@ Descalzo kl. 22:14
For å svare for meg: Nå skriver jeg aldri med noen med mindre det gir meg en "godfølelse". Og de fleste avvikler jeg veldig raskt fordi det mangler. Da med beskjed fra min side. Ikke med forklaring, men beskjed om at jeg ikke føler for å fortsette.
Har ingen "regel" for antall meldinger frem og tilbake, men for å ta utgangspunkt i sist det skjedde og uten å skrive noe han kan kjenne igjen seg selv (eller meg) på: Han kontaktet meg først. Fin førstemelding. Mange A4-sider med meldinger frem og tilbake, masse prat (fra ham) om hvor like vi er og hvor mye vi har felles, han forteller om veldig personlige/sårbare ting og uttrykker lettelse over at jeg ikke "dømmer" ham for det, og han avslutter siste "dialog" med å gi uttrykk for at han synes jeg er noe veldig positivt (ikke på en seksualisert måte). Så hører jeg plutselig ikke noe mer fra ham. Ikke han fra meg heller fordi jeg føler det er "hans tur" til å gjenoppta dialogen etter at jeg tok initiativ til dette begge de to siste gangene, dvs. bortsett fra første gang, da han kontaktet meg. Det siste handler om at 1) hvis han ikke viser initiativ tviler jeg på interessen hans for meg og 2) jeg trenger uansett en kjæreste der begge "drar" like mye og noe hadde gitt meg en liten fornemmelse av at han kanskje var av den litt passive sorten som "trenger" en dame som synes det er greit å være primus motor i forholdet. Etter litt over en uke uten kontakt sender jeg ham en melding om at jeg antar at han ikke er interessert og at jeg derfor fortsetter å søke etter andre (han vet at jeg ikke holder på med mer enn én om gangen). Hvorpå jeg får et helt kurant svar om at han synes den geografiske avstanden er for stor. Helt i orden - og helt i orden uansett grunn (hvis dette skulle være en bortforklaring). Men ja, jeg blir sur over at han ikke ga beskjed. I og med "begrunnelsen" hans, tenker jeg også at han kunne latt være å kontakte meg i utgangspunktet, siden den geografiske avstanden var kjent for ham fra starten av...
Når det er sagt: Til syvende og sist er det like greit når det skjer. Personer som ikke klarer/gidder/bryr seg nok om andre til å si fra om hva de vil/ikke vil, er ikke noe for meg, spesielt ikke som kjæreste. Jeg begynner bare å føle meg som støttekontakten eller "moren" deres og all attraksjon forsvinner. Så sorgen varer ikke lenge.