Unger og sånn

Jeg snakket litt med en mann på Tinder som hadde flyttet til Norge nylig. Flyttet fra barnet sitt i hjemlandet fordi han etter bruddet trengte miljøskifte.
Det forundret meg at noen gjør det. Flytter langt fra barnet sitt og mister muligheten for tett oppfølging og frarøver barnet muligheten for en tett relasjon som daglig/ukentlig omgang gir. Det forundrer meg også at enkelte velger å ta med seg barnet og flytte langt unna den andre foreldrene etter et brudd.
Det er så fjernt for meg, og jeg blir litt trist på vegne av ungene.

Kunne du flyttet langt unna? Langt vil si at det er for langt til å bare stikke innom en fotballkamp

Hvilke situasjoner ville det f.eks vært?

Jeg klarte ikke fortsette dialogen ene og alene pga det. Det sier litt om prioriteringene og fokuset hans.

Jeg kan ha forståelse for hvis du har et yrke der du blir tvangsflyttet eller sendt på oppdrag, men der også har du jo et valg. Vil man prioritere bort ungene for jobb.
Eller handler det om at man føler at ungene vil jo uansett være der. At det ikke gjør så stor skade?

Ja det er jo åpenbart mange grunner, men jeg klarer ikke å se hvilken grunn som skulle være stor nok til at jeg hadde valgt slik.
Avstanden var en totimers flytur

Men like ille er det som sagt når den ene velger for den andre og flytter med barnet.

Jeg sitter i samme situasjon, alene med 2 barn. Får flyttet 3 timer unna. Pga han fant seg en dame. Tror d er lettere for mannfolka og bare gjøre sånne ting. Om det var meg, ville jeg vært så nær ungene mine som mulig. Nå har vi vært alene i 8 år ca, og vi klarer oss vi. Eg stresser meg syk då, med jobb 100% og oppfølging på treninger og foreldremøter og div dugnader.
Men en ting skal være visst; jeg har ALDRI nektet han å treffe/ha/se ungene sine. Fullt og helt hans valg dette.

@Harding, at det er vanskelige valg er det ingen tvil om.
Og det blir vanskelig å kommentere uten å samtidig påføre deg følelsen av angrep og dårlig samvittighet.
Det er jo et poeng at du kan gi ungene dine gode opplevelser med økonomien som da blir bedre.
Men generelt tenker jeg at man har valg. Man skal ikke langt unna Oslo før boligprisene er høyst levelige

Ja jeg fikk egentlig ikke noe beskjed, bare at nå flyttes det. Regner ikke med at valget var lett for han, men likevel.... Hadde aldri forlatt barna. Han satt med eget hus som betalte seg selv- så noe må d ha vært som fikk han til å gi opp dette OG kontakten med barna. Men vi e alle forskjellige....

60/40 ordning. Pga han jobber offshore så blir jo dette enda vanskeligere å få til å klaffe.

En ting er å flytte, men å gi opp kontakten med barna? Det høres nærmest traumatisk ut. Det vil trolig bli spørsmål fra barna når de blir voksne, om hvordan og hvorfor det kunne skje. Bra du @mina kan vite at du ikke har hindret kontakten.

Er det ingen mulighet for å prøve å gjenoppta kontakten? Prøve å få en form for reparasjon av bruddet mellom far og barna før de blir voksne og må leve med at far ikke stilte opp da de trengte han. Ja med mindre far er selvdestruktiv eller skadelig og ikke bør være inne i bildet. Men det høres ikke sånn ut? Uff! Dette syntes jeg var trist. Og for en kraft du må utvise. 8 år alene med barna. All respekt til deg! Virkelig.

Helt kurant poeng det der, Harding. Skal man «ofre» sitt liv for ungene? For de fleste av oss er det jo fryktelig tunge refleksjoner og avveininger før vi går ut av et forhold, nettopp fordi vi vil barnas beste. Og jeg mener ikke at man skal bli i et forhold for enhver pris. Men når vi har påført ungene belastningen med brudd, så mener jeg at vi bør unngå en merbelastning og faktisk sette egne ønsker og behov på vent. Barndommen går fryktelig fort og vi får ta igjen litt liv når de vokser til, evt prøve å balansere og sørge for eget påfyll i kombinasjon med å prioritere unger.

Si ifra hvis du trenger boligtips etterhvert 😊

Takk @wille, de har kontakt altså. Bare så veldig sjelden. Samvær kanskje 1 helg inniml. Toppen 2 helger.
Jeg planlegger livet mitt slik at jeg har barna mine 100%, aldri tid for meg selv etc. Så er d litt bonus om jeg kan ta meg en tur på byn og bare fjolle en helg det skulle passe at de er hos han. De er begynt å bli store nå (jente 15 og gutt 12) og velger gjerne også vekk å dra til han pga han ikke har vist særlig interesse til dem. De kjenner han ikke. Jeg har forsøkt å si det til han, men han er mann av få ord, desverre. Jeg er vel kanskje helt motsatt😂

Du hadde jo ikke nødvendigvis behøvd å gjøre det så dramatisk. Det blir jo like ille for ungene å ikke ha mor nær seg som far.
Du kunne jo bare valgt å bo en time fra Oslo.
Og nå føler jeg at jeg driver og argumenterer på veldig personlige og sårbare greier, Harding. Beklager det.
Jeg kjenner ikke deg eller din historikk eller bakgrunn for valg.

@harding eg forstår deg så uendelig godt. Vanskelige og vonde valg. Desverre er ikke alle menn slik. Barnefar her fant seg en thai dame og stakk ifra alt d trygge. Fullt og helt hans valg. All respekt for deg! Hadde eg vært din eks, så hadde eg i det minste kommunisert og sett om vi kom til en ordning som var til det beste for alle parter. Både med samvær, bidrag etc.

Jeg forstår @mina. Du gjør alt du kan for å være der for barna dine. Kanskje prøve å veie opp for faren. Forstår utrolig godt du nyter de sjeldne stundene du får med egentid og space! 👍

Haha der var Jeg ikke så anonym lenger😂😂😂 glemte å trykke på knappen ....
@wille mor og far samtidig- thats me. Har heldigvis egen bolig og stabil jobb. Litt mindre stabil psyke, haha. Men det funker.

Kunne aldri falle meg inn å uttale meg på generelt grunnlag i slike saker som dette. Det som kan virke totalt uforståelig for noen - ville kanskje ikke virke fullt så avskrekkende eller usannsynlig dersom en selv hadde befunnet seg i eksakt samme situasjon.

Ja, barn tilpasser seg, men det betyr ikke nødvendigvis at de opplever tingene greit. Og alternativene er ikke nødvendigvis ytterpunktene som bitterhet og fiendtlighet på den ene siden og full harmoni på den andre. Ett alternativ kan være et ca bra, eller bra nok forhold foreldrene mellom også.

Og jeg har litt tro på kvantitetssamvær også, ikke nødvendigvis bare kvalitetssamvær

Er helt uaktuelt å flytte for langt unna barna.

@GuriMalla: tenker du virkelig at historien hans er så enkel? Du sier selv dere "snakket litt"; hva får deg til å tro at han i en så overfladisk/fersk relasjon skulle brette ut sjela si til deg?

Forventer på ingen måte at han bretter ut sjela si i starten av en dialog. Det hadde forsåvidt vært eksklusjonsgrunn det og 😁
Nå er Tinder og min bruk av tinder av en overfladisk karakter i utgangspunktet, så det er små detaljer som avgjør om jeg blir fenget. Dette fenget ikke så derfor avsluttet jeg.

Den tinderdialogen var forsåvidt bare en sak som fikk meg til å reflektere over fenomenet generelt. Det er mange som velger å bo langt unna barna sine, av begge kjønn, og jeg undres over hva som ligger til grunn for valgene. Enhver må ta sine valg og det kan være gode grunner, men jeg tenker at det ikke er til barnas beste ( med unntak av den type eksempler som patent nevner selvsagt)

Pretentious, moi?

Jeg vil bo nær mine barn, også for min egen del. . Men jeg har hørt historie om sabotering, baksnakking og spill (for å oppnå makt i forhold til barn, penger i forhold til barnefordeling osv) Og far som kanskje ser at all striden samværet bringer med seg skader. Og finner en løsning som ikke gjør at det negative fortsetter å eskalere. Men mødrene er de som skriver historien..