Hva hadde du gjort om du fant ut at daten din sitter i rullestol og ikke sa noe om det før første møte? Hadde du gått på daten med h*n likevel? Hadde du gitt det en sjanse?
Har så lyst til å være den som sier det hadde ikke gjort noe......Men, hadde forventet å hørt om det på forhånd.
Samtidig så er det jo personen man vil møte, fordi man kjenner en viss nysgjerrighet, men fortsatt likt å vite det
Nei
Ja, det ville jeg.
At slikt ikke blir fortalt om i forkant, betyr kanskje enten at personen selv mener det ikke "definerer" vedkommende, eller at vedkommende er bekymret for at det er diskvalifiserende. Det første alternativet er - som Patent uttrykker det - skyhøy rock'n'roll-faktor. Det andre er i utgangspunktet tull, men kan være en selvoppfyllende profeti.
Det har vel vært noen tråder rundt temaet "bør jeg fortelle om <insert egenopplevde negative egenskaper her>", uten at jeg har notert nøyaktig stemmetall for eller imot. Personlig heller jeg mot det kjedelig lite hjelpfulle "it depends", dessverre.
Hadde det blitt en date nr 2? Det kommer vel mest an på hvordan date nr 1 fungerte.
(Har enda tilgode å ha date nr 2, men det er nok heller takket være helt andre ting)
Apropos rock'n'roll-faktor; jeg stusset litt når denne damen kom crowd surfende forbi meg på årets Graspop Metal Meeting: https://m.youtube.com/watch?v=cCr-FwYMPnk (ca 2:45, for utålmodige sjeler som ikke liker Limp Bizkit)
I det tilfellet tror jeg rullestol-behovet var av midlertidig art, men dog.
Ja i grunn 🤔
Men hadde han ikke kunne vært seksuelt aktiv pga det, så hadde det vært en utfordring for meg.
Setter meg heller noen spørsmålstegn ved at han ikke har fortalt det da, det er jo en såpass stor del av hans identitet. Og det er jo ingen ting å skjule.
Nei.
Interessant tema, først og fremst så sitter jeg i rullestol selv. Og jeg skal innrømme at jeg vil nok kanskje syns at det ville blitt litt mye hvis begge to skal sitte i stol, men skal ikke utelukke det.
Det som gjør meg derimot ganske irritert er at veldig mange tar for gitt at jeg skal finne noen som sitter i rullestol. Hvorfor er det sånn at jeg "må" være sammen med noen som sitter i rullestol bare for at jeg selv gjør det.
En annen høyest ikke vitenskapelig teori er at det kan virke som gutter har lettere for å bli sammen med ei i rullestol enn at ei jente blir sammen med gutt i rullestol.
Det som irriterer meg mest er at folk tror de vet hva man ikke kan gjøre bare for at man sitter i rullestol. Det finnes utrolige mange muligheter, og hvis du ikke sitter i stol så er du mest sannsynlig ikke vant til å se etter dem, men du ser bare begrensningene!
@frkBeist: jepp, jeg ser det paradoksale her... Dobbelt moral lenge leve eller noe sånt... men på den annen side så har jeg god erfaring med hvilke utfordringer det er med en rullestol, selv om de er ganske forskjellig fra person til person.
Som du sier, så er folk vant til å omgåes funksjonsfriske (jeg også) og jeg har full forståelse for at en rullestol kan være nytt og fremmed. Men siden det er nytt og fremmed så burde man jo ikke avvise vedkommende av den grunn. En person er så mye mer enn rullestolen og det finnes garantert 10 000 andre grunner til å avvise en person
Å ta hensyn må man gjøre i alle forhold, uavhengig av funksjonsnedsettelse eller ikke.
Har etterhvert vært singel såpass lenge, at hbis "nytt og fremmed" skal være diskvalifiserende, så kan jeg like godt droppe jakten på damer generelt ;)
Jeg ser absolutt at folk kan ha praktiske motforestillinger; sitter man i tre-etasjers bolig som er laget noen år før "universell utforming" var et tema, så ser jeg utfordringer for et varig opplegg - men dersom viljen er tilstede, kan utfordringer løses.
Trådstarter spurte om jeg ville gått på daten "likevel", og der er, som tidligere nevnt, svaret et greit "ja". Jeg har riktignok tidvis travle dager, men ikke *så* travelt at en date må være 99% sikkert blir den siste jeg skal på - sjansen for et hyggelig møte en en person jeg tydeligvis har likt nok *før* møtet til at det ble en date i utgangspunktet, er God Nok grunn, i min bok.
Litt sunn folkeskikk spiller også inn - som Tealc er inne på, er der som regel rikelig av andre mulige grunner til å ikke gå videre derfra. Stamming, for eksempel. Eller nedsatt hørsel.
(Åtet er lagt ut - finner frem popkorn i tilfelle noen biter på....)
Litt ugreit å ikke si noe om det, men jeg hadde nok sittet daten ut uansett. En rullestol står ikke i veien for gode samtaler.
Ok da.
Jeg hadde sett det som litt rart at hun ikke opplyste om det, men jeg hadde definitivt gått på date og hatt det hyggelig.
Hvorvidt det hadde blitt noe mer, kommer helt an på.
En alvorlig funksjonshemning teller negativt. Ganske så mye.
Det finns drøssevis av andre ting som og teller negativt.
Som at hun er for, gammel, ung, dum, smart, fin, stygg, høy, lav, tykk, tynn, ikke jobb, stor avstand, uhøflig, blind, døv eller sitter i rullestol.
Bare for å nevne noen.
Alt kan kompanseres. Med positive egenskaper.
Men jo mer fremtredende den negative egenskapen er, dess mer kreves av kompensasjon.
Det er ikke fornuft som styrer det, men følelsen du sitter med der og da.
Men da er jo spørsmålet @Krem.
De fleste forhold tar jo slutt.
Skal du være i ett forhold du ikke ønsker på grunn av rullestolen?
Hva er kaldere med det å gjøre det slutt med en i rullestol enn en uten, som ikke ønsker at forholdet skal ta slutt?
Lett er det ikke uansett. Den som blir forlatt, vil jo si at den andre er kald.
Å finne kjærligheten er ikke lett @Krem. Å finne gjensidig kjærlighet hvor begge elsker hverandre omtrent like mye, altså virkelig sette snøret i bånn, enda vanskeligere.
De fleste går gjennom livet stort sett uten.
Å gi avkall på det, etter det er funnet, bare på grunn av en liten rullestol synes jeg er feigt.
Men det kan jo være den som sitter i rullestol som ikke elsker
Og bruker ord som "å sette henne fri".
For å gjøre ting enklere.
Hvis filmen er fra boken «et helt halvt år» så hører det med til historien at hovedpersonen hadde planer om, og gjennomførte, assistert selvmord.
Det var liksom ikke rullestolen som var årsaken til at han lot henne gå.
Skal ikke si at det ikke finns situasjoner @Krem, hvor det å gjøre den du elsker, dypt ulykkelig i årevis, er riktig.
Kan ikke se at en rullestol alene skal være grunn nok.
Jeg ville ihvertfall hatt meg frabedt en slik "kjærlighetserklæring"
Hvis du blir lykkelig på annen front ja.
Det finns det jo langtifra noen garanti for.
Tja. Å «sette noen fri» kan jo være en kjærlighetserklæring. Det kan også være et ønske om å få en bekreftelse på at partner virkelig vil bli.
Anbefaler «Nåde» av Linn Ullmann.
Selvfølgelig hadde jeg forsatt daten. For det første så er det ikke beina jeg vil bli sammen med. For det andre så er det nok mange fantastiske personligheter som er lenka til en rullestol. Jeg stiller få krav, ønsker bare å finne en partner som er ærlig, trofast og gøy å henge med, eller i dette tilfellet rulle med 😂
Det er ingen som er lenket fast i en rullestol... I såfall er det noe 50 shades over det.
At jeg sitter i rullestol er jo befriende. Stikk i motsatt av det folk mener med uttrykket. At jeg sitter i rullestol gjør jo at jeg kan være aktiv og bli med på tur. Personlig er jeg ikke noe særlig frilufts menneske men det hadde jeg nok ikke vært uten rullestolen heller. Jeg kjenner flere i rullestol som både har vært mer på ski enn gjennomsnittet her eller besøkt flere land... Det at noen sitter i rullestol trenger nødvendigvis ikke si noe om aktivitets nivået til personen. Da må man faktisk ta kontakt...
Denne filmen dukket tilfeldigvis opp, passende til temaet. https://www.facebook.com/NowThisNews/videos/197501157868703/