it`s time to face the truth, I will never be with you..

http://www.youtube.com/watch?v=6NiXSLRalO8

Det gjør virkelig vondt å gi slipp på noen, enda man vet det ikke kan bli noe, enda man vet den andre ikke er intressert. Hvorfor skal det være så vanskelig hele tiden, hvorfan kan ikke ting bare klaffe? Hvordan kan den ene parten ha så lyst til å se hva som kan skje, mens den andre parten gir faen? Hvordan kan en ting om føles så rett for en, ikke gi noe for den andre? Hvorfor er det så vanskelig å glemme, gå videre?

@ TS
Nå vet jeg ikke hvor langt Dere har kommet i prosessen, om det er bare en date, om det har vært flere dater, om Dere har kommet så langt at Dere har hatt sex osv,

Det kan være flere grunner til at den ene parten gir faen, som for eksempel kan det være at det ikke er bygd opp nok mystikk/nysgjerrighet, at utseende/væremåte ikke fenger, at interessene er for forskjellige, At X faktoren uteblir, at den evt, sexuelle kjemien ikke er tilstede osv,
I tillegg så kan jeg nevne noen andre faktorer som kan gjøre sitt til at jeg velger å trekke meg unna. Disse årsakene er av mer praktisk art, og er nok et produkt av tidligere erfaringer, Og hvor aktuell disse grunnene er i ditt tilfelle aner jeg ikke, da jeg ikke vet noenting om hverken din alder eller om du har barn fra før......

Jeg er ikke et menneske som lar følelsene ta styring over mitt liv,, alle viktige avgjørelser baserer jeg på tidligere erfaring, og jeg ser for meg hvordan et forhold vil kunne utarte seg rent praktisk sett.
For tiden så har jeg en jente som viser sin interesse for meg, vi traff hverandre ute på byen for noen måneder siden, og har møttes noen ganger både på fest, og hun har invitert meg ut på kaffedate et par ganger.
Jeg må nok innrømme at jeg liker denne jenta, og hun gir meg litt sommerfugler i magen når hun tar på meg osv,
Men det som holder meg igjen i denne situasjonen er av ren praktisk karakter. Hun har barn, jeg har barn, hun har hovedomsorgen og er barnefri annenhver helg, og da selvfølgelig på motsatt helg i forhold til meg. Det er så og si en umulighet for begge to å bytte helg av praktiske grunner da det er så mange X'er,Y'er Og Z'er involvert :-)

Så poenget i det her eksempelet er at jeg ikke slipper løs noen av mine følelser for å satse engang på dette forholdet. Her vil det være en alt for stor logistikk som må løses for å kunne få såpass voksentid at forholdet kan utvikle seg.

Jeg har forøvrig et par lignende eksempler som går på geografisk avstand, og en psykotisk eksmann, men jeg lar være å utdype det noe nærmere nå......

Og ja, det er vanskelig å glemme. Og den beste medisinen der er nok å ta tiden til hjelp, og prøve å rette fokuset i en helt annen retning.

Livet er en utfordring, og vi har vel en tendens til å begjære det vi ikke kan få :-))

Kan jo ta den kyniske delen av det:
De 3-4 første spørsmålene:
Noe i kroppen hans/hennes følte at du er under vedkommende eller din konkurrent i forplantingens næringskjede. Den som er nederst vil automatisk føle seg tiltrukket av den som er over. Det funker ikke andre veien dessverre. I så fall ville "mannen i gata" kunne datet fotomodeller, og stygge damer ville kapret mektige menn. Kalles blant annet "survival of the fittest" og sikrer stadig utvilkling av arten. Akkurat som i dyreriket, men der går det stort sett på fysisk styrke.

Det siste spørsmålet:
Mye tyder på at du har mye oxytocin innabords akkurat nå. Når det etterhver nærmer seg normalnivået får du det bedre.
http://en.wikipedia.org/wiki/Oxytocin

@ Emilie

Buddha liker veldig godt Emilies innlegg også. Men hun er nok like vanskelig å finne som buddha, da de begge skriver under pseudonym :-))

Mio... jeg er så enig i dine spørsmål.
Dette er sannelig meg ikke lett. Har akkurat vært igjennom en forbindelse med en mann som tiltalte meg veldig. ..så mye at jeg forelsket meg i løpet av 4 uker. Etter endel treff ble det mye god sex. Men han har hele tiden sendt signaler om at han ikke var sikker på sine følelser og at han ikke ble lett forelsket. Jeg ba ham om å gi oss tid. Klarte å tilrane meg litt ekstra tid før bruddet uten at det hjalp på... Ikke har jeg fått noen god forklaring på hva som manglet heller. Felles humor og at vi tente meget lett på hverandre var tydligvis ikke nok.
Jeg tror det er altfor mange som ikke gir hverken seg selv eller andre den muligheten til at kjærligheten kan blomstre over tid. Jeg har selv erfart at det ofte er det som skjer--- man blir mer forelsket jo oftere man ses... men hvis man hele tiden analyserer og kjenner etter om det mangler noe så vil man alltid kunne finne grunner til å trekke seg... Nå er jeg lei meg og trist over tapet av ham jeg så gjerne ville ha. Men det nytter ikke tvinge seg på om man så aldri gjerne vil...men det med oxytocin tror jeg på... Det er vel derfor at vi damer fort blir forelsket når intimitet introduseres... menn klarer å skille følelseslivet bedre fra kroppens lyster. Men det er jo ikke noe mål i seg selv... så: Vinglepetter, min tapte mulighet.... jeg har lært nå.. og håper at det blir lenge til neste gang. Nå ber jeg om å finne gjensidig forelselse neste gang.

Det er akk så riktig det, Buddha. Vi mennesker har en lei tendens til å ønske det vi ikke kan få. Hindringer, usikkerhet og mystikk får følelsene til å blusse opp til uante høyder. Se bare på hvilke kjærelighetshistorier som rører ved oss, som vi husker. Det er Romeo og Julie. Det er Stolthet og Fordommer. osv. osv. Det er ikke hverdagslykken der de som vil ha hverandre får hverandre uten hindringer.

Om en god forfatter hadde skrevet historien om da han møtte henne og så gikk de på kino og tok en øl, og han sa at han likte henne og hun svarte at hun likte ham veldig godt tilbake, og så kysset de litt samme kveld og ble de sammen to uker senere, giftet seg etterhvert og levde lykkelig i alle sine dager.... Hva ville skjedd da?

Ingen ville utgitt boka. Avslaget fra forlaget ville antakelig være: "Det er jo ingen dramaturgi, ingen egentlig handling, ingen problemer å forsere, ikke noe plott. Ingenting. Det er bare idyll. Dørgende kjedelig. Det er dessverre ikke salgbart".

Og likevel er det det vi påstår at vi higer etter? Yes, maybe it's time to face the truth...

.... i rest my case. Synes det er trist at det forenkles slik , Binders.

Folk er generelt redde for den store kjærligheten. Er ikke verre enn det.....
Alle sier at de søker den, men om den skulle dukke opp sånn for alvor, hva skjer da?
Jo, da finner vi på allverdens mer eller mindre løselige, trivielle hindringer og kaller det en umulighet!

Om jeg skulle være så heldig å finne ham med store bokstaver, for så å la ham gå fordi han jobber på tirsdag og jeg onsdag? HALLO!
Vi snakker da praktisk. Om man virkelig føler, er alt det andre løselig. Om man mener noe annet, tør man ikke det helt store.

Det er MIN påstand! :-)

Eh....men for å forholde meg til TS sine spørsmål:

Hvorfor skal det være så vanskelig hele tiden, hvorfan kan ikke ting bare klaffe?
Fordi du hittil ikke har truffet den personen som vil det samme som deg. Gjenklangen har uteblitt.....

Hvordan kan den ene parten ha så lyst til å se hva som kan skje, mens den andre parten gir faen?
Fordi du hittil ikke har truffet den personen som vil det samme som deg. Gjenklangen har uteblitt....

Hvordan kan en ting om føles så rett for en, ikke gi noe for den andre?
Fordi du hittil ikke har truffet den personen som vil det samme som deg. Gjenklangen har uteblitt....

Hvorfor er det så vanskelig å glemme, gå videre?
Fordi det er ikke meningen at du skal glemme. Du skal ta meg deg de erfaringene du har fått på godt og vondt. Så gå videre.

Hvorfor det er vondt å slippe noen?
Fordi man ønsker å bli elsket. Dette er et grunnleggende behov hos de fleste av oss. Derfor sårer det oss når vi ikke blir sett på den måten man selv trenger. Men igjen; om man ikke blir sett på den måten man trenger, er det da det man selv ønsker?
Kanskje handler det om å ikke ta det personlig, tenke at gjenklangen har uteblitt.....og vite at man har noe bedre i vente for seg.

Det er mine 5 cents.

Slenger på en tier der..

Jeg synes ikke det er så trist... Litt kompliserende, men ikke nødvendigvis trist. Den som trodde det var enkelt å være menneske, har misforstått. Jeg synes det er interessant (unntatt når jeg står midt oppi det selv - da er det selvfølgelig bare trist og frustrerende).

Men det er alltid noe nytt å lære. Det er alltid noe nytt å oppdage; om oss selv, hverandre og verden rundt oss. Hvilke fenomener slår inn hvor og hvorfor? Hva er mekanismer og hva er følelser som er helt individ - og situasjonsspesifikke? Hva er almennmennskelig og hva er individuelt?

Jeg tror vi har tendens til å tro at veldig mye er unikt og personavhengig, mens det i virkeligheten er det ofte klassiske mekanismer som slår inn. Men ikke alltid. Om alt hadde kunne blitt redusert til mekanismer, ville vi kunne knekket koden. Det greier vi aldri. Det er ikke noe 1-1 forhold når det handler om mellommennskelige relasjoner, begjær og kjærlighet. Det finnes ingen fasit. Det er noe av det som gjør kjærlighet til noe fantastisk spennende, som vi bare ikke greier å la være å ønske oss... !

.. da er vi tilbake i gamle handlingsmønstre mellom menn å kvinner da kanskje? Jakt og bytte? Hadde håpet og trodd at vi har kommet lengre.. er det slik at vi kvinner som har selvtillit nok til å bekjenne følelser først begår en erkesynd siden vanlige mekanismer bli brutt ?
Menn: kan dere gi noen innspill på hva dere ønsker? Vil dere jakte selv, og hvis en kvinne tydelig viser sin interesse- er det noe som slår tilbake senere?

@ Stupedama

Vel......
Om jeg liker en gutt godt, sier jeg det rett ut. Enkelt og ukomplisert.
Om han mister interessen av den grunn og gjerne skulle ha jaktet, så vil han ha jakten mer enn han vil ha meg.
Og DA er han jo ikke interessant for meg :-)

Før eller senere kommer gutten som bare eeeeelsker at jeg sier at jeg liker ham. Enkelt og ukomplisert som sagt......

;-)

Spiller ingen rolle HVORDAN jeg treffer en sjarmerende dame. Og veldig greit om hun er tydelig interessert, så sparer man tid også ;-)

Ja, hvorfor skal det være så vondt og vanskelig?? Jeg tror noe ligger i noe av det som er nevnt tidligere i denne tråden...sansynligvis var h*n ikke den rette...men, vondt er det når man selv kjenner at det "er" noe der...man begynner å tvile på egen dømmekraft..kunne jeg virkelig ta så feil???!!

Jeg har selv akkurat vært igjennom dette med en mann som er 10 år yngre enn meg selv...jeg tror han ikke tør å kjenne etter hva han egentlig føler, av den enkle grunn at aldersforskjellen er "feil" vei! Man, blir rett og slett for opptatt av å bruke fornuften, ikke følge følelsene sine.

Men: Fatt mot, det er noe fint som venter på oss alle sammen der ute:))))

Takk for mange flotte svar:)

@ Binders

Jeg er helt enig i det du sier her, og jeg vet at både du og jeg er avhengig av både spenningen og mystikken for å få trigget en kjemiutløsning.

@ Z

For det første så kan jeg ikke si meg enig i påstanden din om at problemet som TS her beskriver skyldes frykt for den store kjærligheten. Og det er heller ikke tilfelle i mitt eksempel fra første innlegg. Dette syns jeg er generaliserende, og skyldes kanskje dine egne dårlige erfaringer. En like enkel forklaring kan være at vi her har med en pragmatiker å gjøre......

For det andre, så føler jeg at det bilde du beskriver her med å jobbe på to forskjellige ukedager er en henvisning til min beskrivelse ang, frihelg samtidig.
Til det vil jeg bare si at enten så er du en håpløs romantiker som tror at så lenge det er følelser inne i bildet så vil alt ordne seg. Eller så er du selv barnløs, og kan dermed ikke sette deg inn i situasjonen med dating mellom foreldre, behovet for voksentid, logistikkutfordringer, barnevaktproblematikk, avlysning av avtaler grunnet forhold som har med barna å gjøre osv,osv.
Jeg kan også tilføye at jeg har selv datet, og til og med hatt forhold til barnløse damer, det gikk ikke på grunn av manglende forståelse og innsikt. Og det var rimelig slitsomt å få en person til å oppdra, så det ga jeg etterhvert opp.
Ellers er jeg enig i dine svar til TS ( Fordi du hittil ikke har truffet den personen som vil det samme som deg. Gjenklangen har uteblitt....)

@ Stupedama

Jeg tror menn generellt liker å jakte, og det blir litt som Z sier at det finnes situasjoner der jakten er mer spennende enn byttet. Men i all hovedsak, så vil jeg mene at mesteparten av jakten er på grunnlag av å ville "spise" byttet. Og det vil deretter bli opp til byttet om jegeren har lyst på mere å spise etterhvert, eller om det holder med en liten bit.
Til dit andre spm, ang en dame som jakter: Alle menn vil i mer eller mindre grad bli både fascinert, og smigret av å bli jaktet på. Men det er jo noen feller å gå i her også, og det er blant annet å ikke la mannen føle at han fortsatt har kontroll på tross av at han er byttet i denne situasjonen. Damens jakt bør være i form av klare signaler om interesse, og kan godt ende opp med full pakke første kvelden, men etterpå så blir det samme mekanismen som slår inn. Det vil igjen bli opp til damen om mannen fortsatt er interessert i mere enn en liten bit.
Og forøvrig så bør man i begge situasjoner ha i bakhodet at: EASY COME, EASY GO.

@ Buddha :-)

1. Jeg er ikke her for å misjonere, så det er helt flott at du har egne meninger og ikke er enig med meg.
2. Kan ikke skryte på meg at jeg har dårlige erfaringer, jeg. Så er jeg visst pragmatiker også. Liker du å båssette, Buddha? ;-)
3. Du har rett; Jeg er ekstremt romantisk. Men ikke håpløst. Dette er basert på erfaringer i motsetning til punkt nr. 2.
4. At jeg ikke har evne til å sette meg inn i din eller andres situasjon pga mine potensielt manglende erfaringer får stå på din kappe...
5. Du kan trøste deg med en ting da, Buddha: Meg trenger du ikke å bekymre deg for at du må oppdra! ;-)

Tilleggsbudskap:
Hva med å utdype eller forklare mer om det DU mener rundt TS sitt tema, fremfor å si at jeg er ditt eller datt og tar feil?

@ Z

Her stikker du på lik linje med meg, frem hodet og sier din mening. Og jeg forbeholder meg retten til å si meg enig, eller uenig i det som blir skrevet her inne både fra deg og andre :-)

Ellers så vil jeg nok ta litt selvkritikk på at jeg har satt deg i bås, men poenget her er ikke om du blir satt i bås eller om du på noen måte må oppdras eller ikke. Det er helt irrelevant i denne saken :-)

Jeg har i mitt første innlegg prøvd å forklare overfor TS hva jeg mente om de spørsmålene hun stillte, og jeg ser at hun har vært inne i tråden her etterpå og takket for flotte svar uten å be om utdypning fra hverken meg eller noen av de andre som har skrevet innlegg her.
Jeg vil da konkludere med at hun var fornøyd med svarene, og ikke trenger noe mere utdypning.
Så hvis du ikke er fornøyd med mine svar,så får du heller be om utdypning på egne vegne :-))