Endelig, tenkte jeg, endelig! Nå skulle jeg lykkes, nå har jeg kanskje funnet "the one". Dette virket å være fullklaff, beint fram flott.
Vi startet rolig, tok det pent og lærte hverandre å kjenne...trodde jeg.
Så snur det, brått. Jeg skulle "sjekkes" hele tiden. "Hvor er du? Hva gjør du? Hvorfor svarte du ikke meldingen min på to minutter? Er det noen andre?".
Stoler hun ikke på meg? Viser hun sitt sanne jeg? Spørsmålene var mange, men jeg lot de fare for en stund, dette var jo så bra.
Det ga seg ikke, og med tiden skjønte jeg at det var sånn det skulle være ja. Ok, det gidder jeg ikke. Vi prøver en rolig dumping, men det blir jo hyl, skrik, utskjelling av groveste art - fine ting. Joda, det var nok riktig å dumpe henne.
Allikevel sitter jeg med litt dårlig samvittighet. Hvorfor? Vet ikke. Kanskje fordi jeg så inderlig håpet hun var den rette?
Eller er det fordi jeg har blitt så forbanna sær og kresen? At jeg lar meg sette ut av den minste lille ting som ikke er helt klaff? Vanskelig å vite. Kanskje jeg rett og slett har dårlig samvittighet ovenfor meg selv?