Jeg gjør meg klar til å gå ut. Festmusikken dunker ut av stereoen. Jeg er på badet og napper, barberer, farger, fjerner, juksebruner, smører, jevner skjuler, fremhever. Jeg er også i ferd med å bli full. Innholdet i rødvinsflaska minker fort, men jeg kan ikke noe for det. Jeg er overspent og g l e d e r meg til å gå ut. Dypt inne i margen (og andre steder) har jeg følelsen av at det er i kveld d e t vil skje. KVELDEN da jeg kommer til å møte en nydelig, interessant, morsom, intelligent, ambisiøs og tvers igjennom fantastisk fyr. Borte er det at jeg har beklaget meg overfor venninner hele den siste uka over at det ikke fins en eneste single mann der ute. Over at jeg er tjukk/gammel/stygg/deprimert. I kveld er jeg full av optimisme og vin. Jeg kommer til å falle pladask for denne fyren. Alle mine problemer kommer til å forsvinne på mirakuløst vis. Moren min kommer aldri mer til å gi meg latterlige, dyre julepressanger, fordi ”kjære, du har jo ingen, og det har jo de andre”. Jeg skal på en stor fest. Det er menn overalt, o g vertinnen har lovet å skaffe til veie minst et dusin single sådanne sammen med rømme-dippen.
F a n t a s t i s k! Jeg hiver meg inn i taxien, smiler pent til taxisjåføren og tenker: ”Jeg er ikke desperat, bare håpefull.”