En forfatter om jeget

Noen setninger jeg leste i går; de kan kanskje passe her inne?

"I vår verden, hvor det hver dag dukker opp stadig flere ansikter som ligner hverandre stadig mer, har ikke mennesket noen lett oppgave hvis det vil bekrefte originaliteten i sitt jeg og klare å overbevise seg selv om hvor uforlignelig enestående det er. Det finnes to metoder for å dyrke det enestående ved jeget: den additive metode og den subtraktive. [Person A] subtraherer fra sitt jeg alt som er utvendig og lånt, og slik nærmer hun seg sin rene essens (og utsetter seg samtidig for risikoen for å ende opp ved null, etter disse suksessive substraksjonene). [Person B]'s metode er den stikk motsatte: For å gjøre jeget sitt synligere og lettere å gripe, for å gi det mer substans, tilfører hun det ustanselig nye attributter, som hun forsøker å identifisere seg med (og dermed utsetter hun seg for risikoen for å miste jegets essens, under alle disse tilføyde attributtene."

(Milan Kundera, "Udødeligheten")

Jeg går for den subtraktive metoden - noen flere?

Jeg går for den additive!

Helt klart den subtraktive!

Dette er jo en morsom tråd Indi. For meg må det bli den additive fordi den gir mulighet til å erobre nytt landskap og kultivere sider ved meg selv som jeg ikke visste om mens jeg var tenåring, fordi de hadde dårlig vekstvilkår når jeg var barn (av mer eller mindre tilfeldige årsaker.

jeg går helst for en annen teori... eller kanskje jeg ikke går får noen teori i det hele tatt... eller kanskje jeg er blind for hvilken teori jeg går for...
:-)

Legger til og trekker fra etter behov...

Men jeg er uenig med kundera at det dreier seg om å legge til. Jeg tror ikke det finnes et ferdig utviklet selv som man skal grave frem som et arkioligisk prosjekt. Derimot tror jeg på spirer som næres og vannes og lukes.

Jeg tror Kundera var på en syretripp....ingen av alternativene virker logiske :-)

Hva med noe midt i mellom????

Det der skjønte jeg ikke en drit av....

litt sånn buddhist eller paris hilton....

Buddhist eller Paris Hilton... tja, kanskje det - litt utenfor mine sfærer begge deler :-) Tror imidlertid ikke han var på syretripp ;-) Når jeg går meg selv i sømmene er jeg nok mer additiv enn jeg liker å innrømme overfor meg selv. Eller det kan være man legger til og legger til fram til man har fått nok, og så begynner å trekke fra. Da er man i gang med luking, som noen skriver over. Kunsten er vel da å la de riktige spirene stå.