En mann er nettopp ute av et forhold, og jeg lurer på om jeg skal tilby vennskap en stund (da det kan være fornuftig med litt tid alene etter dramatisk brudd), selv om jeg nok godt kunne tenke meg noe annet.
Er det dumt eller lurt, tro?
Er det å "selge seg" billig?
Erfaringer?
Det er vel egentlig det du vil det Binders, hvorfor ikke?
Stå for det du egentlig vil, hvis ikke er det stor risk at du ender opp som ''hun der snille som jeg fikk gråte ut hos innen jeg ble forelsket igjen (i en annen), og du kan heller ikke si noe om det , siden du ''kun'' er en venn.
Mulig dette er et skrekkscenario, men jeg har noe erfaring av dette og det er ikke gøy å kun være pausemusikk mellom to forhold (hans gamle forhold og hans nye forhold). Ærlighet varer lengst! Lykke til!
Har erfart ti tuuusen ganger at menn som nettopp er ute av forhold, og til og med kommet dit at de påstår de er over forholdet, faktisk ikke er kommet over eksen og viser til dette den gang de atter en dag forteller deg at de visst ikke var over eksen likevel.
Det kalles rebounder, og jeg har lært leksa mi. Det kommer ikke til å bli noe alvorlig mellom dere uansett. Hadde vært best om du traff ham fire år etter bruddet, kanskje da hadde han vært klar for noe.
Jeg mista forrige kjæresten min fordi han plutselig fant ut at han fortsatt hadde følelser for eksen som han var så ferdig med, så glad for at han var ferdig med, og hadde til og med hatt en annen kjæreste mellom henne og meg. Og nå har han visst funnet seg en annen dame. Jeg venter spent på når han plutselig skal finne ut at han ikke er helt ferdig med meg og dumpe henne. Ikke fordi jeg skal ta ham tilbake, men fordi jeg tror det kommer til å skje.
Det er umulig å si noe generelt om hvordan sånne ting fungerer, men jeg synes det er nærliggende å anbefale at du lar noen andre ta seg av den pausefiskjobben og holder ham på flere armlengders avstand til han har grått fra seg og faktisk er klar for noe nytt.
Jeg er enig med siste talers siste avsnitt her.
Selv om du gjerne vil stille opp for en du bryr deg om, så er det på feile premisser når du håper på noe mer.
Her er det stor sjanse for at du kan ende opp med å føle deg brukt - om/når han treffer en ny, som du først får høre "alt" om, og vips ser du knapt til ham mer - selv om du gikk inn i det med åpne øyne. Dessuten gjør det en ikke nødvendigvis spesielt attråverdig å være tilgjengelig, man havner fort i vennefeleln - eller enda verre; blir en dørmatte.
Det kan ende med at du bare sårer deg selv. Så ikke gjør noe du ikke har tenkt godt over.
Hvis jeg skal bruke straffeloven her så ville jeg kalt dette et bedrageri. :-) He he, neida jeg mener det litt seriøst også. Bedrageri går på bevisst forledelse. Du forleder han til å tro at du vil være venn også er du egentlig interessert i noe helt annet. Hadde du vært mann ville jeg ha kalt deg en "snik". Litt feil premisser å starte ut i fra spør du meg.
TS:
Jeg traff selv en jente et par mnd, etter bruddet med min samboer, som jeg hadde bodd sammen med i 11 år. Alt var bare fryd og gammen, og jeg var overbevist om at dette var den store kjærligheten.
Men etter noen uker ble det bare bom stopp. Det var akkurat som om forelskelsesrusen hadde overdøvet alt, og at jeg fortsatt var glad i hun jeg hadde bodd sammen med så lenge. Så var det vel samvittigheten som begynte å gnage meg. Alle følelser ble bare kaotisk. Mulig jeg hadde innsett at nå var en epoke over, og en ny hadde startet. Kanskje det var frykten for at det nye forholdet. Kanskje jeg bare trakk meg inn i skallet for å beskytte meg selv. Litt av mange ting sikkert........
Jeg var ærlig overfor hun nye, og sa i fra om at jeg ikke kunne fortsette forholdet. Hun tok det forholdsvis fint, og hadde forsåvidt ventet at dette kunne skje. Har tenkt en del over det som skjedde den gangen, og skal nok være ærlig nok til å si at hun ikke fikk en reell sjanse. Hadde hun kommet inn i livet mitt på et senere tidspunkt, så hadde hun hvertfall sluppet å slåss med spøkelser fra fortiden. Og jeg er ganske sikker på at vi hadde vært samboere i dag, hvis timingen hadde vært bedre.
Jeg har også en venn som har vært ute for en lignende episode, og fellesnevneren i disse to tilfellene var langvarige forhold. Mulig det er større sjans for å ende opp som pausefisk hos noen som har et lengre forhold bak seg.
Det virker på meg som om du har følelser for denne personen. Og da er jeg redd du ikke greier å holde igjen hvis han vil benytte seg av situasjonen. Og da bør du spør deg selv om du takler det.
Tilby gjerne vennskap, men la han jobbe for godsakene. og ikke minst la han få tid til å jobbe med seg selv.
Og tid er vel stikkordet her.
Syns forøvrig Nigella har et godt poeng i innlegget sitt. Men anbefaler deg ikke å vente 4 år før du tar han i bruk :-))
Tror nok han kan være klar før det. Skal du vente så lenge, så får du mange uvaner å slåss med i tillegg :-))
Håper du tar det riktige valget her, Lykke til :-))
Min erfaring er at en relasjon gjerne domineres av rollene man hadde når den oppstod.
Går du inn i rollen som en skulder å gråte på, så er er det veldig vanskelig å gå derfra til å bli kjæreste. Det går nok forholdsvis enkelt å innta rollen som et billig ligg i tillegg, men det er kanskje enda vanskeligere å bli ordentlig kjæreste derfra.
Takk for mange fine innspill!
@ Sit ups - jeg ville ikke forledet eller lurt ham. Han vet jeg er interessert, og vi har flørtet litt. Det jeg mener er om jeg skal tilby ren vennskapelighet en stund uten press om progresjon (for både min og hans skyld) for å unngå pausefisk-syndromet.
@ Atreju - Jeg tror du har veldig rett i det du sier. Det er en stor risk å ta... Sikkert bedre å la ham komme seg litt på egen hånd,,, Men samtidig har jeg lyst til å vise at jeg bryr meg samt å bli bedre kjent med ham. Men på den andre siden: Å bli kjent som venn med en man har følelser for er ikke bare bare det heller... Og ja. Roller setter seg raskt.
Jeg kan fort bli et selvforskyldt offer her... ser den Hmmm. Ikke så lurt å hoppe i det heller når et langt forhold akkurat er slutt? (skal sies at det var han som gikk...) Tenke tenke... hva skal jeg gjøre tro?