Lange tidligere forhold

Hei
Opplever ofte at både jenter og gutter. Jepp begge kjønn for det er jo dem som er sammen :p
Har vært i forhold som er på mange mange år. Ja snakker da om 3-4, 7-8 og 10+

Det jeg ikke har spurt om er hvorfor det ble slutt..
Jeg synes det er litt rart. Fordi på de årene der burde en kjenne vedkommende og en bør ha opplevd oppturer og nedturer med vedkommende. Så liksom hva går galt?
Forståelig de gangene en krysser grensen. Da er en bare tulling uansett, da fortjener en å være singel.

Alt var så mye bedre før. Er vi inne i en tid hvor vi ser på bonderomantikk, ungkaren, og alle programmene, samt leser i alle sladder blad. Slikt er ekte kjærlighet, sjekklisten for om alt er bra, jente/guttekveldene hvor en sammenligner forhold, bøker, media, internett ja alt.
Er det så normalt nå med å skille seg, ha barn å slep at en bør se for seg at et forhold blir ikke maks 10år?
Slikt som før så hadde en samme jobb fra en var 15 til 60. (Forhold livet ut) Nå bytter en ca 5-8 ganger på den perioden ("korte" forhold)?

Mange tenker på h*n som har hatt lange forhold. BRA! her er det stabilitet.
Og flere skyr unna meg som har hatt 6mnd forhold. Neitakk, her er det ustabilitet.

Noen presser seg til å bli værende i forhold som ikke fungerer. Andre ser at det ikke fungerer og går videre. Man kan jo undres over hvorfor noen jenter blir værene med en mann som utøver vold mot henne, finner på løgner for å bortforklare blåmerkene, sårene... holde fasaden, redd for å innrømme at det var tabbe å bli sammen med han som var så sexy...

Jeg tror det er like mange fordeler som ulemper enten den man møter har lange eller korte forhold bak seg. Tror kanskje det værste er å bli sammen med en som har hatt ett eneste langt forhold helt siden ungdomstiden. Da blir man brått sammenlignet med den ene uansett hva man gjør.
Glad jeg ikke skal bli martyr og få 70 jomfruer... tenk hvilken jobb å lære opp alle dem!

Det er vel hundrevis av årsaker til at folk går fra hverandre. Mine svigerforeldre holdt sammen til "døden skilte dem ad" , men for et ekteskap!! De bare kjedet seg sammen, kranglet og var lei av hverandre. Men dengangen stå man løpet ut for husfreden og forde det å skille seg var utad et nederlag.
Jeg var en av de heldige som hadde et flott ekteskap i 39 år, men ble enke for 5 år siden. Savnet er stort, men jeg må jo ha et liv videre og derfor titter jeg innom her . Har hatt mange hyggelige treff og håper selvfølgelig på å møte en særbo venn ".
Innrømmer at jeg nyter friheten også....he-he

Tror man bør ha et par forhold bak seg for å skjønne og ikke minst lære hva man passer best sammen med.
Den første kjærlighet trenger ikke være den siste. Mange kan også vokse i forskjellige retninger istedet for sammen.
Mange forhold går i stykker når de får barn. Så har du utroskap som er blitt ganske vanlig, det ødelegger en god del forhold.

Så hvorfor sitte i et sånt forhold når man ikke må? Vi lever jo bare en gang! Jeg er glad for at kvinner begynner å bli så selvstendig at de ikke av økonomiske årsaker må sitte i et forhold som er destruktivt. Slik det var på 50 tallet. 4 barn og ingen inntekt. Din barndomskjærlighet, drikker og banker deg, men du er fucked. Tidene endre seg.
Man må velge en mann man har god kjemi og felles verdier med :) Kanskje det blir langvarig!

Tror de fleste ser på lengre forhold som noe positivt. Det speiler stabilitet og trygghet. På den annen side tror jeg nok enkelte blir lengre i forhold hvis de har barn, enn de strengt tatt ønsker.

Sjønner ikke hva folk forventer i et forhold. Forventer du at neste du blir sammen med er h*n du kommer til å ende dine dager med? Er du en person noen kunne ha trivs med i løpet av et helt liv?

Si en begynner å date som 16åring, da er det korte forhold frem til en er 20. Da blir en sammen, er sammen i 5år, kjøper leilighet sammen og får et barn sammen. To år senere gjør en det slutt. En er nå 27år med et barn. Det går to år også blir en sammen på ny. Nå føler begge at en begynne å bli gammel og begge vil ha et rolig liv. I løpet av tre år får en to barn til. En er nå 32 med tre barn og to forskjellige foreldre. Nå går mye av tiden til barnene.Om fire år blir en sammen på ny. Den andre har et barn selv. Dere er sammen i ti år gifter seg, men bryter. Og slikt fortsetter det..Det er vel slikt en kan forvente normalen er idag. Og er en ikke der selv, er det bare spørsmål om tid, om en er født etter 1975.

Kan en forvente at et forhold evig skal basere seg på nyforelskelse følelsen, sexen blir bedre og bedre og tiden flyr i godt selskap.
Er det faktisk derfor mange ikke mener at like barn leker best. Fordi om de gjør det, går de lei, for en er alltid sammen, gjør alltid tingene sammen og er for like? Dermed ønsker en mer et forhold hvor en ikke er så ofte sammen, fordi da blir det mer spesielt de gangene en møtes?
Slikt at da burde *h*n som jobber på dagtid, finne h*n som jobber kveld. Eller finne seg noen som er mye ute å reiser (pendlere, eventyrer, forrettning, hobby).

Hvor fokusert er en på seg selv? En kan si at når en kommer hjem fra jobb, er det kjedelig å spise middag sammen, var ikke som før når en gledet seg og fortalte alle at en skulle spise sammen. Den etterlengtet armkroken når en skal se film, som nå føles innpåslitende. Deilige kyss som blir tørre lepper som møtes av ren rutine. En våkner, spiser, reiser på jobb, spiser, ser på tv, leser avisen også sover en.

Slikt at når en ender opp i et forhold hvor en vet når det er sex, hva som er til middag, hva en skal til helgen og hva kveldene byr på. Da gjør en det slutt. Og slikt fortsetter en livet ut. Og det er ikke noe galt med det. Det er nå helt normalt om en har ligget med ti stk i året, vært forlovet fem ganger, vært gift to ganger, har barn med flere foreldre, lange og korte forhold.

Jeg kan jo underskrive på at det er MANGE gifte menn som søker bekjennskap her på nettet. Unskyldningen er ofte "lever i platonisk ekteskap"
Men det kan jo være flere årsaker til at de ikke skiller seg, så noen konklusjon finnes nok ikke.

@Carmina, hva slags orsaker som kan unnskylde en gift mann å søke en elskerinne? Det er feige gubber som vil ha både og og enda mere...
Jeg søker akkurat som deg, en mann som vil bli min venn, men det viser seg at "venn" betyr ikke venn her på nettet.. Det betyr en elsker/elskerinne i de fleste tilfeller... Bra for dem som vil ha det sånn...

Det er fordeler og ulemper med lange forhold bak seg. Jeg vil tro at de som ikke har hatt lange forhold er mer tilpasningsdyktige, fordi de ikke kan sammenligne det med noe og kreve ting fra tidligere forhold. Det at man ikke har vært i noen lange forhold betyr ikke at man er en ustabil person, men at man ikke har funnet den rette. En fordel med flere forhold bak seg er at man får med seg mer erfaring fra forskjellige type jenter og kan gjøre en ekstra god innsats ut ifra det. Hvor man er i livet aldersmessig har mye og si, og de som har passert 30 ser mer fremover, enn de i 20 åra.

Er det lov å være litt uenig, eller i alle fall stille spørsmålstegn ved et par oppleste og vedtatte sannheter her? :-)

pgmp
"Tror kanskje det værste er å bli sammen med en som har hatt ett eneste langt forhold helt siden ungdomstiden. Da blir man brått sammenlignet med den ene uansett hva man gjør."
Er det virkelig det værste som kan skje at man blir sammen med en sånn en? Jeg tror ikke det, men hvorfor tror du det? :-)

pusen
"Tror man bør ha et par forhold bak seg for å skjønne og ikke minst lære hva man passer best sammen med"
Hvorfor tror du det? Handler det ikke om å kjenne sine egne behov helt uavhengig av andre, egentlig?

kanskje
"Sjønner ikke hva folk forventer i et forhold"
Vet du, det skjønner jammen ikke jeg heller!
Ellers skisserer du et skrekkens scenario hva historikk og forhold angår, og avslutter med at det er greit. Synes du det er greit?

TomTom
Er virkelig en som har mange og lange samboerforhold bak seg mer tilpasningsdyktige?
Og hvorfor er det egentlig opplest og vedtatt at det er så innmari bra å være seriøst god til å tilpasse seg? Jeg synes ikke det.

For meg handler dette om hvem JEG er, hva jeg ønsker meg for å leve et godt og langt liv sammen med verdens beste mann.
Derfor er det totalt underordnet hvem denne mannen har bodd sammen med eller hvor lenge han har gjort det i sin fortid.

Zitelle, for min del visste jeg ikke mine behov i et forhold før jeg hadde hatt ett.
Jeg hadde også en utholdenhet som var urealistisk. Fordi jeg ikke visste bedre.
Noen ganger (særlig når man ikke har hatt noen samboerskap) så tror man at man kan vokse sammen, endre seg, tilpasse seg, bli klar, og få andre verdier. Det er ofte ikke sånn! Det du ser er det du får! ;) Stort sett!

Jeg syns jeg er bedre utrustet nå, enn uten et samboerskap bak meg. Nå vet jeg hvordan det bør være, hva jeg vil ha, og hvilke verdier vi MÅ ha sammen for å fungere! :)

Jeg forstår hva du sier og respekterer selvsagt din erfaring, pusen :-)
Men det gjelder ikke for alle, selv om det sikkert gjelder for de fleste.
For egen del skjønner jeg stadig mer om hva jeg ønsker meg (ikke hva jeg trenger) jo lenger jeg er singel......

@ Zitelle
Tror nesten det scenarioet er ganske så vanlig egentig. Også oppsumeringen. Derfor høres det nok helt ok ut. Selv synes jeg det ikke er noe kjekt i det hele tatt. Det er vanskelig å se frem i tid. Men å vite at det nå er så normalt å gjøre det slutt etter x antall år. Gjør at jeg kommer til å tenke på mitt og forberede meg på at når det blir slutt, fordi det er jo det det blir. Skal jeg komme styrket utav det. Gjensidig spandering og særeie både inn og i forholdet. Og bare være åpen i tankene at når jeg selv blir alene foreldre eller helge foreldre passer det seg fint å finne seg andre i samme situasjon. Samt finne meg en hobby jeg kan bedrive når jeg blir eldre når jeg er singel og har vært gift og har noen barn.
Selv ser jeg det på at ingen jeg kjenner er perfekte. En må liksom like familien og det gjør en men ingenting er en dans på roser. Men i alle årene jeg bodde hjemme, fungerte det jo. Vennene mine har jeg hatt i en del år, fungerer jo bra det. Så at jeg ikke kan være i et forhold livet ut, burde gå. En må bare glemme at en har behov for å være singel, jakten og nyforelskelse følelsen, samt spenningen. Alt i alt er det nok bra det en har. For en har jo hverandre og kan gjøre alt sammen.

treffer jeg en mann som aldri har hatt et langt forhold bak seg og har passert 40 ville jeg blitt litt bekymret, men folk er forskjellig og kanskje det ligger en god grunn bak det
treffer jeg er mann som har hatt en kjæreste/kone og de var gift i 20 år før de ble skilt, ville jeg blitt litt usikker, deres liv har så lenge vært et og vil i mange tilfeller fremdeles henge sammen
treffer jeg en mann som har hatt flere lengre forhold bak seg, og har barn med flere kvinner, ville jeg blitt urolig, hvordan passer jeg inn i et sånt liv, er det plass til meg og mitt, finnes det tid

tror uansett sett hvem man treffer vil historikken bak ligger der som et spøkelse, men hvis kjemien er der og interessen er gjensidig så får man bli kjent med spøkelse og lære seg å leve med det

Da har kanskje mine forhold gått i vasken pga jeg er over 30 med 6mnd forhold, uten barn, forlovelse, gifteri og samboerskap.
Slikt at jeg må rett og slett bare få meg erfaring for å bygge opp en god nok fortid. Med dem som jeg ikke liker så godt. Fordi om jeg ser for meg at det blir noen år er jo det normalt uansett om det hadde følt veldig riktig. Og at det har vært korte forhold og alt det der, er nok pga jeg har for lite erfaring til å finne samt velge og få dem som passer meg.

Min erfaring er vel sånn at jeg er kommet til hva jeg trenger! For deg vil de tingene være en selvfølge.
Jeg har bare ikke opplevd det! :)

Jeg har to ordentlig gode kompiser, gutter som jeg har kjent de siste 25+ årene.... Det interessante er at vi har vidt forskjellige livsløp... enkelte fellestrekk er det jo, som barn, langvarige forhold, etableringer etc... men de har skjedd på helt forskjellige tidspunkt i voksenlivet.

Dette gjør naturlig nok at våre erfaringer er forskjellige og at våre ståsted nå er forskjellige.... vi er alle tre single karer for øyeblikket, men vi har altså helt forskjellig tilnærming til den "problemstillingen"... ;-)

Jeg skal ikke si som mye om mine venner men jeg kan jo fortelle litt om mine erfaringer...
Jeg ble gravør relativt tidlig, og gift i en alder av 23.... det var helt klart en feil av oss, fordi vi var ikke voksne nok til å starte på den fasen på det tidspunktet... Vi ble skilt etter å ha vært samboere/gift i +/-8 år, hovedsaklig fordi at jeg avtjente verneplikten min veldig sent (som 24-åring), og hun ble da sittende alene med ansvaret for hus og hjem i +/- 15 mnd, og vi vokste fra hverandre som et resultat av fraværet av det å være sammen 24/7...

Deretter var jeg singel i 2-3 år før jeg traff min ekssamboer og vi var sammen i 13 år...
Grunnen til bruddet der var vel også en form for at vi vokste fra hverandre...

I begge tilfellene var vel min "stolthet" en av grunnene til at vi holdt sammen lenger enn strengt tatt nødvendig....
Enkelte av oss menn føler at vi "mislykkes" om vi ikke klarer å holde familien sammen... tåpelig, men sant.... ;-)

Før jeg traff min ekskone så hadde jeg vel min del av kortvarige forhold, enkelte var vel så korte at de knapt kunne kalles forhold... men det gjør i hverfall at i mitt hode så vet jeg hva jeg er "på jakt etter", og jeg vet også litt om hvorfor ting går "surt"...
Det er ikke dermed sagt at jeg og min neste store kjærlighet holder sammen livet ut, men jeg kan jo håpe på det, fordi det er det jeg vil ha...

(Forts. følger)

Min erfaring i forhold til det at man vokser fra hverandre er faktisk at det er det motsatte man gjør… som nyforelskede så tilpasser man seg mer enn gjerne til partnerens ”ønsker” og enkelte ganger blir den tilpasningen veldig skjevfordelt…

Resultatet er at den som har tilpasset seg mest gjerne beveger seg tilbake mot sin ”naturlige” atferd etter en stund, og dette kan ta mange år… for den som da blir ”forlatt” i fellesatferden så oppleves dette som et ”svik” og det utløser gjerne heftige diskusjoner/krangler og ofte også sjalusi fordi man ikke kan rasjonalisere en slik atferd på annen måte enn at det må være en ytre påvirkning… et brudd er stort sett uunngåelig på dette tidspunktet, med mindre man svelger alt som heter stolthet og benytter seg av samlivsterapeuter eller andre ”utenforstående” som faktisk evner å se en slik utvikling og kan forklare dette overfor paret…

Konklusjonen min blir at det er viktig å gi partneren rom til fremdeles å være seg selv, og å ikke anse et ”avvikende” interessemønster som en trussel, men tvert imot se på det som muligheter til å utvide sin egen horisont…

En annen ulempe med slik ”partnertilpasning” er jo faktisk det at man som nysingel ikke er i stand til å se hva det er man ønsker seg i en partner fordi man ikke helt er i ”kontakt” med sitt egentlige jeg…

Det finnes utrolig mange positive aspekter rundt det å tilpasse seg andre/partneren, så ikke ta dette innlegget som en oppfordring til å gå på en evigvarende egotripp…. ;-)

Jeg har ingen lange forhold bak meg !
Det lengste forholdet jeg har hatt varte i 7-8 månder .... Så nei jeg forventer ikke at noen skal ville være med meg livet ut.
Men det hadde vært fint med en som brydde seg litt og hadde hat lyst til å tilbringe en del av livet sitt med meg. Tror ikke jeg er en vanskelig person og være sammen med heller ... bare hatt veldig uflaks når det gjelder menn.

Viktig analyse og god påminnelse om å være i kontakt med seg selv, Scorpio, likte spesielt andre delen. Har ikke hatt samme erfaringer selv, men de virker som det r noe i det!

Danserose

Du er ikke alene :-)

@Wintermute
Nå vet jo ikke jeg om du har omsorgen, eller om du "bare" refererer til det at du har barn fra før....
Jeg har vært i begge settingene, mitt råd er bare å smøre seg med tålmodighet.... du vil tjene på det i det lange løp...

@Danserose
Jeg tror nok sikkert at du finner noen som vil tilbringe en del av livet sitt med deg, forhåpentligvis også en lengre del av det... ;-)

@Jente76
Det å gå på kompromiss med seg selv kan virke riktig en stund, men det er sjelden det rette i lengden...