Absolutte krav

Jeg tok mot til meg å satte inn en annonse. Mulig jeg var vel optimist i min første beskrivelse om meg selv og mine håp, drømmer og ønsker her. Et eldorado av pene og kjekke og tiltrekkende menn. Jeg har vel ønske om å kunne slå av 10-15 år på min alder. De mest tiltalende er mye yngre. Om mulig har de heller blitt så kresne og har absolutte krav.
Jeg lette lenge og jeg er også blitt og jeg innrømmer - KRESEN. Noe..... Jeg trekker ned rullgardinen når jeg leser om hvor mange fjell som er besteget og hvor ekstremt langt ut i verden menn har vært og ...HAR ALT - MEn mangler......... Mangler selvinnsikt og mangler mål i sine treff. Jeg har endelig tid til et forhold, og jeg er flyttbar og jeg er ikke vanskelig, men jeg har motkrav.

Hva er så galt med å velge en kvinne som kommer et stykke lenger vekk en radiusen på 25-30mil. Jeg mener selv at fant jeg en likanes kar så skulle ikke avstanden bestemme - om jeg likte han SKULLE FÅ LOV Å BESTEMME.

Hva mener dere andre? Jeg ble litt snytt og følte jeg ble "klort litt på nesa", og "satt på plass". Jeg er mest redd for alkoholkonsum som kan ta av i vår "vine- tid". Det er alltid en risiko med alt vi gjør, og hvordan i gjør det og hvem vi har med på lag og hvem som blir motlaget. Det gir oss ny viten og ny innsikt og nye erfaringer. Et forhold krever tid - det krever tid å bli kjent. Det er derfor veldig viktig og være enig på startstreken.
Allikevel hvor langt unna kan den nye partneren komme fra? Finnes det noen regel her? Jeg ønsker innspill.

Søker man etter et langvarig forhold, så er ikke avstander innen for Norges grenser noe langt spørr du meg. Jeg har iallefall ikke noe problem med å evt. flytte på meg om det skulle vere nødvendig.

Regeler kommer det nok ut i fra hvor etablert hver enkelt er...

Enig med Jasen, jeg mener at avstander inne Norge er jo ikke noe i det hele tatt. Og jeg bor for tiden i østfinnmark, så dette vet jeg litt om. Og er vel derfor jeg føler litt med TS, om alle damene skulle utelukker alle menn utenfor 25 min så hadde jeg sittet igjen med 2 damer, og de hadde sikkert ikke vært interessant heller :)

Vi er jo stort sett voksne mennesker her, og alle (eller de fleste) er jo singel og har mulighet å reise litt. Om jeg hadde snublet over ei dame her inne som jeg virkelig likte, og hun likte meg, ja da hadde jeg satt meg i bilen/flyet uten problem for å møtes personlig. Koster litt penger, ja, men du verden det er verdt det om det skulle være "the one".

Ellers er det jo alltid artig å reise litt, uansett om det blir med bare det besøket.

Nei, avstander betyr ikke noe, bare man er villige til å finne løsninger om det skulle bli seriøst.

hm...er redd jeg ikke helt forstår hva du mener. når begynte du å føle deg klort på nesa og satt på plass?

når det gjelder avstander, så er det jo noen som er stuck her og der for en periode, av ulike grunner (studier, barn, syke foreldre, whatever) og kanskje de derfor er litt kresne på bostedet til folk, men om du er åpen for å flytte hvor som helst om du finner den rette, så godtas vel det av hvem som helst...?

sjøl er jeg nødt til å bli i hjembyen min til juni 2012, men så er jeg åpen for å flytte nesten hvor som helst, i norge eller utlandet, så lenge det finnes snø, fjellvegger og fjelltopper i nærheten. da er f.eks. oslo, elverum og kautokeino helt utelukket, mens andre mer spennende deler av norge er høyaktuelle ;)

For min del: Jeg bør kunne følge henne hjem. (hvertfall nesten)

Nå finnes det vel ingen regelbok vedrørende avstander m.m.

Hvorfor skal man forøvrig gå over bekken etter vann?

Bor du et sted der det er "lite utvalg", som fører til at du må skrive ord med Caps-lock inne, for å vise hvor hardt du setter trykk på de ordene... så er det vel bare for deg å flytte i utgangspunktet?
Caps-Lock får deg forøvrig til å virke som en halvgammel gneldrende kjærring.

@TS . Hva i helvete er det som skal få en 10-15 år yngre mann til å reise 20-30 mil for å møte akkurat DEG!!!!!!!! Du er kresen og har motkrav. Sorry det har menn også.

Avstander innenfor Norge ja. Men da kan man jo avstandsmessig like godt inkludere de fleste andre land i Europa, så er utvalget av potensielle partnere også myye større :)

Avstandsforhold vil kreve mer tid og sannsynligheten for at det skal vare er vel ikke større enn med de forsøkene man gjør nærmest i nabolaget. Før man eventulelt finner det verd å flytte sammen kan det ha gått år. År med lengsel og en evig reise til å fa for begge. Personlig har jeg truffet noen jeg godt kunne tenkt meg å blitt bedre kjent med, men erkjenner at avstand er et stort problem da det ikke er helt uvanlig at ingen av "oss" vil flytte lange avstander. Jobb, barn og tilhørighet sitter godt hos de fleste på 40 pluss/minus Derfor er jeg veldig glad jeg bor der det bor mange. Føler med deg :-(

Problemet mitt er at jeg har ganske lett for å få sterke følelser. Så dersom jeg la oss si skriver en stund med ei her inne, og finner tonen skriftlig, og så reiser på "ferietur" en god del mil for å treffe henne, og det viser seg å klaffe "live" også, så vil flere timers reisevei fort bli veldig vondt å takle over tid. Jeg trenger å ha henne "innen rekkevidde". Så klart man kan flytte på seg hvis det virkelig klaffer, men det tar jo litt tid før det blir aktuelt, og gjennomførbart. Så... alt i alt er ikke avstandsforhold noe for meg.

Det er ihvertfall sånn jeg tenker nå. Kanskje det hadde vært annerledes hvis jeg faktisk traff 'drømmedama' et sted langt vekkistan. Kan vel ikke *utelukke* det. Men akkurat nå føler jeg en viss motstand inne i meg mot det, kjenner jeg.

Men når det er sagt skal man aldri si aldri. Plutselig finner man en match der avstand aldri blir tema. Det er bare det å finne en der entusiasmen er gjensidig og genuin ;o)

Det finnes vel ingen regel for hvor langt unna en partner kan komme fra, det er jo opp til hver enkelt å vurdere hva som er langt unna.

For min del er det ikke aktuellt med en som bor for langt unna. Jeg har en sønn, da sier det seg selv jeg ikke har tid eller mulighet til å date-bli kjent med en person som bor allt for langt unna. Jeg vil ha en kjæreste som jeg kan treffe når jeg/han har lyst til det. Ikke at det må planlegges i det vide og det brede for å få til en date. Jeg er heller ikke intressert i å la sønnen min treffe noen før det er seriøst (og jeg har tro på at dette kan vare leeeeeeeeeeeeeenge) så det vil si jeg da kan treffe en som bor langt unna, annenhver helg. Og det er ikke ett sånt forhold jeg vil ha.
Jeg er heller ikke så veldig flyttbar, da jeg ikke vil flytte for langt unna pappaen til sønnen min. Jeg kunne glatt ha flytta, om jeg fikk med meg han da, men det kommer nok ikke til å skje, mtp jeg ikke er intressert i noen som bor så langt unna.

En ting er at man er villig til å flytte på deg men man skal tross alt igjennom en bli kjent fase også. Jeg vet at det tar litt tid før det sier pang for min del og er avhengig å bruke en viss tid med dama før jeg bestemmer meg for å gi det en sjanse.

For min del så burde det uansett være noen potensielle objekter i Oslo og ser derfor ikke noe behov for å søke noe særlig utover dette.

Hei og takk til alle dere som tok om "nattdiskusjonen" om avstand til letingen etter den rette!
Noe av det jeg skrev var veldig uklart. Jeg ble skuffet over første henvendelse til en mann som jeg likte. Og han svarte kort og slo igjen lemmen: Du bor for langt unna - absolutte krav var å bo i nærheten. Jeg ble skuffet og har her fått med meg flere meninger på temaet. Og jeg er ingen GAMMEL GNELRET KJÆRRING! : ) .....tross bruk av capslock....

Og tema om jeg var flyttbar kom aldri opp - dessverre. Og jeg er flyttbar og i jobbsøkerposisjon.

Jeg er enig med Egentlig ---> ja det gjelder å finne en der entusiasmen er gjensidig og genuin. ; )) Dette er helt rett og(burde vært skrevet med kjærlighetens farge. Uansett om man bor innen kveldstur kjørelengde er ikke det avgjørende i et forhold. Det kan "bare" bli et forhold som jeg velger å kalle "fylle på behov". Tross alt bør man ha en plan i bunnen. Definere forholdet sa mine yngre medsøstre. Hæ!!! der lærte jeg noe nytt av mine venninner, tross alder. Jeg er fast bestemt på at jeg selv må være villig til å satse, og jeg må være løsningsorientert og jeg må lære å kontrollere mine følelser uansett avstand. -Er det HETT etter 2 eller 3 treff, og jeg kjenner at denne mannen vil jeg satse på, ja da vet jeg det allerede i utgangspunktet at denne mannen vil jeg ha et forhold med. Og bo huset ved siden eller 80 mil unna er like vondt, når man kjenner at man vil ligge på armen helst hver kveld.

Tross en unik mulighet for å treffe potensielle menn her inne, MÅ DET LIGGE TIL GRUNN EN PLAN;
- hva vil han og hva vil jeg
-hvor lenge venter man
-bor man særbo
-tørr du satse, og ha klare skrevne regler
-er det mer realt og fortelle de håpefulle at mor og far har truffet hverandre og vil bli kjent, eller skal man framtre som en god rollefigur og ha mange forhold utenfor rekkevidden for barna?
-hvor lenge er det mulig å vente på den rette? Etter 5 år bør jeg kanskje ha byttet ut bildet mitt??
-er jeg løsningsorientert eller er jeg en humla suse eller hva er jeg?

Jeg er sikker på at det er mye diskuterbart ved å treffe noen her inne, over telefon og i virkeligheten. Det krever mot å møte en person, nettopp fordi det kan føre til noe godt eller noe vondt. Vi skilte har blitt skuffet. Og har vi forhold bak oss som er "seilt feil vei" - ja da skal det tid og mot til for å tørre satse igjen. Men det er viktig og være motivert!!!
Jeg holder med Egentlig.....
Ha en fin 1.mai dere!!

Det burde være potensielle i Oslo, ja.
Men har funnet ut at det egentlig er smått og impotent her.