"And when love is dead, I'm loving angels instead"

Hva er egentlig grunnen til at enkelte av oss går rundt og er single år etter år?

Kan det være at det ikke er potensielle partnere som ikke er bra nok, men vi synes ikke selv at vi bra nok? Vi trenger derfor et menneske som virkelig kan kompensere for oss, gjøre oss trygge - fordi vi ikke har den indre tryggheten selv. Vi trenger en som skaper orden i livet fordi vi ikke selv har helt orden? En som er perfekt på alle måter slik at vi ikke blir såret eller frustrert....? Og verst av alt, en som forlater oss, erklærer oss som ikke bra nok, en som vraker oss. - Nettopp det samme som vi gjør med mange potensielle partnere, fordi når vi berører deres vanlige menneskelighet, er vi i stand til å vrake dem. Og det gjør oss shaky for vi vet at andre er som oss - og at vi er som andre, vi kan også bli vraket. Kan det være at vi bruker ytre ting som lav utdannelse og høyde som "unnskyldninger" for å holde oss unna kjærligheten, fordi vi rett og slett ikke tør å eksponere oss for noe annet enn nettopp "engelen". Fordi kun en engel kan akseptere oss akkurat som vi er. Og fordi vi ikke kan elske annet enn en engel selv, en som er det totale motstykket til oss selv.

Ja, jeg er fullt klar over at nå vil det komme mange innlegg der det står at "Dette gjelder ikke meg, jeg er helt trygg på meg selv, jeg kjenner min verdi og vet hva jeg fortjener". Da vil jeg si: Hvem fortjener egentlig noe? Hvem har egentlig retten til å kreve noe av et annet menneske? Det hele handler om at vi ikke kan kreve, men vi kan gi eller gå. Og når vi går, er det ikke fordi det er noe feil med partneren, men fordi vi selv ikke håndterer betingelsene i forholdet.

Jeg synes Robbie Williams virkelig får sagt det:

I sit and wait
Does an angel contemplate my fate
And do they know the places where we go
When we're grey and old
'Cos I've been told
That salvation lets their wings unfold
So when I'm lying in my bed
Thoughts running through my head
And I feel that love is dead
I'm loving angels instead

And through it all,She offers me protection
A lot of love and affection
Wether I'm right or wrong
And down the waterfall, wherever it may take me
I know that life won't break me
When I come to call she won't forsake me
I'm loving angels instead

When I'm feeling weak
And my pain walks down a one way street
I look above and I know
I'll always be blessed with love
And as the feeling grows
She breathes flesh to my bones
And when love is dead
I'm loving

Du toucher iallfall innom mye riktig her, syns jeg. Jeg er selvsagt singel fordi jeg ikke er bra nok og dermed tar jeg ingen sjanser siden jeg simpelthen foretrekker å leve uten konstante avslag. Det er jo ikke noe problem i å innrømme noe sånt.Men jeg driver ikke med englegreier av den grunn, det overlater jeg til Märtha. ;-)

enig med deg @ Calandiva, hva kan man kreve av et annet menneske? og hva ligger det i å gi og få? ang betingelsene i forholdet så hvis man ikke håndterer det skal man da gå på akkord med seg selv, det blir ikke det selvutslettende og ødeleggende for begge parter?

Dette er et godt spørsmål frøken, og jeg har stillt meg selv og andre dette spørsmålet mange ganger.

Her må vi nok skille mellom aldersgruppene, en 25 åring har en helt annen agenda for langvarig singelliv enn en 40 åring.

Så la oss ta for oss 40 åringen som har vært singel i la oss si en 5- 6 års tid, og dette er en mann som har vært i et langvarig forhold og har barn fra før.

I starten rett etter et brudd, så er det fortsatt et hav av følelser som koker og bobler i hodet. Det er alt fra trist til glad, til forbannet til å føle seg lettet til savn av barn til nytelse av frihet osv....
Det første året vil nok for en mann dreie seg om en lettvint livsstil, og kravslisten til en evt, ny partner er nødvendigvis ikke spesifikk men heller en liste over hva han hvertfall ikke ønsker seg en gang til. Hvor lenge denne startfasen etter et brudd varer er selvfølgelig varierende, det kan være alt fra noen få måneder til flere år. Og varigheten er gjerne litt avhengig av denne mannens attraktivitet, og tilgangen på nye damer.
Så bare denne fasen her er nok til å få en mann til å være singel 2-3 år i verste fall.

Så kommer den fasen hvor ting har blitt satt i perspektiv, og hjertet og hjernen er klar for å ta i mot en ny :-)
Kravslisten er gjerne blitt mer spesifisert mot hva han ønsker, og er ikke så fokusert på hva han ikke ønsker lengre. Han begynner nå å lete etter andre kvaliteter med jenter, og har som nevnt nå en liste som går på ønsker, og preferanser istedet for en " aldri mere " liste.
Tiden går, og han møter en kvinne som han liker, og tilbringer tid sammen med henne. Etterhvert så lærer de hverandre å kjenne de oppdager hverandres svake og sterke sider, og noe er enkelt å svelge, og noe er litt vanskeligere å fordøye.
Men det vil alltid ligge et spøkelse over et sånn type forhold, og det er tidligere erfaringer. Det er veldig lett at opplevelser fra fortiden trigger frem en irrasjonell konklusjon på en situasjon som oppstår i hverdagen, og gjør at man trekker seg unna for å beskytte seg selv. Mange av oss er så brent frå tidligere forhold, at vi har en underbevisst alert som slår ut våre rasjonelle tanker og det gjør sitt til at vi ikke gir den nye partneren reelle sjanser. Vi vil være rask med å konkludere og sette oppførsel og utsagn i bås, og mange situasjoner blir blåst ut av proporsjoner.

Jeg vet ikke om mine betraktninger gir deg noe mening her, men hjertet og hjernen må hvertfall nullstilles før noe nytt skal begynnes :-))

Tror ikke nullstilling av hjernen er noe stort problem her....

Enig med deg der, Buddha. Er du buddhist på ordentlig også?

Enig i at jeg ikke anser meg selv som bra nok. Men jeg er allikevel ikke ute etter noen perfekt, så akkurat dét stemmer ikke helt på meg.
Hadde jeg sett på meg selv som bra nok, så hadde jeg nok gjort ting her inne mye annerledes, vil jeg tro. Vært mye mer aktiv med å sende ut førstemeldinger til alle de jeg likte etc.

Eller - hadde jeg hatt denne selvtilliten som enkelte menn har selv om de ikke har noe spesielt å ha selvtillit for, evt. at jeg hadde hatt en del å ha selvtillit for - - så hadde jeg vel ikke sittet her på Sukker i det hele tatt. Da ville jeg vært mer aktivt på sjekkeren i hverdagen, fordi jeg ville følt at jeg hadde noe å tilby enhver dame jeg traff som jeg syntes var bra. Jeg ville vært oftere ute, jeg ville vært en annen person. Så... sjansene for å finne noen ville økt voldsomt.

Men. Jeg er egentlig en bra mann, med mye å tilby. Trenger bare å finne ei som ikke er ute etter en perfekt 'prince charming' i et luftslott.

Vil begynne med å si at jeg skjønner og er enig med alt hittil,for det er så mange sider når jeg tenker meg om.Har inntrykk av flere er blitt brent og vil unngå samme situasjon igjen og blir derrfor reservert i sin søken.Dette igjen viser mye av det som er sagt allerede ang,redd for å bli såret osv.
Ser også at flere ikke er tilstrekkelig bevisst på hva de trenger og søker for å fungere i ett forhold.Det er viktig og individuelt,og svaret finnes ikke hos partner,men kun hos seg selv uavhengig av om det er mann eller kvinne.Vi må søke i oss selv,der er nøkkelen til fasiten,og når "nøkkelen" har åpnet seg vil den partneren tiltrekkes ubevisst-bevisst...veien er kronglete og til tider smertefull,mye aha-opplevelser og unike opplevelser,ja,det er vel selve livet dette.
Vi kan velge om vi og hvem vi vil dele denne veien med,,,og jeg slutter med å spørre hvorfor skal vi bruke så mye tid på å finne den rette,,,,ser at det kan hende vi ikke finner det,,,for når er det den rette????

uffda,jeg trodde jeg skulle svare,men ,men,,,

@ Calandiva

Jeg vil ikke karakterisere meg som buddhist, men hvis jeg noen gang skal ha behov for å vie mitt liv til en eller annen religion så hadde nok ikke Buddhismen vært det verste alternativet :-)