Så drit lei..

..det og vise meg som ett bedre menneske enn jeg er, jeg smiler, ler og viser meg alltid fra beste side, men fy faen jeg er drit lei det, jeg føler meg helt tom innvendig og uansett hvor jeg er har jeg bare lyst til og legge meg ned og hyle og grine.
Jeg lar alt passere her i livet, sier aldri ifra om den minste ting, ikke til en som sniker i en kø en gang, jeg bare tenker jaja la det gå.
Jeg bare gleder meg til kvelden når barnet er i seng og jeg kan sette meg ned, da sitter jeg der, føler meg helt jævlig, vil gråte men da for jeg det ikke til.
Kjennes ut som hjertet bare blir til en stor klump av smerte.
Ikke klarer jeg og snakke om det til noen, jeg later som alt er bra jeg.
Jeg føler meg så såra av så mye.
Og jeg er så drit lei det, herregud..

Hej sasha, du er faktisk ikke alene om det. Har selv barn og kjenner meg svært godt igjen i det du skriver. Når jeg ikke har barnet mitt og våkner om morran er det første jeg tenker at hvorfor er jeg ikke bare død. Hehe...nesten litt komisk, fordi jeg alltid har vært positivt innstilt til livet og menneskene rundt meg. Og det er jeg også i hverdagen, men ikke inni meg. Så har fundert litt på om jeg har en slags depresjon av noe slag. Jeg hadde et stygt og vondt samlivsbrudd for et års tid siden, og har hatt det ganske tungt, men føler at jeg er helt ferdig med x'n, selv om det er nå de siste mnd denne tomhetsfølelsen har begynt å komme. Men jeg tenker som så at jeg må være sammen med vennene mine og gi det litt tid, så kanskje det vil gå over av seg selv...men 'life is a bitch and then you die' er en ganske beskrivende holdning for hvordan jeg føler det om dagen...men trøst deg med at du iallefall ikke er alene... :) Og snakk med folk...det hjelper å åpne seg..gjør det ihvertfall for meg....

Joda føler med deg.. Bin there done that, men det lysner jo før eller siden. Slipp deg løs å gi litt faen en gang i blant.. Sjarmerende det også og særdeles befriende fra tid til annen ;-) Alt er ikke bare seriøst og alvorlig..

Vær deg selv, så får du det bedre med deg selv Sasha. :-) Det blir anstrengende å "være perfekt" ovenfor alle andre til enhver tid, men bryt ut fra det mønsteret litt etter litt, så blir det bedre dager fremover. :-)

hiver meg litt på det som "lappen" sier, snakk ærlig med noen få som du kjenner. Det trenger ikke nødvendigvis være den aller beste vennen du har, en søster eller bror, noen ganger kan det være veldig befriende å bare snakke med en som er der. For min del gikk jeg også gjennom ett tøft samlivsbrudd i fjor, og jeg "tømte" meg i lag med noen få gode kollegaer på jobben. Og da begynte de også å tømme seg litt, og da går praten enda lettere. Jeg tror det egentlig bare er snakk om å være ærlig, og ikke minst med seg selv.

@sasha og @lappen
Ja, dere er deprimerte begge og dere bør gjøre noe med det. Det er meget tungt å gå med sånne tunge tanker eller være helt tomm for tanker. Det beste er å snakke fortrolig med noen man stoler på eller gå til lege, rett og slett.

Nå har jeg ingen barn. Men føler det veldig på samme måte som deg TS. Jeg satser på at tiden leger alle sår. :D

@Grubler
Å ta tiden til hjelp er bra, men ikke alltid. Noen ganger er det så ekstrem tung å gå med problemene sine at det er viktig å søke hjelp.

Her høres det kanskje ut som om du burde snakke med en psykolog. En god venn av meg fikk stor hjelp med det. Et menneske som faktisk lytter til deg hjelper enormt.
Lykke til!

http://www.youtube.com/watch?v=iGO1M6a3op4

Tror det er mange av oss som sliter med tungsinn og depressive tanker. Det er ofte tungt å være alene. Av og til er det ikke nok med bare å ta tiden til hjelp. Tror ikke det er lurt å gå å gruble på ting alene over tid. Gjør som det er foreslått og del tanker med andre. Ikke at det alltid er lett heller. Tror kanskje det er sånn at det er lettere å snakke om hengemyra man var i når overskuddet og gnistent har kommet tilbake ? Men det er ikke nødvendig å slite med alt alene, alltid.

Det som er så synd er at man alltid ender opp med ordet "depresjon", og det er ett negativt laddet ord som ingen egentlig vil ha hengende med seg. Men, jeg tror at de aller fleste har mørke perioder en eller annen gang i livet, de må man vel kanskje bare akseptere at kanskje kommer. Det som funket veldig fint for meg ihvertfall var da jeg snakket med en god venn om "hva vil jeg egentlig", og da snudde han bare på spørsmålet og spurte "hva vil du ikke??" Da begynte jeg virkelig å tenke etter på hva som betyr noe i livet, og begynte å se litt lysere på tilværelsen. Men ja, ting tar tid! :)

@ shasa.

Senk skuldrene, pust inn med nesen, og slipp sakte ut med munnen. Gjenta dette noen ganger!

Du er ikke alene!
Bruk dine nærmeste rundt deg, og fortell hvordan du har det!
Det er tøft, men du har igjen for det.
Tenk! Du har jo klart noe i livet, som andre sliter med!

Sasha: føkk forum, snakk med en god venn! Det er lov å vise følelser, og takler h*n det ikke er det ikke en god venn! Og tro meg, det er mer hjelp i å snakke med andre om slike ting enn hva man kanskje vil tro!

Det sier seg selv at skal man hele tida vise seg som et bedre menneske så blir man utbrent, men det stilles jo strenge krav til det her på nettet, og det gjelder både jenter og gutter. Problemet er jo at når jeg leser jenteprofiler så er det ikek måte på hvor positive de er, og jeg vet jo det at kommer jeg med irriterende bemerkninger på min profil så blir det tolka som at jeg er fiendtlig innstilt til alle, og hele livet. Jeg syns at damene i større grad legger opp til dette spillet,men kanskje ikke så bevisst

Sahsa, det var et veldig livskraftig innlegg. Utrolig bra skrevet. Få det ut.

Det er ikke alltid så lett å snakke med venner, ofte vil de helst ikke egentlig vite hvor ille det står til. Men kanskje du kan velge deg en? Mange vil helst lukke øynene, bagatellisere. Ikke fordi de er dårlige venner eller familie, men fordi de har nok med sitt, fordi det er vondt for dem å tenke på, og fordi det å erkjenne at en venn sliter krever noe av dem, og da blir de rådville?
Og ikke mange klarer å si "Hør her for svarte, jeg er ikke bare "litt deppa"! Jeg sliter noe jæv...g, og har ikke lyst til å leve lenger".
Men det kanv ære verdt et forsøk. Ellers kan profesjonell hjelp være bedre. Og det å erkjenne at man er i en depresjon, kan også gjøre ting lettere - da er det jo noe mange sliter/har slitt med; ikke rart man er nede da, når man faktisk har en depresjon!

Og en depresjon kan man komme ut av. Feks v hj a terapi i starten, som en slags nødhjelp, og iden selvutviklignopplegg som kan ta en videre derfra. Her er det mange varianter; coaching, sprituelle veier m.m.
Selv i de tunge periodene har du kanskje noen små glimt av glede; noen minner som strømmer på eller stemninger eller assiasjoner som setter deg (tilbake) i en tidligere bekymringsfri fase, når du "glemmer deg" - til du "kommer på" igjen at du har bekymringer og en hverdag du sliter med? Kanskje du kan utvide disse øyeblikkene? Dette er fokuset til noe som heter www.greatfreedom.org - et selvutviklingsopplegg som har hjulpet flere jeg kjenner som har gått gjennom depresjoner.

Uansett; bit tennene sammen og kom deg gjennom akkurat nå. Finn en god venn, eller gå til fastlegen din og få anvisning snarlig, for du skal ikke trenge å ha det sånn og du har liv og gleder som venter på deg.

all the joy and the pain
that you gave from the tears
that run with the rain
yeah you've been so brave
through all the pain
but let's not worry our lives away
you know you've given life meaning

hey sunshine
don't you get yourself upset
giving more than the world may ever know
so tilt your head towards the sun
you've got brighter days ahead
don't you worry that your life will be cut short

Vil bare si stå på.. tenk positivt og forsøk å glede andre i hverdagen.
Den gleden man gir andre i hverdagen vil om ikke øyeblikkelig gi deg glede tilbake.

Quote:
"The more man meditates upon good thoughts, the better will be his world and the world at large." Confusius

"Any idiot can face a crisis - it's day to day living that wears you out" Anton Chekov