hvor mye tid man ønsker å gi en som har blitt litt uklar i forhold til følelsene han har ovenfor en.
Jeg tenker at TS har ingenting å tape på å ta en direkte kommunikasjon med denne mannen rundt temaet "hva vil vi og hvor går vi". En slik samtale kan skremme vekk mange, men man skremmer kanskje vekk de som bør skremmes vekk, nemlig de som er så usikre på om dette er riktige for dem at det er best å avslutte først som sist. Selv liker jeg ikke slike samtaletemaer dersom de kommer for tidlig, men etter fem uker med dating der TS opplever at de nærmest bare "slurrer på frigiret" synes jeg vel at en slik samtale er berettiget.
:-)

Let go.. trust your feelings.. din kontrollfreak ;)

Mange bra innlegg her. Det virker som om han ikke trenger han å anstrenge seg for å verifisere sine følelser på et hvis som gjør at du kan føle deg mer vell. Men det er nødvendigvis ikke negativt og føle en hvis usikkerhet. En sak er i hvert fall sikkert, det du føler for han er ekte. Hvis du ikke vil konfrontere ham direkte, så utfordre han på et hvis som gjør at han føler seg litt usikker på hvor han står slik at du fremprovoserer et initiativ fra ham. Ta tilbake noe av din ”power” din selvkontroll. Nå mener jeg ikke at du skal skifte personlighet. En liten dose kostbarhet er bra, men ikke overdriv.

Generelt så virker det som om mange er redde for å bli avvist. Men hva så? Hvis det ikke er ment å fungere så er det ikke det, uansett hva enn prøver og ønsker. Så ikke vær redd for å uttrykke følelser åpent (innen normale grenser), kjør ditt løp, gjør din greie. Hvis det ikke fungerer så er det viktig å komme seg videre fortest mulig. Alle er vi forskjellige og vi passer ikke for alle. For å kunne ende opp med den rette er det viktig at enn er tydelig på hvem enn er og føler.

Det og date skal være morsomt. Men for at det skal kunne være morsomt så trur jeg at det er viktig å kunne dempe sine forventninger til f. eks som i mitt tilfelle hver ny date. Jeg har som utgangspunkt at jeg skal møte en ny potentiell venn. Hvis det viser seg til å kunne bli noe mer så er det en bonus. Den psykologiske fordelen for meg, med venne aspektet er at jeg blir mer avslappet. I motsatts til det en ville tru så vil en automatisk bli mer interessant og attraktiv for di en er avslappet og ikke desperat. Så stikk hodet ned i skuffen og trekk frem det som vil klare å få deg i denne avslappede forventningsdempende posisjon. Under vil skje!

Vær deg selv hør på deg selv, stol på deg selv og dine følelser. Husk du er unik på lik linje med alle andre mennesker. Alle er usikre, tenker, lurer på og bekymrer seg, det er bare det at noen er flinkere til å fortrenge det og gjøre det til noe som ikke forstyrrer en så mye. Stå på og lykke til

Ikke mas på ham. Han sier han vil ha tid og se ting an. Han vil ikke engng lage ny avtale. Ja, da er det vel ikke så mye å spørre om, er det? Å spørre om dere er på vei noe sted, er det samme som å spørre om dere skal bli kjærester etterhvett.

Hva skulle han svart? "Jeg vil være kjæresten din etterhvert, men jeg vil bare at vi dater litt videre først?" Et umulig svar på et umulig spørsmål. Man kan ikke spørre om man skal blir kjærester senere. Man spør om status her og nå. Vil du bli kjæresten min, kan du si. Men det er neppe lurt. Du vet hva svaret vil bli på det, gjør du ikke? SÅ derfor er mitt råd: kke mas. Prøv å ikke la det udefinerte stresse deg. Prøv å nyte det i stedet.

Enten lar du ham få den muligheten til å komme å gå en stund til, (hvis du tror han kan komme mer på banen) eller så sier du at dette ikke tilfredsstillende for deg, og at derfor vil DU ut.

Lykke til!

For å si det sånn simone - vil du høre de kalde fakta, eller vil du høre det jeg tror du vil like å høre!.... Jeg gidder ikke gå rundt grøten, og heller ikke jatte med deg. Jeg skal være ærlig med deg, og da kan jeg si deg at det forholdet er dødfødt!! Jeg har studert dette i mange år , både teorietisk og praktisk - og vet at det du beskriver er typisk "enveiskjøring" i et forhold... Det har altid fra tidenes morgen vært slik at hvis en er forelsket ,eller har truffet en person som "passer" så er en ikke i tvil e det hele tatt! Når en lurer/er usikker så indikerer det at noe skurer, og når noe skurer i parrelasjoner - så føler den ene part mye mer enn hva den andre gjør... Han har kontroll følelsesmessig over deg, og det vet han! Dette er mekanismer som vitenskapen ikke har til dagsdato funnet svaret på! ( nylig utkommet vitenskapelig dok) Denne mannsperson du dater har registrert for lengst at han er "kaptein på skuten" beklageligvis for deg - har han ikke frykt for å miste deg - noe som igjen distanserer han følelsesmessig når tapet/savnet ikke er relevant slik han ser det/føler det....
Garantert dater han andre bak din rygg - disse dagene dere ikke treffes.
Dette er bare den brutale virkelighet, som selvsagt ikke er så hyggelig å få servert!
Hilsen en erfaren 40år gammel "kvinnejeger".

@dancer69: Jeg synes du tar litt hardt i nå. Vi har avklart at vi ikke dater andre - det er på det rene. Det må jeg velge å stole på. Det betyr jo likevel ikke at det er opplagt at han kommer til å velge meg.

Jeg tror du kan ha rett i at han har registrert at han har kontroll over meg, noe som til en viss grad er sant. Likevel, vi har ikke en ny avtale, men han følger meg opp på meldinger og holder en viss kontakt med meg. Han holder blant annet orden på hva jeg gjør på uten han og spør meg for eksempel om det var hyggelig på kino i går etc. Jeg vet ikke helt hva det betyr, har en følelse av at han er på vei ut, selv om han holder kontakt med meg.

Han velger iallefall å holde en viss distanse til meg - av grunner jeg ikke kjenner til. Jeg holder muligheten åpen for at han KAN komme på banen, men jeg ser også at muligheten for at han ikke er interessert nok er rimelig stor.