Bøygen med følelser

Tittelen «Bøygen» er valgt helt bevisst,for i Peer Gynt så var Bøygen en skapning som en støtte mot når han famlet rundt i mørket. Jeg fikk en tidligere veninne til å lese korrektur på profilen min her ,og hun sa : «Du har da SÅ mye bra egenskaper,men du burde skrive at du er veldig følsom,til tross for at du overhodet ikke klarer snakke om følelser» Jeg tenkte da at ,nei,det vil jo skremme evt interesserte skrikende langt av gårde. Etter litt ettertanke forsto jeg at dette er kanskje hele årsaken til at alle forhold jeg prøver på visner bort. Og jeg har møtt på den hver gang. Hun blir som oftest veldig engasjert men jo mere intens hun blir på å få vite mine innerste tanker jo hardere blir skallet. Dette blir et større og større problem,da jeg jo egentlig er både veldig snill tenkende og følsom. Har prøvd det de fleste ville foreslått ,opptil flere psykologer,men det virker på samme måte der. Denne bøygen støter jeg på hver eneste gang og den er lik for meg å kjenne på,bare en vag udefinerbar mørk masse som sperrer veien. Hvordan i all verden skal jeg få knekt det knallharde skallet. ?!

Spørsmålet er bare : Finnes det noen som holder ut lenge nok.

Har du snakket med psykologen om bøygen? Tror jeg ville startet der. Få hjelp av profesjonelle til å sette ord på og komme til bunns i hvorfor du gjør som du gjør og hvordan du evt kan jobbe for å endre det.

Det er jo nettopp der Bøygen kommer. Har liksom ikke ord.

Ble litt feil her Klara,Svarte egentlig GuriMalla. Jada. Jeg kan både le og smile. Masse. Men det er når en kommer på de dypere nivåene.

At det blir vanskelig. Søren da.

Innsikt er første steg i erkjennelse.
Erkjennelse er første steg for å endre.
Endring er krevende, og det innebærer mange valg , vilje og evne.

Under "evne" går også både gjenkjennelse av adferd, tanker og følelser, egne og andres... innsikt og forståelse, av seg selv og den andre i situasjoner altså.
Så er det evne til å plassere (ta sitt) ansvar for situasjonen(e), og så endre vante/innlærte/automatiske måter å reagere, tenke, handle, dersom du ønsker, har nok vilje og våger.
Å våge er også et valg. Ofte.
Å lære seg å trives eller pushe seg utenfor komfortsonen, er noe man må trene på. Det er ikke gjort på en to tre.

Men åpenhet i prosessen, om hvordan det er for deg og hva du prøver å jobbe med, og hva den andre kan bidra med eller være til hinder med, er nok avgjørende for andres forståelse, vilje og utholdenhet.

Det som er krevende, er ofte givende. Også i relasjoner, og nærhet til andre. Det kan være et godt insentiv, gulerot, rosin i pølsa osv...

Men dette er du langt fra alene om. De fleste (kanskje) er guarded, på noen områder.
Trygghet i seg selv, eller med et annet menneske, er ikke noe som kommer gratis, umiddelbart eller tilfeldig, heller.
Ting tar ofte tid, og litt innsats.

Bare noen tanker rundt dette med bøygen,..altså. ?
Spør deg selv; hva er du redd for? Når du velger å lukke døra og innsikten inn i deg.
Vurder om det virkelig er så farlig...? 🤔
Hvis, svaret er "kanskje ikke". Ta sats! Og se hva som skjer.. 😏????

Tror dere har rett der. Det er som om hjernen min blir slik de gamle dataskjermene så ut. Tom ,med bare en blinkende tekstmarkør. Mister liksom alle bevisste tanker. Noe som er stikk motsatt av hvordan jeg egentlig er ellers. Og da føler de seg nok utestengt,har jeg hørt. Mistet faktisk min største kjærlighet på det en gang i tiden. Og det er så fortvilende når ordene bare ikke er der.

Jeg vet ikke helt, men å tørre å ta små skritt er kanskje lettere? En psykolog burde kunne hjelpe deg med det, men da krever det at du tør å gjøre det. Eventuelt at psykologen hjelper deg med å se hvordan du tenker og handler.

Jeg har vært sammen med en som var sånn. Han ble bare mer og mer avstengt. Tror det største problemet var at han aldri ville snakke om ting som var ubehagelig, og de støter man jo på fra tid til annen i et forhold. Forferdelig slitsomt når den andre bare stenger deg helt ute, og man aldri får løst noe. Blir temmelig ensomt i et forhold av det.

Det du skriver Sassy,å utfordre tankene går nok når en faktisk HAR noen klare tanker om noe. Men det er bare borte.

Som sagt så har jeg forsøkt psykologer. Fire fem stykker. Og alle har sagt det samme ,at jeg må fortelle hva jeg vil snakke om. Men det er jo nettopp det. Har ingenting å si, og derfor kan jeg heller ikke ta tak i det selv.

Det kan hjelpe å si ordene høyt for seg selv, mange ganger..og venne deg til å høre deg selv si det...er lettere å si det til andre ettervert da...og når du finner den rette så blir det ikke vanskelig for da mener du det med hele deg...

Jo, du har jo det. Det du skriver her i denne tråden er det du vil snakke om. Hvis du bare sier at du ikke har noe å snakke om så får du heller ikke hjelp.

Du kunne jo formidlet noe av det du har skrevet her. Eventuelt til og med skrevet det ned til en psykolog.

Det er nok vanskelig for oss å hjelpe. Slike ting sitter gjerne dypt og kan være en frustrerende dans der man ofte danser rundt i ring hvis man prøver å løse det selv 😛
Det kan nesten virke som du prøver å beskytte deg mot et eller annet, og derfor blir det bare blankt.

Du har jo sagt det her i denne tråden. Du kunne jo skrevet ut det du har skrevet her og levert psykologen. Si at du har problemer med å fortelle og sette ord på ting. Psykologen har erfaring nok til å kunne lirke deg videre da vil jeg tro. Men de må jo ha NOE å ta utgangspunkt i

Og en eller annen her inne skrev en gang noe om de ulike formene for kjærlighetsspråk. At vi formidler kjærligheten vår på ulike måter og i ulike former. Og snakker man ikke samme kjærlighetsspråk kan det lett bli kræsj. Så sånn sett kan det jo være smart å finne ut hva slags språk en selv snakker og gjerne finne noen som er påsamme sted

Aha, vi snakker black out, altså. Blank.
Er det vedvarende og ikke bare i situasjonen, så er det potensielt mange grunner til det.

Da må du først finne ut hvorfor du "shutter ned", på dette området, og ikke andre ...kanskje.
Har det alltid vært sånn? Eller er det noe du kan identifisere som mulige årsaker?
Kanskje du skal teste mindfullness, av noe slag? Eller noe som du tror kunne være selvutviklende/forløsende, eller gi deg noe innsikt i dette?

Blir jo litt vanskelig for folk som ikke kjenner deg å forstå særlig mye...så input blir jo av mer overordnet eller generell karrakter.

Men du er uansett ikke alene om å få svart skjerm når det kommer til følelsesprat eller tanker. Ei heller å ikke forstå/vite hvorfor det er slik.

..Du får jo nesten bare grave i deg selv, om det er meningsfyllt/viktig for deg, å finne svar...og at computern virker over hele linja. 😉

Eller finne ei som ikke er så opptatt av føleri, følera...?? 😄

Vel, vel...

Har ikke mer for øyeblikket, eg da tror eg.🙃

Noe av problemet kan også være at damene blir for intense og at det blir for mye for deg.
Mulig det hadde vært lurt å formidle når du treffer ei ny dame. Om hun er ei bra dame så vil hun forstå at hun ikke skal mase på deg, men det krever selvsagt at du også prøver.

Takk Klara. Litt av greia er dessverre at jeg sliter med å skrive det ned. Liksom forakter ordene som står der på papiret. Så det har vært prøvd. Tror muligens du Sassy er inne på noe. Har veldig mange koplinger mellom kjærlighet og tap,men da er spørsmålet bare : Høna eller egget. ?

Høna eller egget er ikke nødvendigvis "bare" spørsmålet, da, @Redgick70 ...😏

Men da har du jo likevel noe å snakke med psykologen (eller noen andre egnede/relevante) om, kanskje...? 🤔😊

Brent barn, osv... og viktigst av alt. Hva ønsker du deg når det kommer til dette? Hvordan ønsker du å være/klare å være på sette området? Hva er målet? Hva er realistisk?
Hvordan kan du nærme deg deg målet?

Ps: mål er flyttbare underveis 😉

Baby steps..er også steps. 👣

Kanskje denne venninna di har mer å komme med?

Eller noen ukjente. Ofte er det lettere å snakke med noen du ikke har en privat relasjon med om følelser og vanskelige sårbare ting.
Det finnes grupper også...for sånt.

Av og til er det mange veier til Rom. Eller veier som leder inn på andre veier...????????🚣🚜🚲🚶

Men å utfordre deg selv i ulike relevante settinger er bevistgjørende og alt som gjør deg mer "i kontakt med" ditt indre følelsesliv bidrar...gjerne? 👤🃏

Ingen trenger å se/ lese det du skriver... gjør det bare for deg sjøl - er nå det jeg tenker uten å ha lest alle innlegg - men NOE må du være villig til å jobbe med, ofre, gi slipp på - hvis du selv ønsker forandring - kommer ikke av seg sjøl. Lykke til😉

Hehe ,høres ut som bra greier det brygget. Skal bare bade småjentene mine først.

Ta det helt med ro! I det du velger involvere en psykolog er neppe skallet så hardt som du liker å tro!

Jeg er mann og har det på akkurat samme måte selv. Spesielt under press forsvinner ordene og jeg stenger av. Kan bli fullstendig tett i hodet og omtrent ute av stand til å verbalisere noenting.

Felles for damer og psykologer er at de fryktelig gjerne vil at du skal uttrykke følelsene dine ved å PRATE om de. Og så ligger det gjerne en del press bak den oppfordringen idet det kommer opp, noe som fører til den tilstanden hvor du er minst istand til å få tilgang til følelsene.

Du har mange flere måter å uttrykke følelser på enn ord. Berøring, tegning, musikk, dans, bevegelse, handling, lukt, smak. Har du en sang du liker som representerer en følelse du ikke kan beskrive med ord? Ok, nå er det ikke meningen at du skal smøre deg inn med gjørme og danse naken rundt i skogen for å finne følelsene dine, men det finnes andre måter enn å prate så fælt om det.

Når du sier «liksom forakter ordene som står der på papiret», så uttrykte du akkurat en følelse. Dermed er du følsom og klarer også å sette ord på følelsene dine. Hvis det er den følelsen du fant, så er den du har å jobbe med - du kan ikke forkaste den og si at den ikke var dyp nok. Du er egentlig veldig flink til å billedligjøre og sette ord på følelsen av å ikke ha noen følelser 😉 ville du vært villig til å forsøke om du fikk noen andre teknikker å prøve enn at noen sitter og ser kommanderende på deg og ber deg uttrykke følelsene dine?

Har vel tenkt mye av det samme som du skriver nå ja

Tårer,f.eks kommer kun med musikk.

Vil/kan. Skulle gjerne gjort,tør også,hadde jeg bare hatt ord. Tror det er noe underliggende som stenger dem bort. For jeg tenker det ikke inni meg en gang

Ja,og dette innbilte jeg meg naivt nok at psykologen kunne ta tak i. Siste gangen fikk jeg til og med skrevet en bestilling via fastlegen hvor det sto nesten nøyaktig det du skriver. Så kom jeg dit da- og psykologen spurte : «Ja,hva vil du snakke om da ?» arrrrgh !

Ja ,og det var det som sto i bestillingen.at han måtte spørre. Grave.

Er vel ikke bare ift damer du har denne utfordringen, Red?

I guess, det er stort sett da det kommer opp

Nå er det vel ikke så svart-hvitt at enten så skal man snakke om følelser hele tiden eller så skal man det ikke.

Men jeg tror folk er ulike på det der. Noen har behov for å snakke mer og andre ikke. Det betyr ikke at noen av delene er mer rett eller galt.

Allikevel kan det lønne seg å kunne klare å sette ord på ting uten å gå helt i lås. Noen skrev noe om at man kunne finne andre måter å vise følelser på, men man må også kunne snakke om ting. Det er ikke alltid det hjelper å sette på en sang akkurat.

Slik som enkelte skriver her så skulle man tro at målet var å leve i en slags Aune Sand-film med føleri og følera dagen lang. Det er kanskje ikke det som er målet, men å kunne uttrykke ting uten å gå i vranglås hver gang.

Og hvis man ønsker å jobbe med det; hvorfor skal da andre komme og fortelle at det ikke er viktig så det trenger du ikke?

Så ellers er du som en åpen bok, Red?😉

Hehe. Ser hva du sier maryandthe. Nei jeg er nok ikke direkte det,men ikke umulig å lese heller tror jeg.

Mange av de tingene jeg har sagt her er slikt som jeg har blitt gjort oppmerksom på av andre. Svært lite selvbevisst

Det er ikke jobben til en terapeut å gjøre jobben for deg. Det som derimot er jobben deres er å gi deg verktøy som gjør det mulig for deg å nå målet ditt, og vise deg hvordan du bruker de. Hvis problemet er at du låser deg når noen sitter foran deg og ber deg snakke om følelsene dine så hjelper det ikke å gå til noen som gjør akkurat det. Det du kan få hjelp til er å angripe problemet fra en annen vinkling, se ting i et annet lys. Finn noen som gjør det. Kognitiv terapi er vel den mest anerkjente terapiformen utenom tradisjonell psykoterapi som ofte gir gode resultater. Istedenfor å bare sitte å prate om ting jobber du mye mer med konkrete oppgaver, spørsmål og verktøy som hjelper deg å komme videre fra der du står fast. Så har du ting som f.eks Gestalt, NLP og Psykosyntese som alle har både gode verktøy men dessverre også en del humbug og useriøse aktører.

Bare finn ei som ikke må snakke om følelser hele tiden da. Slikt kan være utfordrende nok selv for de som ikke har samme problemene som @TS.

Du kan ihvertfall være glad for at du i det minste har noen følelser, i motsetning til meg. Eller, jeg blir sulten da, det er forsåvidt en følelse. :P