Fant en artikkel med tittelen; "Kvinner flest gir faen i menns utfordringer". Klikk linken og les, så åpner vi for litt diskusjon om dette er relevant eller ikke 😉
https://www.nettavisen.no/meninger/friskemeninger/kvinner-flest-gir-faen-i-menns-utfordringer/3423555807.html?fbclid=IwAR171j5DDmWy0mDpFYqqd3Bt-zIEq4sgn8J2XBjqyBylXS7JFx3SZJBpd8M
Denne ble lang, deler i tre. Bær over med meg, alle tre henger sammen:
Det er et tegn i tiden. Stadig fler kvinner som selv nok har passet inn i moderat feminist-båsen er i ferd med å oppdage at noe er gått galt for mannen. Slike beveglser i samfunnet må forstås i modellform som arealer under gauskurver: Det er fløyene som drar mot sidene, de er små og ubetydelig i antall, men deres intoleranse virker veldig sterkt. Midten lar seg lede, men er veldig store i antall. Den som klarer å flytte midten litt i retning sin side, vil over tid oppnå store forandringer, særlig når tiden får virke.
I den offentlige diskurs, siden ca 1980 har det vært uaktuelt å si høyt at man er imot noen av "likestillingstiltakene", om man ikke er langt ute på motsatt fløy. I realiteten har alle tiltak vørt til kvinnenes fordel, og i alle fall frem til 1990 var nok det fortsatt på en rett side av en balansevekt. I akademia regner jeg det som et kraftig tidsskille da Susan Faludi ga ut Backlash (1986?). Den drar inn det som må anses som i kjønnet biologiske egenskaper, som noen som skal tvinges igjennom endring i.
Den får gjennomslag fra etter 1990 i norsk feminismedebatt, og da er vi ved underlige skille at det kreves likt sluttresultat i alle fagområder, ikke like rettigheter og muligheter. Det var i alle fall fra 1995 likelønn i alle praktiske henseende, men det kreves fortsatt lavtlønnstillegg for kvinner. Skolen er etterhvert så innstilt på jenters adferd, at gutter som ikke er særs tilpasningsdyktige ikke klarer henge med. Menn får i stadig større grad et liv i ensomhet,kvinner kjører de "gode" farasemnene på rundgang i stadig større grad (i 1970 var det ca 10% barnløshet for begge kjønn ved fylte 40, nå er det ca 11% for kvinner, 25% for menn), så menn møter ensomheten med det ubehag dette er.
Det nye skiftet er at kvinner ser at deres sønner ikke finner seg til rette som voksne i alt for stor grad. Dette vil (og har begynt, artikkelen er et eksempel) medføre at man innser denne vei ikke er farbar. Ingen mor ønsker å se sin sønn svinne hen. De vil delta i opprydningen slik at det ikke rammer videre. Den enorme oppslutningen personligheter som Jordan Peterson har er og et tegn på endringen som skjer. Verden beveger seg i sinuskurver, ikke i rette linjer. Nå er det en kraft som drar tilbake. Om den er sterk nok til å tippe maktbalansen er avhengig av hvormange på midten under gauskurvene som flytter seg til andre siden av vippepunktet. Dersom dette skjer, skal alle som er med å dra, være oppmerksom på logikken i det jeg her skriver. Det skal ikke dras så langt og så lenge at kvinner i gjen havner i reell underlegenhet, Det er ikke en løsning. Kvinner og menn skal da kunne leve sammen på så like fot som mulig uten å bruke uredelige maktmidler.
Og jeg kaller meg ikke feminist (sluttet med det i ca 1995), men ekvalist, likestillingsforkjemper, ikke kvinnestillingsforkjemper. Jeg finner diskriminering galt, uansett hvem som rammes. Da må jeg søke mot det som gir størst håp om ekte likestilling mellom alle grupper, nemlig like rettigheter og like muligheter, og en skole som balanserer så godt som mulig mellom kjønnenes gruppemessige adferdsnormaler.
"Feminisme som begrep har jeg ingen problemer med så lenge ubalansen er der og mennene sitter høyest, men takket være deler av feministbevegelsen, er det nå så kvalme konnotasjoner til begrepet at kanskje skulle den jevne feminist vurdert ekvalist i stedet og på den måten starte å ta tilbake makten over både premisser og debatt."
Just presis. Ved fortsatt å kalle deg feminist så gir du legitimitet til de råeste identitetspolitisk orienterte feministene, i ytterste konsekvens til "kill all white men" - kampanjen. Det er stille i de interne debattene, de som hever stemmen er så fort irettesatt fra ytterfløyen at de trekker seg unna. Da er bevegelsen korrumpert av sine egne mest intolerante, og gjort verdiløs.
For å sette ord på hvorfor man i toleransens navn må være ekstremt intolerant mot de intolerante, for å bevare toleransen samfunnet:
https://medium.com/incerto/the-most-intolerant-wins-the-dictatorship-of-the-small-minority-3f1f83ce4e15
Lar man en intolerant bevegelse få mer enn tre prosent av befolkningen kan den kun stanses ved å møtes av større intoleranse. De mest rabiate feministene har brakt oss dit at vi enten må gjøre aktiv motstand mot deres radikale krav, eller bli underlagt dem langsomt. Spillteori som er anvendbar på (nær sagt) all samfunnsområder. Er det en intolerant kjerne i bevegelsen du ikke aksepterer skal ha absolutt makt over fagområdet en gang i fremtiden, må du gjøre aktiv motstand, helst før de når 3%.
Viktig artikkel, bare så synd at headingen ikke akkurat tjener saken...
Jeg tror ikke kvinner flest gir faen.
"Ingen mor ønsker å se sin sønn svinne hen. De vil delta i opprydningen slik at det ikke rammer videre" Det tror jeg også... @og så
Samfunnet er ikke tjent med ubalanse mellom kjønnene, uansett hvilket som er det underlegne. Det er vårt felles ansvar å rette opp den skuta, og det gjøres ikke ved å peke på hverandre og lete etter syndebukker.
Det virker til å være svært viktig for deg å "finne fem feil" ved andres oppfattelse av virkeligheten, @Patent?
Er det ikke heller bedre å bruke energi og talent på å dra lasset sammen mot (forhåpentligvis) felles ønsket mål; nemlig likeverd for begge kjønn?
...eller blir det simpelthen for kjedelig? :)
:)
Ikke noe problemer her :)
Jeg syns bare det er forgjeves å diskutere virkeligheten, med det utgangspunkt i at én har en mer riktig virkelighetsoppfattelse enn den andre.
That`s all :)
Derimot kan det være verdifullt med samtaler der ingen av partene har noen glede av å vinne, annet enn nye oppdagelser om seg selv, andre mennesker og temaet som drøftes :)
Det kan du lure på @Patent, sannsynligvis ikke ditt :)
Lest en uendelig diskusjoner om menn vs kvinner. Det er ikke rart det blir noe utfordringer med å forstå hverandre når vi tross alt kommer fra to forskjellige planeter.
Men det inntrykket jeg har i dag er at karma står på dørstokken til oss menn. Vi må ikke glemme hva slags posisjon kvinner har hatt ifht menn i alle herrans år. Og karma is a bitch. Nå har de fleste damer et slags frikort for det meste, mens menn ender opp som tapere i dagens samfunn.
Situasjonen i Norge er visst litt for seg selv:
https://www.aftenposten.no/kultur/i/xR2emQ/Jordan-Peterson--Norge-har-storst-ulikhet-mellom-menn-og-kvinner
Mækstuff: Du kan henvise til karma, men i realiteten er det d ser at våre sønners sønner skal ta straffen for våre fedres fedres synder. For dine fedres synder skal du lide i tolv generasjoner?
Jeg er ikke med på den, den er i vestlig filosofi avskaffet som saklig argument. De gutter som i dag blir født har intet ansvar, og skal derfor ikke lide, for de synder som forfedrene gjorde.
Jordan B. Peterson har helt rett, når det er ful frihet, og nok økonomisk trygghet i å velge det man mest ønsker, så ender en med at kjønnene klumper seg sammen igjen. Det fremstår ved første øyekast ganske absurd, men forstår man funksjonen av små forskjeller i gauskurvefordelingene og hvor store utslag arealet under den midtre delen av guaskurvenes makt i antall så er det ganske naturlig.
Fuck jeg finner ikke kjæreste faen.
Det er grålig app
Den karma greia var det bare å ta med en klype salt. Kvinner er idioter, menn er idioter. Sånn går nu dagan, life is a bitch and then you die. Hvorfor ender menn opp som tapere i dag, når samfunnet aldri har vært så fokusert på likeverd og likestilling som nå? Jeg vet svaret: vi må løfte opp skjørtet og finne ballene.
@Emranali96
Jeg kan gi deg to enkle hint, sånn ved ett lett øyekast; profilbilde og skriving...