Alle har blitt fortalt at ærlighet varer lengst men er dette bare tull.
Jeg vil tørre å påstå at jeg har den mest ærlig profilen på sukker og prøver ikke å skjule noe av utfordringen jeg har. Utfordringer er positiv siden man utvikler seg mest som person.
Hvorfor er folk så forbanna redd for å være ærlig og fortelle om utfordringer alle finner jo ut av det til slutt.
Et tips, Petern. Du sier at du vil at hun skal være aktiv, men du forteller ingenting om hvordan du selv er aktiv.
Helt enig i at det var en ærlig profil, men du må jo også fortelle noe om hva som gjør det bra å være sammen med deg.
Takk for rådet du har et godt poeng:-)
Jeg synes at du har en flott profil, supert at du er ærlig om deg selv og livet ditt. Men nå er det også sånn at noen har vanskeligere for å åpne seg enn andre. En idè er kanskje å gi jentene litt tid, slik at de etterhvert blir trygge og tør å slippe litt opp. Vi mennesker ønsker ofte å fremstå som sterke og selvsikre ovenfor mennesker vi ikke kjenner så godt.
Lykke til videre! :)
For min del syns jeg de som er sterkest er de som ikke er redd for å være seg selv.
Forstår at det kan være vannskelig for mange men det er også en befrielse å kunne være seg selv uansett.
Slitsomt å måtte vite hvem man skal være avhengi hvem man er sammen med.
Mye enklere å bare være meg selv.
Lider selv litt under den tyngende vekten av en altfor ærlig profil. Ingen ekstremsporter blir nevnt, og jeg virker urovekkende opptatt av å trimme den skarve lille hjernen min fremfor å bygge muskler.
Men den største feilen er at jeg er 41 år. Ettersom alderspreferansene går i partall og folk også gjerne velger runde tall, finner jeg at svært mange svært tiltalende mennesker setter en grense på f.eks 40 år. Eller 38. Eller 36. Eller yngre.
I den virkelige verden, har jeg inntrykk av at folk gjerne tar meg for å være en del yngre. Trolig mer fordi jeg er umoden enn at jeg ser så forbasket fraiche ut. :)
Til en viss grad er jeg sikkert også en såkalt gammel gris. Jeg har tydeligvis blitt eldre, men min smak har ikke endret seg nevneverdig på lenge. I gamle dager var jeg forelsket i jenter jeg ikke kunne få, fordi de var sammen med lærerne sine eller andre såkalt modne menn.
Nå blir jeg stadig betatt av jenter i samme aldersgruppe, men jeg merker at de synes jeg ser litt for gammel ut. Jeg er over 5 år yngre enn Johnny Depp, men jeg ER ikke Johnny Depp. Alt er relativt.
Men vi må ta denne arenaen for det det er. Jeg filtrerer selv ut mange kvinner som ved første øyekast ikke møter mine høyeste ønsker. Hadde vi vært sammen på en øde øy, ville det trolig vært annerledes. (Mindre glamour, flere kokosnøtter). Men her er det en endeløs rekke av ukjente ansikter å bla videre til.
Så det må jo finnes noen bedre der ute? Eller...?
Jeg vet ikke... det er kanskje det samme her som ellers i verden: De sleipeste og uærligste vil alltid ha et forsprang. Men jeg tror ærlighet har en viss staying power. Den varer ikke nødvendigvis lengst, men den holder deg ikke våken om nettene heller slik dårlig samvittighet kan gjøre.
@TS:
Jeg har selv en sønn med ADHD og en med Asperger. Og jeg har selv ADHD. Og ja, det er utfordringer som du skriver. Men innerst inne, hvis dette bare er positive utfordringer, hvorfor nevner du det da.. Vi vet alle hvordan stereotypien ADHD barn ser ut, og så attpåtil det sære asosiale ingeniørsyndromet oppå der liksom? :) Bare sånne som du og jeg vet at de assosiasjonene ikke representerer den hele og fulle virkeligheten. Men likevel virker det som du ser på dette som problemer som en ny dame i ditt liv skal fronte sammen med deg. Det betyr at livet med deg ikke vil bli bare lett, det byr på utfordringer, det er det du fremstiller. Og ikke bare det, du foretrekker at hun gifter seg med deg fremfor å være samboer med en retrett-mulighet. Hun må altså hoppe i det med bind for øynene. Tilgi meg for at jeg sier dette, for siden jeg har ADHD er jeg litt ustyrlig av meg. Men... Hvor forelsket skal en dame være i profilbildet ditt, for å gå rett på en slik utfordring, og faktisk ta kontakt?
Jeg vet ikke om det er så lurt å nevne alle utfordringene i første omgang, i hvert fall ikke med så tydelige ord. Si heller "Jeg har en ressurssterk sønn med usynlig funksjonshemming" eller noe i den duren, sånn omtrent i tredje brev. Vi har alle våre ting vi venter litt med å fortelle.
Siden jeg selv har diagnose ADHD vil jeg gjerne gi deg et annet råd. Jeg vet jeg at jeg ikke er den håtteste dama på sjekkemarkedet (sånn ut over det at jeg er temmelig hyperaktiv i senga) siden jeg har ADHD og to barn med diagnoser. Jeg har utfordringer. Jeg har også utfordringer med mine barn. Det som er viktig er at man forstår sitt eget ansvar. En ny partner skal ikke trenge å forholde seg til dette tidlig. Spar det beste til kjæresten. Hun skal gi deg energi, men ikke avlastning. Hvis du planlegger ekteskap, er det fremdeles dine barn og ditt ansvar. Jeg tror en god strategi vil være å få henne forelsket i deg lenge før du lar henne møte utfordringene dine i praksis. Men selvfølgelig skal du nevne det, bare ikke gjør dem til et problem. Det du formidler av følelser bak, er det hun vil oppfatte, ikke ordene og fakta.
Et annet råd er at du må selv bli klar over og bevisstgjøre deg på dine sterke sider. Det er de du skal bruke i markedsføringen av deg selv. Du vil at en kvinne skal ønske deg, ikke bare opptre som en Nightinggale som skal forbarme seg over en mann med utfordringer i hverdagen. Det er ikke så mye av dette i teksten din.
Videre: Noen vil kanskje mene at SELVFØLGELIG skal en ny partner ta del i hverdagsliv og barnehage og middag og sengevæting og ADHD og medisiner og kursing i Sosiale Historier og hele pakka... I praksis ender vi nok opp med noe liknende alle sammen, før eller siden. I praksis må vi etterhvert kanskje ta hensyn til en partner som har fått slag eller har mistet et bein i en trafikkulykke. Men hvem vil gå inn i en slik situasjon og fremtid med øynene vidåpne?
Ja, ærlighet lønner seg, men er det løgn å vente litt med å fortelle absolutt alt? Jeg mener at det som er viktig er at en partner får følelsen av at du kan påta deg ansvaret for ditt liv, og at hun ikke skal opptre som en medhjelper (annet enn når hun virkelig vil). Virkeligheten er hard og urettferdig, og vi som er aleneforeldre med utfordrende barn, vet hvor inderlig godt det ville vært å hatt en medhjelper i hverdagen. Men vi har større utfordringer enn vanlige aleneforeldre. Og selv om det faktisk gjør at vi kunne trengt mer hjelp, så betyr det i praksis at hvis vi skal få en partner inn i dette som ser hele bildet fra begynnelsen, må det være en med selvutslettende/masochistisk personlighetsforstyrrelse!
I praksis er derfor sannsynligheten for at vi får en partner, mindre enn hos alle andre. Derfor er det viktig med selvstendighet. Men det lønner seg, både for vår følelse av mestring, samt den utstrålingen og styrken og det gode inntrykket vi vil gi etterpå. Merk at perfeksjon og mestring ikke er synonymer.
Derfor har du bare nødt til å spille på alle dine gode sider. Og hvis du ikke greier å finne fram til dem, har du heller ikke noe ansikt som kan gjøre partneren din forelsket i deg. Men til trøst så skal jeg love deg at veldig mange mennesker elsker både på tross av og på grunn av. Hva hadde vi trengt kjærlighet til hvis vi alle var perfekte? Men forelskelse, som er den søte gulroten som skal lokke drømmedama inn i kjærlighetsfella med unger og ekteskap, handler dessverre om at du må finne fram til drømmemannen i deg - og reklamere med akkurat han. (Hvilken Toyota-reklame er det forresten som forteller at gasspedalen av og til kan henge seg opp?)
For min del synes jeg det passer bedre med en elsker enn en kjæreste. Jeg har ikke tid til noe mer, og har ikke noe mer å gi han i mitt utfordrende liv. - Men klart jeg drømmer tidvis om en veldig rik sosialarbeider til mann, med selvutslettende personlighetsforstyrrelse:)
Jeg leser mellom linjene, Pettern, at du synes livet ditt er et slit, og ønsket ditt om at en fremmed skal hoppe inn og starte en forpliktende redningsaksjon av både deg og barna skremmer nok mange. Ærlig profil, ja, men det DIN profil, det er DU som skal presenteres. Barna dine er ikke kjønnsmodne ennå, og bør vente med sitt inntog på datingsider.
Salander har mange gode poenger.
Salander takk for at du tok deg tid til å gi meg del råd og jeg ser at jeg bør ordlegge meg litt anderledes i profilen.
Jeg forventer ikke at noen skal være noe annet en venn til mine unger siden de allerede har den moren og faren de trenger.
Som du også opplever så flykter de fleste når du forteller dem om virkeligheten din.
Har kommet til det punkte i livet hvor jeg er trygg på meg selv og setter ærlige som en av de viktigst egenskaper jeg ønsker i noen.
Siden jeg er ærlig så forventer jeg heller ikke at mange skal falle for meg men er enig i at jeg kan være ærlig men fortelle det i en litt mer positiv tone.
Får se på profil teksten litt senere :-)
Bare en liten ting jeg la merke til på personalia, på det du hadde skrevet om lønn/forbruk, jeg ville droppa det. Skriv heller at du har en god jobb du trives godt i:)