Trenger en kjæreste..

Jeg trenger en kjæreste jeg nå, kjenner suget etter ei. Samtidig som jeg tenker at jeg skal la være å søke, fordi det stjeler mye energi, det å søke og lete. Særlig for oss menn tror jeg, vi må jo nødvendigvis være forholdsvis på hugget, for å få kontakt. Sjelden det kommer noe uoppfordret😛
Jeg taler nå av mange års erfaring, det er liksom ikke det at jeg går fort lei.

Om jeg legger det helt ifra meg, så vil allikevel følelsene innhente meg, jeg bare vil ha en kjæreste jeg👩‍❤️‍👨 Jeg bare suger etter tosomhet og ekte kjærlighet.

Nytter ikke å innbille seg lykkelig og tilfreds alene her altså, selv om jeg fikser det forholdsvis bra.

I lengden er det faktisk jævlig tragisk å være singel. Skulle ønske det fantes en skrue der oppe mellom øra som man kunne justere litt på, slik at interessefelt ble noe mer bredspektret 😛

Det gjør seg ikke selv. Den skruen altså, men du kan faktisk påvirke det.

@Tyren: 🌹

@Tyren: Du er bare fin altså! ✨

Lurer bare på om jeg skal være skikkelig lite fint på det og si.....
Jeg er faens så enig med deg ☺️🤗

Er vi ikke alle der?

Er helt enig med Tyren, selv om det føles litt desperat og patetisk ut å innrømme det. Har det egentlig helt fint som singel, men er kommet i det stadiet i livet der jeg føler sterkere for å dele livet med en annen person.

Men det må selvsagt være rett person - for begge to. Og det virker dessverre veldig vanskelig på en plattform som dette, der det er lett å klikke videre uten å gi en person en sjanse, kanskje bare basert på et profilbilde (og det gjelder selvsagt begge kjønn).

Ikke nødvendigvis så enkelt IRL heller, skal noe til å treffe noenlunde med personlighet med mer eller mindre tilfeldige bekjentskaper. Men da får man vertfall pratet og kjent litt på kjemien.

Nissemor kommer sikkert på «besøk» snart.... har vært snill i år jeg vøtt 😎

Du hadde gjort det mye enklere for deg selv @Tyren om du ikke hadde skrevet gjennom pseudonym. Du legger inn mange godord for deg selv gjennom innleggene dine, men hva hjelper det når ingen vet hvem du er? Jeg foreslår at du stor fram snart 😘

Jeg vet jo ikke hvem du er Tyren 🌸

Må være fint å sitte på følelsen av å ha det «fint som singel»

Skulle ønske jeg hadde det sånn selv, at jeg bare koste meg meg singeltilværelsen, at man bare lever i nuet og aksepterer at sånn er det for øyeblikket.

Men sånn er det ikke. Jeg føler det er pyton. Jeg føler meg ensom. Jeg savner å ha noen som er glad i meg. Som spør hvordan jeg har hatt det på jobben, en som gleder seg til jeg kommer hjem, en som bare holder rundt meg og jeg rundt han, en jeg kan lage mat til-eller lage sammen-spise sammen, snakke sammen, bare ligge inntil i sofaen. Æsj. Jeg synes singeltilværelsen er pyton. Og synes det er ekstra leit å feire julen uten kjæreste.... igjen...
Nesten så jeg tenker at jeg bør skamme meg litt over den følelsen, fordi jeg bare har vært singel i 2 år hele mitt liv. Men kanskje derfor jeg kjenner ekstra på denne ensomheten? Fordi jeg aldri har vært singel før. Får håpe den følelsen retter seg litt...

Hilsen ho som har sagt seg frivillig til å jobbe julaften kveld 🙋‍♀️ Hei hå hvor det går!

Fordeler og ulemper ved alt her i livet.
Tenker jeg nyter friheten ved singellivet så lenge jeg kan. Så får jeg pine meg gjennom svigersmiddager og krøkete liggestillinger når den tid kommer. Frem til da nyter jeg badet uten ventetid.

Hilsen han som også skal jobbe frivillig på sjælveste juleaften.

Det kommer vel an på hva man ønsker her i livet, om fordeler veier mer enn ulemper.

Enig i at Tyren bør «komme ut snart»! Blir jo litt nysgjerrig.. 😊

Ja, selvfølgelig! Er en veiesak...
Høres ut som dere trenger en fuckbøddi

*knock knock*

-Hmm? Noen der?

-HJÆÆLP!! Vi sitter fast i en bod 😨

Så det så 😌

Joda, livet er ganske så ensomt uten «henne».

Hadde vært utrolig flott å hatt en kjæreste.

Føler jeg har mye oppmerksomhet i meg som jeg ikke får gitt til noen. Ønske om å ha noen der for å dele og oppleve ting sammen med.

Drømmer videre. Håper på noe dates i 2019.

Ja, subjekt , nå må du skjerpe sansene litt 😉 Det er da langt bedre og livgivende å våkne ved siden av noen du kan snuse litt i halsgropa en søndagsmorgen, istedenfor å ligge der å se i taket alene, telle kvister eller lese bok, nei, det er ingenting som slår den varme halsgropen 😋

@Tyren.. Jeg veit om et par ting som slår halsgropen.. 😇

@subjekt

Du trenger en oppstramming. Du får feste blikket på noen flotte damer slik at du våkner 😜

Enig der ja @Minx. Fristende å si det var litt vel subjekt-ivt.

Halsgroper osv er flott, men det jeg ser mest fram til er ikke den fysiske biten, men emosjonell kontakt. Hjerte og sinn. Kanskje dette blir litt for drømmende og perfeksjonistisk, men kan se for dere to trær som står litt fra hverandre -- og så vokser de sammen og tvinner seg rundt hverandre.

(Og så synes jeg det hadde vært kult hvis flere valgte å skrive uten pseudonym. Mange har sikkert gode grunner for det, og det kunne jeg gjort også pga jobb, men... meh. Kan likså godt stå for det man mener og tenker med litt mindre anonymitet.)

En mann med sterke armer som hanker meg inntil seg... #savn

Hei

@Subjekt:

Tenker at «No man is an Isle», uten at det trenger å bety at vi kjærligheten vi øker er en negativ symbiose.

På lik linje som «det er i møte med andre at man blir til». Naturlig nok vil man da bli bekreftet av noen som vi føler oss vel med, og en følelse av tosomhet kan oppleves som en symbiose, uten at det trenger å være destruktivt. Eller..?

Jeeeses, «bety at kjærligheten vi SØKER»

@Patent:

Trodde de skulle be om å få smake på hva det enn var han røyka?

@subjekt
Mor/far-barn relasjonen danner visst nok selve grunnlaget for vår tilknytning til andre mennesker.

Svangerskapet og de første leveårene har mye å si for hvordan vi senere vil klare å etablere bl.a. solide kjærlige forhold.
(ref. x antall psykologibøker lest)

Her føler jeg for å dra fram Rema1000-reklamen.

@frøken nesevis.... Det er jeg ikke så sikker på, digger å snuse og bite jeg 🙈🙊

Åkeida, Tyren, når du sier det sånn! 😉

@Patent, du skriver mye spennende, som jeg er for trøtt til å lese akkurat nå. Velger å si at du sikkert har rett i mange av refleksjonene. Og siden ikke har en PhD, verken i filosofi, nevropsykologi osv, påberoper jeg meg retten til å ha rett gjennom en del år på universiteter og mange tilleggsår på livets harde skole.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=916250215226165&id=502706283115459

Den funka dårlig. Kanskje denne:
https://youtu.be/t02CWAgyPrE

Vi er definitivt "prekonfigurert" i fosterstadiet til å føle oss mest mulig trygg og komfortabel i mors mage og at det igjen kan gjenspeile seg i situasjoner voksen alder er ikke utenkelig.

Det faktum at belønningssenteret i hjernen aktiveres ved nærhet, samhold og tilhørlighet har gitt oss en liten biologisk fordel. Vi er flokkdyr, enten som symptom eller årsak av dette. Fysisk nærhet bygger bånd oss i mellom, og det er jo også et steg i retning sex. Overlevelse og reproduksjon!

Men så har vi også en veldig fleksibel og dynamisk biologi. Om miljøet er følelsesmessig kaldt, mangler ressurser og er fullt med frykt og stress så kan mennesket bevege seg bort i fra ideen om samhold og nærhet og konfigureres mot mer kynisme og selvstendighet. Da handler det mer om overlevelse for individet enn flokken. Det balanseregnskapet av miljø og omgivelser starter i veldig tidlig fosterstadie og varer i avtagende grad til langt ut i voksenlivet. Om mor er trygg, mett, blid og fornøyd under svangerskapet er det positivt om vi ønsker å skape et velfungerende, sosialt flokkdyr.

Og barn gråter ikke nødvendigvis fordi de har det så forferdelig, de gråter også for at mor eller far MÅ plukke dem opp og gi dem nærheten, kjærligheten og følelse av samhold som skaper livslange bånd og et velfungerende flokkdyr.

Etter å ha skumlest gjennom tråden regner det ingen tvil om at vi alle trenger en kjæreste eller noe som får oss til å holde fokus oppe. (Les: riktig)
Jeg var snill som brukte "oss"
Jeg sliter egentlig ikke der, men solidarisk er jeg. Få dere noe. Asap...

Da var vi ute på viddene igjen🤭

Hvis en baby ikke hadde hatt noe som helst påvirkning, ville den da ha startet å prate og hva slags språk ville det vært. Jeg lurer...

Må bare ta et lynkurs innen kognitiv lingvistikk, så kommer jeg tilbake.

Hm... Goodbye er forkortelse god be with you.

Hvordan foregår denne brytingen? Litt mer konkret, hvordan forstår de hva som skal brytes?

Opplevelsen av kjærlighet og de temaene som @Subjekt, og noen av dere andre har tatt opp, kan i stor grad forklares nevrobiologisk, i alle fall nevrovitenskapelig.

Den nevrobiologiske prosessen som er med på å skape liv, kan gjenta seg i møtet med andre, og alltid i relasjoner hvor man opplever kjærlighet.

For de særskilt interesserte:
Om hormonet oxytocin «Det er det som injiserer oss med en viss kraft som spiller en rolle i kjærlighet, reproduksjon, amming og kjærlighet i alle former og farger. Det er det som fremkaller fødsel og former livet med L i stor bokstav.»

http://www.jegvilhabarn.no/10-fakta-om-kjaerlighetshormonet-oxytocin/

https://www.kk.no/livstil/hormonet-du-bor-elske-67968081

https://www.google.no/amp/s/utforsksinnet.no/oksytocin-kjaerlighets-og-lykkehormonet/amp/

Til og med Sheldon i Big Bang Theory fikk seg dame, så da er det sikkert håp for dere.

Andre stikkord er det limbiske system/den emosjonelle hjernen, det sympatiske- og det parasympatiske nervesystemet osv.

Litt kjedelig av meg og bidra med linker osv, men som sagt, for de spesielt interesserte er mesteparten av svara på GOOGLE😜

Akkurat mht PTSD tror jeg du misforstår litt @Subjekt. PTSD trenger ikke skyldes traumer i barndommen. Du tenker kanskje på tilknytningsforstyrrelser?

Man vet at oppveksten påvirker oss i voksen alder, også hvordan vi søker kjærlighet. Eksempelvis vil noen som har en udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse kunne søke desperat og ukritisk etter kjærlighet, uten å sjekke ut om den man vil ha kjærligheten fra egentlig er en trygg og god person. Og blir kanskje værende i destruktive forhold.

En med reaktiv tilknytningsforstyrrelse, som kjenner på en god og trygg relasjon, vil kunne skyve dem de er glad, og son gjengir kjærligheten, bort fra seg. «Tåler du meg? Hvis at du gjør det og kom tilbake selv om jeg behandler deg som dritt».

Tanken er at slike tilknytningsforstyrrelser oppstår i løpet av de 5 første leveåra. Hvorvidt tilknytningsforstyrrelser kan tenkes å kunne spores tilbake til livet i mors mage, vet jeg ikke nok om. Men ref.tidligere linker, og det @Minx og@Bobb skriver, så påvirkes fosterer gjennom morkaka. Og noe forskning tyder på at hvis mor er stressa, så overføres stresshormonet kortisol til fosterer gjennom morkaka, og kan gi endring i dna.

https://forskning.no/2016/02/far-krigstraumer-i-mors-liv

http://innsikt.bt.no/stress-skader-fosteret/

Ergo, så vil det kunne tyde på at det båndet som skapes i magen hos mor har noe å si for hvordan vi søker kjærlighet som voksen. Og enig med @Minx, «minne» kan være så mangt, men ja, det lagres. Noen minner lagres kognitivt, noen mer kroppslig.

Men «perfekt symbiose» kan da diskuteres. Kanskje er det bedre å bare omtale det som «symbiose». Men fosterer vil kanskje oppleve den som «perfekt», det har jo ikke annet sammenligningsgrunnlag jf Piaget og skjemateori.

Haha, vet ikke hva som skjer med autokorrektur osv. Fosterer skal selvsagt være fosteret osv. Godt dette ikke er eksamen😜

Kongetråd! .. og igjen så er det Tyrens ‘hudløse’ innlegg som utløser det. 🌹

@Hønemor,

Enig med deg, er veldig fint å få bekreftelse osv fra andre, og ikke minst seg selv. Hvis ikke kan man risikere å kreve for mye av partneren og bli litt avhengig.

Samtidig er det dette noen mennesker trenger, uten at det er feil. Noen har ikke fått kjenne på ubetinga kjærlighet fra foreldre/foresatte. Og de vil gjennom et trygt og godt forhold få «helet» de ufullstendige gestaltene (kall det sår om du vil), gjennom å endelig få oppleve en god relasjon fylt med kjærlighet, jf gestaltterapeutiske teorier. Men for dem som gang på gang går på en smell i forholda, og forventer og trenger mer enn partneren kan gi, finnes det heldigvis hjelp å få. Moderne psykorerapeutiske retninger bruker f.eks emosjonsfokusert terapi, affektnevisthet osv, som gir gode resultater. Man ser også hvordan en trygg og god relasjon til en terapeut over tid kan fylle behovet for anerkjennelse og bekreftelse, som på samme måte i et kjærlighetsforhold kan få «tilbakevirkende» og overførbar kraft til andre relasjoner.

Men å elske noen, uten at det utløser et behov for anerkjennelse og bekreftelse, skal godt gjøres. Men graden av behovet kan selsagt variere😉

@Subjekt,

Det var da voldsomt til pessimisme😅
Joda, kanskje er det slik at man før i tiden var fornøyd med kjøttkaker i brun saus. Også smakte man biff, og da ville man bare ha det. Heldigvis finnes det mennesker som fremdeles legger sin elsk på kjøttkakene, og som synes biffen er litt seig å svelge unna😜

Men joda, fokus på individ og selvrealisering har kanskje gjort det vanskeligere for noen å finne en partner. Jo flere ting man ønsker, og har mulighet for å oppnå i livet, kanskje grunnet økonomisk velstand og globalisering, desto flere valg vil man måtte ta. Og mange velger da det som gir dem lykke uten tilleggsproblemene; restriksjoner, forventninger osv som et forhold gjerne medfører.

Det finnes mange «quick fix» veier til lykke (heldigvis), pga «lykkehormonene» endorfiner, dopamin og seratonin. Disse kan skilles ut ved
ved høy insenitets trening,
ekstremsport, sollys, å spise sjokolade osv.

Man trenger derfor ikke søker etter lykke gjennom lykkehormonet oxytocin, som ofte utløses av nærhet og berøring.

De ulike hormonene knyttes jo til ulike deler av nervesystemet osv, men jeg kjenner ikke til om det er noe lykkehormon som anses som «bedre» enn de andre. Likevel har jeg lest at økning av oxytocin, som knyttes til det parasympatiske nervesystemet (og det ubevisste sinnet), lettere gjør at kroppen leger seg selv, men også gjør det lettere å kjenne på omtake og kjærlighet.

@Subjekt:
Det at man avviser mange på nettdating kan diskuteres. Ofte vet man ikke om man liker en person før man har møttes. Sånn sett ville kanskje en blanding av nettdating og speeddating med oppmøte vært bedre? Men jeg er egentlig veldig glad for at de fleste avvises. Nevnte det i et annet innlegg. For hvis alle kunne vært samme med gud og enhver man, hva er da så unikt med forholdet som forhindrer noen i å være utro?