Psykiske diagnoser og erfaringer.

Jeg har en av de mer sjeldnere diagnosene, men jeg har aldri vært åpen om det. Jeg klarer å skjule den ganske godt, og på utsiden lever jeg et helt normalt liv med en helt vanlig jobb.

Etterhvert som jeg har blitt eldre og akseptert at jeg vandrer en sti som er smalere og mer ensom enn de andre, samt mistet interessen av å lengte etter livet før jeg ble syk, ønsker jeg å finne andre som står litt utenfor. Men når jeg ikke er åpen selv er det lettere sagt enn gjort. Ofte har jeg tenkt at slike ting er noe man sier når man allerede er et stykke inne i forholdet, men i det siste lurer jeg på om det heller bør være noe man sier på tja..kanskje 3. date?

Vil også benytte sjansen til å avdramatisere tema, ja jeg er "gal" men i en syk verden er det et sykdomstegn å være normal 🙃

Er det noen her med en diagnose, eller som er sammen med noen som har, som har erfaringer som de vil dele?

Vi her er alle her galne @Greve. Ikke bekymre deg for det.
Alt du trenger er en jobb, ett rom, en sofa, bord, tv, og kjøleskap.
Resten er "assesories".
Kvinner? Jaja. De kommer og går uansett. 300 kvadratmeter plen eller ei.

Jeg har ikke noen diagnose, men kjenner til flere som har levd i parforhold. Basert på hvordan du skriver, at du skriver og at det er noe du er villig til å dele vil jeg tippe at du er bipolar, i en eller annen form. Aksepten for slike diagnoser er blitt ganske stor og det finnes medisiner som fungerer godt. Jeg tror ikke at du skal fortelle det ( uansett hva slags diagnose det er om jeg tar feil) på første date, men etter tredje date, som du foreslår, virker det fornuftig. Når noen først er blitt glad i og fachinert av deg vil nok toleransen være større.

Sorry så ikke at det stod sjelden. Jeg tror uansett at samfunnet har høyere toleranse nå enn før.

Ja Leifi, men jeg ønsker å sortere 😄 Hadde vært kjekt å slippe å bruke energi på å holde maska for å fremstå som "normal".

Ikke bipolar, Knekkebrød 😇

Enig med @GuriMalla. Ærlighet og åpenhet er viktig, men det er også viktig å finne riktig tid for å fortelle enkelte ting. Jeg mener det er riktig at du lar din date få lære deg som person å kjenne, ikke du som...det er så lett å sette merkelapp på mennesker uten egentlig å bli kjent med personen. Jeg har også min «greie» (ingen diagnose), men den deler jeg ikke med en person før jeg har hatt mange dater og føler meg trygg på personen. Nå kan ikke situasjonene våre sammenlignes, men jeg håper du forstår poenget mitt @Greve.

@GuriMalla neida, er ikke på jakt etter noen med samme diagnose, men noen med en diagnose som gjør at man kanskje er mer komfortabel med tema og at man får et mer avslappet forhold til den slags type ting. Jeg har en diagnose som befinner seg på det schizofrene spektrum 😱

Akkurat som med autismespekteret hvor man har folk som Bill Gates/Magnus Carlsen på en side, og Rainman på den andre, så er det grader på det schizofrene spektrum. Jeg befinner meg på samme side som Bill Gates/Magnus Carlsen, jeg kan med andre ord fungere helt fint i hverdagen. Det er ikke slik at jeg må anstrenge meg for å holde maska, men det gjør at jeg aldri senker guarden som i lengden er slitsomt 🙂

Forstår deg meget godt, Amorgos 👍

Hmm et var ganske klokt Kiara, jeg har aldri tenkt på å flette det inn i profilen på den måten. Takk for et meget bra tips!

@my hvordan jeg er gal? Gal etter deg 😄

En enkel og grei klassifisering av galskap @Kiara (unnskyld uttrykket @Greve). Mitt inntrykk er at mange med en psykiatrisk diagnose er veldig bevisst akkurat det og jobber hardt for å holde sykdommen i sjakk og for å tilpasse seg omgivelsene! Jeg har møtt mange med forskjellige psykiatriske diagnoser og de jeg kjenner er flotte personer. Den andre gruppen, de med «papirløs» galskap kan være mye vanskeligere å forholde seg til😳 Lykke til @Greve!

Jeg har Misophonia. Selvdiagnose som jeg er 99% sikker på stemmer. Det er ganske mye verre enn hva folk trur.

Mange psykiske problemer skyldes avvisning, eller forkastelse.
Det føles som å være uønsket. Du tror folk ikke liker deg og du føler deg utenfor.

Følgene er at man får problemer med å gi og motta kjærlighet.

Den mest ødeleggende form for avvisning kommer av å bli avvist av foreldre, de nærmeste.
Man kan være uønsket under svangerskapet, man får ikke kjærlighet av foreldrene, eller man opplever forskjellsbehandling fra foreldrene. Kan gi dype sår som kommer tidlig i livet.

Geeky

Klart du er noe å samle på..)..du må ikke prate deg selv ned.

Vi blir det vi bekjenner med vår tunge...verdt å tenkt på...

Til eldre jeg blir.. jo mer ser jeg hvor mange som har den følelsen av å ikke være gode nok.. og jeg tenker at hva er det som gjør at man tror det... Alle er vi forskjellige og takk for det...ulikheter er faktisk det som gjør at du er en spennende og fin person som gjør at du er vert å bli kjent med... ville vert gørrkjedelig om vi alle skulle være like...

Takk for en fin tråd, ts! Dette temaet opptar nok mange her inne, enten vi har erfaringer fra den ene eller andre siden i tidligere forhold. Jeg har erfaring som pårørende. Det har vært kjempetøft i perioder og var direkte årsak til bruddet. Min eks er og var helt åpen om sin diagnose, og det gjorde meg trygg nok til å tørre å satse i utgangspunktet. Den strategien har fungert for han siden også. Hadde han skjult det for meg over tid i starten, hadde jeg nok følt meg lurt og kanskje blitt skremt bort når det kom for en dag. En psykiatrisk diagnose vil definitivt påvirke en partner før eller siden, og jeg tror du har alt å tjene på å være åpen tidlig. På samme måte som jeg nokså tidlig i dialogen gir uttrykk for at jeg denne gangen må ha en partner med en sterk og stabil psyke. Det skremmer nok bort noen, men formålet er jo å beskytte både meg selv og den andre. Jeg tror på åpenhet og ærlighet - det finnes uansett noen for alle, og du vil jo finne hun som er rett for nettopp deg. Din sykdom er ikke hele deg, men den er en del av deg. Hvis du aksepterer det, og er trygg på deg selv og åpen om hvem du er, blir det lettere for andre å tørre å satse på deg også. Hele deg.

Hvis den du møter har lyst å lage barn og den tilstanden, selv om du opplever den som overkommelig, er arvelig så burde du kommunisere det tidlig.

Nå er psykiske lidelser et veldig vidt begrep, jeg vet ikke hva andre her legger i det.

Jeg var, for mange herrens år siden, i et langvarig forhold med ei som var manisk depressiv. Det var selvfølgelig på både godt og vondt. Enkelte dager var det forferdelig å prøve å trøste noen som er utrøstelig, men etterhvert så lærte jeg meg å kjenne igjen tegnene og kunne stille klokken etter de maniske og depressive periodene. Jeg visste da hva jeg hadde i vente de nærmeste dagene og kunne forberede meg og «forebygge» etter beste evne.

Det funket jo en stund, men jeg må også innrømme diagnosen var en del av det som førte til det ble slutt. Det er ikke sikkert alle har den samme tålmodigheten jeg har/hadde, jeg mistenker jeg har en predisposisjon for å falle for det som avviker noe fra normalen. Om jeg treffer en basket case jeg liker en gang i fremtiden vil jeg ikke umiddelbart utelukke noe. 😅

Jeg er vel kanskje ikke helt i vater selv.

Fortell d tidlig. Rotet meg borte i en som var bipolar. Hadde aldri møtt han hvis jeg visste d fra dag 1..