Ta dere tid til og lese dette..

Skrevet dette selv..

Livets gåter.

Ting er ikke alltid som det ser ut til, noen ganger finner du ut at ting du trodde var ekte, ikke stemmte, og det du trodde du ikke egentlig hadde, var der, hvis du bare gravde dypt nok i deg selv.

Ta kjærligheten, man tror hver eneste gang at man har finni den rette, og gang på gang viser det seg at den du trodde du elsket ikke var den rette og dele livet med.
Noen ganger når man føler at man er hodestups forelsket, er tilfellet mange ganger at du kun er forelsket i den følelsen du får av og tro at du elsker den personen.

Har vi mennesker en sjebne, har vi en sjelevenn, eller er bare noen mer heldig enn andre og finner en di kan klare og overse di små detaljene ved den personen, som gjør di til det menneske du egentlig ikke orker og se til tider.

Er kjærlighet ekte, eller lurer vi bare oss selv til og tro det, for at vi trenger noen og føle oss virkelige for, en man kan åpne sjelen sin til, en man kan dele hverdagen med, eller er alt dette falskhet, noe vi bare skaper selv? Følelsen av og tro at vi er alt for noen.

Vi bruker så mye av tiden vår på og tenke, tenke på hva man vil i verden, og hvem man er eller vil bli.
Og uansett hvem og hvordan man er, finner ingen deg god nok, og man er aldri fornøyd med seg selv.
Man holder alt man føler inni seg, for at man ikke skal virke på noen måte ulykelig for andre.

For selvom du har gleder i livet som gjør livet ditt verdt og leve, føler du deg alene, du skriker inni deg, og du kjenner at du vil gråte, men følelsen ligger i brystet og lurer seg oppver halsen og stopper der.

Hvorfor skal vi alle være så perfekte, vi leter alltid etter måter og bli bedre på, og når vi ser oss i speilet er det ikke den man vil være, man ser tilbake i sitt eget speilbildet.

Når jeg gråter, tenker jeg at det er som regnet, det trenger seg på, og noen ganger så må det bare sleppe, og dale ned, som en tåre som renner forsiktig nedover kinnet.

Man har så mye man har lyst og si, men ordene kommer ikke frem, di stopper på tunga, man er redd hva andre vil tenke, man er redd for og bli dømt.

Hvorfor godtar vi ikke hverandre, hvorfor skal det være sånn at vi skal være redd for og vise den ekte personen man er, så man slepper og sette på seg en maske, som kun er et gjennbilde av den man kunne ønske man var, men ikke er.

Heisann, fin tekst du har skrevet.

Et par kommentarer, beklager om jeg er litt direkte men håper du kan tilgi det: Jeg vil anbefale deg at du setter deg ned litt alene, uten eksterne distraksjoner, og reflekterer over hva som gjør det så viktig å fremstå perfekt. Jeg håper at, siden du fortsatt er ung, så er dette en ting du kan forandre i måten du ser deg selv på. Prøv å tvinge deg selv til å slutte å vurdere deg selv opp mot idealer, og fremhev dine positive sider selv om dette kan virke unaturlig og påtrengende. Du trenger ikke gjøre det for andre - gjør du det for deg selv, så vil du litt etter litt også merke dette i måten du kommuniserer med andre på. Du har ikke NOE å bevise for andre, du er den du er, og er det ikke bra nok for noen, så er det ikke din feil, det trenger ikke engang være andres feil. Av og til stemmer ting bare ikke selv om det ser aldri så bra ut fra utsiden.

Og ikke vær redd for å si det som betyr noe for deg - når treffer du den rette personen, vil han være der og lytte, og støtte deg, og hjelpe deg om han kan. Om du i tillegg klarer å få ham til å forstå når du vil han skal holde seg unna og du vil finne ut av ting selv (og igjen, prøv å overse dine egne tanker om hvordan du tror at ting "bør" framstå!) - så har du oppnådd mye. Du er et individ som trenger og fortjener å bli forstått og respektert for det du er, ikke for den fasaden du tror du må opprettholde. En som genuint bryr seg lar ikke dette stoppe ham i å bry seg, han tar det derimot positivt om du tør å vise dine sårbare sider. Mannfolk er enkle sånn. Vi liker å føle at vi er til nytte, selv om det ikke alltid er tilfelle. :)

Hei Niada.

Det er mange som ikke ville turt å vise sin sårbare side som du gjør. Takk for at du tør, det er fint for mange av oss andre.

Jeg synes doofus skriver klokt til deg, og skal ikke legge til så mye mer. Men når du spør om kjærlighet finnes, så gjør den det.
Du vet det. Jeg vet det. Og det er flere av oss som aldri vil kunne fratas troen på den ekte, levende og varme kjærligheten i dyp tillit.

Du virker som en reflektert, varm og følsom jente. Ta vare på denne skatten i deg. Varme og genuin følsomhet er så dyrebart....

Så en liten ting jeg har tenkt på:
VI mennesker er ufattelig deilig rare. For ofte er det sånn at jo mer vi kjenner av et menneskes svakheter eller sårbarheter, jo mer glad i dem blir vi. Det er ikke sånn at alle leter etter det perfekte. Vi lengter etter farger! Flere farger, flere fasetter i "diamanten", flere farger i paletten i noens personlighet. Og jo mer man stoler på at man er helt perfekt i seg selv akkurat som man er, jo mer tror jeg at mennesker vil tørre å vise til deg hvor glade de er i nettopp deg!

Husk også på at du har opplevd noe som mange på din alder ikke har, og at du derfor kanskje også tenker og føler litt annerledes...

Gode tanker til deg
fra Zitelle

@Niada. Dette bringer meg tilbake i tid på en underlig måte, for jeg synes du beskriver noe som er kjent. Noe jeg kan kjenne rensonnansen av fordi jeg husker det var virkelig, men som ikke stormer i meg lenger.
Jeg skrev i dagboken min da jeg var 18 at jeg forstod at jeg var blitt voksen fordi jeg hadde hatt sår, som var blitt til arr, og det som før var vondt var nå numment.
Det jeg ikke viste da var at det som var numment igjen kunne bli passlig sensitivt på ny, at man kan gå tilbake til å bli vàr, men med en bedret evne til selvomsorg og nødvendig beskyttelse.

Det som Z skriver synes jeg er klokt. Jeg har ikke dyp respekt for noen før jeg har et glimt av sårbarheten deres. Og det står respekt av at du våger å vise noe som er så hudløst beskrevet.

Jeg forestiller meg at du kunne like å lese Inger Hagrup, ikke de tøysete barnediktene, men hennes dikt om livet havet døden og kjærligheten : )

Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg aldri det jeg vil se, bare alt som burde vært annerledes, Jeg tror ikke det er mange som er fornøyd med sitt eget speilbilde. Flere over her nevner at du ikke skal behøve å bevise noe for andre og det er jeg litt enig i men alle mennesker vil på en eller annen måte søke anerkjennelse fra andre, enten det gjelder jobb eller hva som helst annet. Her tror jeg det er viktig å begynne i riktig ende. Bli fornøyd meg deg selv før du tenker på å gjøre andre fornøyd.

Jeg bruker å legge merke til forskjellige egenskaper med de jeg kjenner å tenke på hvordan jeg kan få den samme egenskapen på min måte. Det er aldri store greiene jeg tenker på. F.eks hvordan de hilser på og snakker med ukjente eller venner av venner.

Jeg tror på sjebnen men i den forstand at bare noen få store ting er bestemt, veien dit må jeg bygge selv å den vil føre meg seg utallige oppturer og nedturer. Det er jo beklageligvis sånn at du vokser mye mer på nedturer enn oppturer, derfor tenker jeg på at når det kjipe og jævlige er over jeg jeg mye sterkere enn jeg var før.

Kjenner meg igjen nogenlunde godt i denne teksten, bare at jeg ikke går med maske. Jeg godtar de feil og mangler jeg måtte ha, og er meg selv, men det er fortsatt ingen som vil ha meg, ikke enda hvertfall :) Håper det kommer en vakker dag i framtiden hvor alt bare føles godt.

Med tanke på den andre tråden her. Om hvem jeg ser på som en sterk kvinne. Du er en sterk kvinne, som tør skrive dette her og ikke være redd for å vise hvem du er.

Er det ikke slik i vårt samfunn, som er bygd opp uten at følelser skal vises, viktig at noen tør si det vi fleste tenker. Du gjør det! Veldig bra. Fortsetter du slik vil det gå deg bra her i livet. Mange deler av samfunnet er kyniske, vi trenger folk som deg som deler tankene sine. Jeg vet ikke om jeg tør det selv.

I never saw a wild thing
sorry for itself.
A small bird will drop frozen dead from a bough
without ever having felt sorry for itself.

D.H. Lawrence

Hvorfor føler du at du må bære en maske for å bli akseptert?