Er så lei!

Først og fremmst elsker forumet her,derfor jeg er her noen ganger ennå..men til saken, er sammen med en kar, og har ett lite problem.
Han hører aldri på meg når jeg vil snakke seriøst, jeg trenger og snakke, han snakker om sine problemer og hans alvorlige saker, og da lytter jeg noe han klart forventer, men han har null intreresse og høre på mine problemer.
Greia er at jeg sliter veldig mye, jeg sliter litt med angst, deprisjoner, og er paranoid, jeg sliter meg selv helt ut noen ganger.
Og hver gang jeg har prøvd og komme inn på ting med meg, vrir han det til at han igjen kan snakke om seg selv,
Det er litt vondt, jeg kunne ønske han brydde seg mer.

Noen som har vært borti det samme, eller noe med gode tips?

Har vært borti det samme men det viste seg til slutt at han hadde null empati og større mentale problemer enn jeg ante.
Så det er kanskje ikke helt relevant.

Jeg kunne ihvertfall ikke snakke om ting jeg slet med (vantrivsel på jobben, o.l) - uten at han fikk noia og ble "deprimert" og trakk seg unna. Selv kunne han snakke i timevis og tilogmed poengtere hvor flink jeg var til å lytte.

Etter min mening er det ikke liv laga å satse på et langvarig forhold når dette ikke går begge veier. Men det kommer jo an på om du har forklart hvordan du føler dette, og hans respons på det?

@inapija: Om det ikke endrer seg, så vil dere gli fra hverandre etterhvert. Du må få sagt ifra til han, og eventuellt hinte på at du ikke gidder noemer om han ikke skjerper seg.

Enveis forhold fungerer aldri.

Problemene du nevner er ofte forbundet med tanker som kan være svært selvkritiske og irasjonelle. At en du er sammen med tar seg bryet med å lytte, vise forståelse og empati er det minste du bør kunne forvente. At han i tilegg viser den type selvopptatthet du beskriver bare styrker min oppfatning....som er: dropp fyren, jo før jo heller.

Hva du tenker er hva du føler.... Ser ikke ut til at han har mye positivt å bidra med på hva du tenker....resten er følger.

at han ignorerer deg er det som trekker deg nærmere han fordi du blir desperat etter nærhet. Frustrasjonen din oppveies og slås ut av at du kanskje får noen smuler iblandt som gjør at du får opp håpet igjen, også bare forsvinner det nok en gang.

Dette er et usunt forhold i mine øyne. Men altfor lett å utnytte folk på denne måten, både kvinner og menn.
På den annen side er det kanskje ditt eget problem også, klarer du ta ordet? Du må kunne si hva du mener og ikke bare holde kjeft og være en liten mus. Han kan virke uempatisk, men har han noen gang fått en klar beskjed? Menn kommuniserer annerledes enn kvinner, vi forventer ærlighet og oppriktighet fremfor hint og håp om at noen skal bry seg og grave hele tiden.

Om alt virker håpløst er det ikke så mye annet å gjøre enn å gå fra han. Det er meningsløst at bare han skal få noe ut av forholdet.

Konklusjon: Kvitt deg med fyren, jo før desto bedre. Vi er mange menn som liker å snakke med vår kvinne om de dypere og vanskeligere aspektene av livet. En mann som ikke lytter er fortsatt en liten gutt, ikke en mann....

Har han vært sånn fra starten, eller pleide han å høre på deg og komme med innspill før?

Vet ikke om jeg skal 'forsvare' han akkurat, men dersom han var flink til å lytte på et tidligere stadie kan det jo tenkes at han over tid har blitt sliten av at de samme tingene kommer opp om igjen og om igjen? Og nei - jeg beskriver ikke meg selv her, jeg har ikke erfaring med akkurat dette. Bare tanker jeg gjør meg.

Vi menn har jo en tendens til å være løsningsorienterte, og dersom han har kommet med velmente forslag eller positive ord før, men dette ikke har 'hjulpet', så kan det vel tenkes at han har blitt 'sliten' av det? Eller hvis problemene er av en viss irrasjonell type som han uansett ikke kan hjelpe med; dette kan jo være frustrerende for han også?

Når dét er sagt så burde han jo ikke da legge ut om sine egne problemer heller. Men det kan vel bli en slags ond sirkel, fordi han også har behov for å lufte sine ting, men ikke orker å høre på dine lenger.

Dette er vill gjetting fra min side, men det er jo som regel to sider av en sak. Men det kan jo tenkes at han bare er en drittsekk også da, hva vet jeg. Men dersom det ovenstående stemmer, vil jeg tro det fort kan gjenta seg i neste forhold etterhvert også, dessverre.

Kanskje den endelige løsningen over tid (se, nå er jeg løsningsorientert...) er at du får profesjonell hjelp til å takle problemene, siden det er snakk om angst, depresjoner og paranoia?