Første melding

Jeg er ikke glad i å skrive direkte til folk. Har får mye dårlig erfaring med det. Enten fordi jeg blir avvist i første melding, eller folk ikke svarer i det hele tatt. (Og jeg blir faktisk skikkelig lei meg, når jeg blir avvist.)
Derfor ønsker jeg å vite; Dere som er mye her på "sukker" hva bør en skrive i første melding, for at dere i alle fall skal være interessert i å bli kjent med vedkommende, før dere eventuelt avviser eller ignorerer det? (Jeg forstår jo at folk avviser "tullemeldinger og folk som går "rett på sak". Men utover da.)

@Salten:

Jeg (m.fl.) svarte på dette i den tidligere tråden din, "Angående hva en skriver". Skriver derfor ikke et nytt svar her.

Jeg skulle ønske at det var mulig ar man kunne sitere brukere, og til tider synes jeg at "fjasingen" her inne ødelegger tråder der den som har laget tråden kanskje noen ganger sitter igjen uten å ha fått så mye svar eller svarene drukner i "fjas".

For min del er det ikke nøye hva en mann skriver. Han kan skrive "Hvordan går det?" og jeg svarer hvis jeg synes at han virker interessant. Det er ikke nødvendig å skrive noe voldsomt interessant til å begynne med, synes jeg. Det gjør ikke noe om han har en lengre første melding, men det er ikke nødvendig. Jeg pleier stort sett å åpne med noe sånt selv, om jeg er den som skriver første melding. Hvis jeg ikke leser noe på profilen som jeg kan spørre om da.

Å bli lei seg av avslag fra folk du ikke kjenner på nettet, må være veldig slitsomt.

Nettdating er ikke et sted hvor man bygger relasjoner med folk som ikke er kjærestemateriale, eller av interesse. Så enkelt er det.

Folk er her inne for å finne en bestemt person, og man er ikke pliktig til å svare eller bruke tid på alle andre som tar kontakt.

Jeg kjenner ikke deg, har ikke sett profilen din og vet ikke med hvem, og på hvilken måte, du tar kontakt. Men hvis du har en godt utfylt profil, gode bilder, og tar kontakt med dem som matcher i alder, geografi, interesser og livsstil, er sjansene for å få svar større enn om du bare sender ut til alle du liker, tror jeg.

Lykke til!

Ikke enig med Kiara i at man ikke kan ha det bra og være på nettdating samtidig hvis man blir _lei seg_ over å bli avvist, eller at det å bli lei seg over å bli avvist er det samme som ikke å "tåle" å bli avvist. Å bli lei seg (eller skuffet) over å bli avvist er jo en naturlig og normal reaksjon. Ubehagelig følelse å ha, ja, dog ikke et "problem", ikke noe "farlig", men en følelsesmessig bearbeiding av en uønsket/ubehagelig/skuffende hendelse, før man går videre. Det er forskjell mellom å bli lei seg versus å gå "helt i kjelleren", bli deprimert, syk, mentalt skadet eller "ødelagt", satt ut av spill, osv. Å bli lei seg er en umiddelbar reaksjon på noe som skjer, en forbigående tilstand, ikke en tilstand man ender opp i og blir værende i. Forskning på følelser og psykisk helse tyder på at psykisk lidelse ofte er forbundet med å ha lite toleranse for/ikke "tåle" følelser, og da ofte (men ikke alltid utelukkende) vansker med å "tåle" nettopp ubehagelige følelser (f.eks. tristhet, sinne og sjalusi.). Og vice versa: god takhøyde for (alle typer) følelser er forbundet med god psykisk helse.

Nei, jeg forstod at du snakket om avvisning på nett, Kiara. Og jeg sikter selv til det å bli lei seg over å bli avvist i vid forstand, både på nettet og utenom, og i ulike typer relasjoner.

Er ellers enig i at å "oppsøke" situasjoner som gjør en 'skikkelig lei seg' neppe er helsefremmende. Feks. hvis man blir værende i lengre tid i et forhold der partneren stadig gjør en lei seg/sårer en, er det vel snarere noe selvdestruktivt i det og et tegn på dårlig selvfølelse som gjør at man ikke føler man kan forvente så mye bedre (kanskje fordi man er vant til å bli dårlig behandlet av andre). Men jeg oppfattet det ikke slik at det lå noen stor dramatikk i det trådstarter skrev om sine følelser. Mer at han er der at han erkjenner for seg selv at det å stadig bli avvist går inn på ham, og at han forsøker å finne løsninger på hvordan forebygge at dette skal skje igjen og igjen. Men hva som ligger i det for ham må han nesten svare på selv, eventuelt.

Blir ikke alle lei seg eller skuffet i det minste om man gang på gang skriver til noen og får avslag eller ikke får noen svar?

Jeg kan forstå det veldig godt. Før var jeg på Tinder og der var det av en eller annen grunn jeg som måtte skrive til nesten alle og da fikk jeg ofte ikke svar. Selvsagt kan man tenke at det bare er en profil på nett, men samtidig er det også et menneske bak der. Så da kan man føle seg dårlig på grunn av det, og det er ikke rart at folk kan bli lei seg også.

Det å få avslag gang på gang kan være hardt, og slik jeg forstår Salten så virker det som det skjer ganske ofte. Ikke rart at han kan kjenne på litt dårlige følelser da. Det er lett å si at folk ikke bør være her om de får slike følelser, men samtidig synes jeg det virker som han ønsker støtte og forståelse fra oss andre. Kanskje det er derfor han har opprettet flere like tråder?

Ja, dette med å tro at det er noe galt med enten en selv eller den andre hvis man blir avvist eller ikke passer sammen, tror jeg forårsaker mye unødvendig lidelse.

Noen ganger får jeg også inntrykk av at en del har et ganske instrumentelt/"mekanisk" syn på dette med dating/forhold og kjærlighet, som om det dreier seg om å følge en slags "oppskrift" eller bestemt fremgangsmåte for hvordan "få napp", som om dette vil "fungere" på de fleste kvinner eller menn. Litt á la disse "sjekkeartistene" som kommer med råd og tips som visstnok nærmest skal garantere at man "lykkes" i å få de damene man vil. Jeg har f.eks. flere ganger hørt personer som helt seriøst tror at det "lønner seg" å late som man er litt uinteressert og spille et slags "spill", for det skal liksom gjøre eller holde den andre mer interessert. Jeg tenker at i den grad dette "fungerer", er det ganske forstyrrede individer man i så fall tiltrekker seg og et usunt eventuelt forhold man kan forvente seg at det blir.

Siste innlegg fra meg var en kommentar + mine videre assosiasjoner til det Descalzo kl. 14:48 skrev...

Nettopp. Folk er subjekter. Det er ikke som å trykke på en knapp på en radio og da kommer det en bestemt respons ut.

Har det akkurat som deg med slikt. Descalzo, det slukner bare følelsene mine. Jeg har ikke lyst til å være sammen med en manipulerende fyr, jeg...

Mens vi er inne på dette med å spille spill og hva noen tror om det: en jeg traff var overbevist om at JEG spilte spill når jeg - helt EKTE - ikke var interessert, altså at min manglende interesse tvert imot var et tegn på interesse! Slitsomt. Slitsomt med de som blir interesserte i en jo mindre interessert man er i dem også.

Men nå har jeg nok sporet av fra trådens opprinnelige tema. Beklager.

...slitsomt med de som blir *mer* interesserte i en jo mindre interessert man er i dem.

@ Kiara kl. 15:38:

Men hvis du har rett i at TS/noen som lager mange slike tråder er "forbi det å være lei seg på en enkel og hverdagslig måte": Hva tenker du skal komme ut av å påpeke det, eller av å råde noen til å finne seg en annen arena dersom det er slik man føler det?

Dette er ikke ment som en kritikk, men jeg lurer virkelig på hva positivt du tenker skal komme ut av det.

Jeg tenker nemlig slik (og nå mener ikke jeg å spekulere i hvordan verken TS eller andre konkrete personer her inne er eller har det, men mer generelt):

Dersom noen skulle bli mer enn "vanlig" lei seg over noe, er det bra at de forteller hvordan de opplever det på et slikt forum, hvor man potensielt vil kunne oppleve en viss sosial støtte og forståelse for at det er mulig å føle det slik - også (selv om andre kan føle noe annet). Og det er bedre at de snakker anonymt med noen på et slikt forum enn at de sitter for seg selv og grubler på dette. Jeg tror å bli møtt med slik forståelse/inkludert i "samtalen", vil være mer til hjelp til på sikt å tåle avvisning bedre enn å bli rådet til å finne seg en annen arena hvis man føler det man føler. Sistnevnte tror jeg lett - og iallfall av sårbare individer - kan oppleves som "hvis du føler det slik, kan du ikke være her" eller "dette vil vi ikke høre om". Det vil si, jeg tror det kan bli enda en opplevelse av å bli avvist/eksludert - nå når man prøver å _snakke/være åpen om_ sin følelse av å bli avvist/ekskludert...noe jeg tror heller kan bidra til å opprettholde og eventuelt forsterke følelsen av at det er noe galt med en, og dermed følsomheten for avvisning.

Jeg må også si at jeg synes det er en vesentlig forskjell mellom å fortelle hva man selv føler og be om råd om hva man selv kan gjøre for å lykkes bedre, slik denne trådstarteren gjør, versus enkelte tråder hvor noen tillegger andre følelser/motiver, gir andre skylden for at de mislykkes (eksempelvis at kvinner er for "kravstore") og i liten grad (om overhodet) reflekterer over hva de selv gjør eller er åpne for å prøve å endre seg.