Singel med bleiebarn..

Har man ikke bommet noe jævlig da? Eller?

Spørr du meg så har det vært en skikkelig fulltreffer 😅😂

For meg virker det som noe traff

🦁

Vil tro det kjennes like fælt ut uansett hvor gamle barnet/a er (eller uten barn for den saks skyld) - jeg vet bare hvordan det var å være i den situasjonen du nevner.... så mange knuste drømmer (for nurket og for seg selv ) i tillegg til altoppslukende smerter over å møte hver ny dag midt i et særdeles skadelig forhold.. (noen skjuler sitt sanne jeg til partner er fx gravid) og samtidig være så takknemlig full av kjærlighet og beskytterinstinkt overfor det hjelpeløse nurket.

Jeg kan love deg at ordene dine hadde vært til de grader krenkende da jeg var midt oppi det - mens nå bare trekker jeg på smilebåndet og rekker frivillig opp hånden og sier at jeg er en av de som bommet helt vilt den gang da 😜🤩

Jeg har all respekt for de. Helter i mine øyne.

Og særlig når de har flere, så tenker jeg at man har bommet veldig. For det er vel ikke greit, sånn i utgangspunktet. Hvis man ikke har bommet, så lever man veldig i nuet, etter mitt skjønn. Men det er jo i tiden 👍

Hvilken rett har noen til å dømme dem? Finnes mange grunner til at det ble sånn. Er man singel og har bleiebarn så har de like stor rett på å treffe kjærligheten sånn som vi andre har.
Om man blir gravid enten ved et "uhell" eller med en fyr hvor det tar slutt tidlig etter at barnet er født, så synes jeg det tyder på en lite reflektert holdning å bare si at folk har bommet helt. Personen det gjelder kan ha tatt mange vanskelige valg som man ikke bør dømmes for.

Hva med mannen @Tyren? Som må betale 11?% av brutto inntekt de neste 18 årene?
Pluss pluss. Har ikke han bommet? eller truffet, like godt?

Det var ikke for å dømme noen. Jeg hadde bleiebarn selv i den perioden, og like fordømt så mener jeg at jeg bommet noe veldig. Det er da veldig langt unna mitt drømmescenario ihvertfall. Og da er det jo greit å prøve å skjerpe sansene litt 😅

Supermann, jeg skrev singel med bleiebarn, jeg nevnte ikke noe kjønn!

Jeg skjønner ikke helt hva du mener at du bommet på. Det er vel i utgangspunktet ikke drømmescenarioet til noen, men noen ganger så må man bare forholde seg til virkeligheten. Mange barn har det jo faktisk bedre om foreldrene lever adskilt også, da det først en gang er sånn at de ikke passer til å leve sammen.

Ja, men hvis virkeligheten "brå" endrer seg, så har man vel bommet da.

Men ingen vet hva som skjer i fremtiden. Virkeligheten er jo der vi lever "her og nå", og er stort sett det vi tar utgangspunkt i da man gjør sine valg. Mange ville kanskje tatt annerledes valg i dag, om de visste at virkeligheten endret seg i morgen? Det er jo sånn man ikke vet, og uansett om man lever sammen eller ikke, så er jo barnet en gave som ikke er alle forunt å få.

Jada, men det å stifte familie og få barn, er en av de tyngre(konsekvens)valg vi tar her i livet. Og derfor forundrer det meg at der er så mange av oss som "bommer". Hva er det som skjer/forandrer seg så på noen få år, 1 ++, som gjør at vi ikke ønsker hverandre lenger, gjør jeg meg tanker rundt.

Mitt poeng, er bare det at det er like naturlig som natt og dag.
å være litt uheldig med kjærligheten kan skje absolutt hvem som helst.
til og med den mest puruitanske emmisær.
Det står all respekt av de som velger den vanskeligste veien.

Hvis det er snakk om å tåle dritt ,så representerer man kanskje ikke målgruppen jeg tenker på her. Jeg tenker på det normale ,og det er veldig normalt at barn i barnehagen har skilte foreldre. Og jeg vil tro at det ikke skyldes den ene parts dritt, slik i det gjennomsnittlige.

Småbarnstiden er lakmustesten for et forhold.
Det er krevende å bli foreldre. En enorm overgang i livet og vi har vanskelig for å helt sette oss inn i det på forhånd.
Man må sette egne behov til side og det meste dreier seg om den lille. Hele hverdagen styres av barnet. Mannen har kanskje sett fram til livet etter fødselen hvor hun igjen er mottagelig for seksuelle framstøt. Man føler seg gjerne ikke på sitt mest sexy med 14 kilo klump midt på kroppen, hovne bein og hårete legger man ikke rekker ned for å barbere.
Men etter fødselen føler man seg jo ikke noe mer sexy når man sliter med denne etterblødningen (SOM INGEN FORTALTE OM PÅ FORHÅND, BY THE WAY).
I tillegg så får mange kvinner dekket sitt behov for nærhet gjennom barnet.
Og man har gjerne ulike forventninger til hverandre. Mannen forventer kanskje å få sove natten gjennom siden han skal opp på jobb mens kvinnen sårt ønsker en hel natts søvn. Han forventer kanskje strøkent hus og middag på bordet, mens hun blir forbanna fordi han ikke skjønner at det er en utfordring å få til med et hylende frimerke klistret på seg.
Og man sover jo ikke en sammenhengende natt på flere år hvis man slumper til og får tette barn, og en ting er sikkert søvndepriverte folk kødder man ikke med.

Jeg tror mye av årsaken til tidlige skilsmisser ligger i overgangen. Man er ikke forberedt og man kommuniserer ikke hensiktsmessig om forventninger og behov.
Så egentlig er det ungenes skyld alt sammen. De kan skylde seg selv 😁