Hei. Lurer på om dere har opplevd å bli 100% betatt ved første blikk. Eller første kontakt. Her inne i sukkerland eller ute i den virkelige verden. Er det noe som kan beskrives i detalj, hvordan det føltes og hva som gjorde at dere falt pladask? Synes det er så hyggelig å høre folk fortelle slikt :)
Selvfølgelig opplever man det!!
Noen ganger en vei,andre ganger to:)
Men det er jo ikke alltid det blir ett møte da,eller kjærlighet......av ulike grunner!
I virkeligheten...urenfor data-skjermen,har jeg opplevd dette en gang.
På en festival.......Han kom mot meg og jeg sa bare til vennene mine:der er drømme-mannen min!!
Og det stemte vel egentlig det......falt pladask han også!
Av forskjellige grunner ble vi ikke ett par,men prater på msn og ringer i ny og ne........og vi har ennå begge to ett lite håp om at alt kan ordnes med tia.....og kanskje vi får være sammen:))
Men "forelskelsen" har jeg måtte gi slipp på.....kan ikke gå rundt å vente på noe som kanskje ikke skjer resten av livet!
Vi er hjertevenner iallefall........og det er godt å vite at det faktisk går ann-kjærlighet med første blikk:)
JA ! flere ganger i livet faktisk, og det gir jo håp om at det kan skje igjen.
En av de en sukkerfyr, han hadde verken bilde eller tekst. Møttes og det var elektrisk for begge : ) div ting og tang sendte oss i hvervår rettning men det er helt ok og kloke valg ble tatt.
Gleder meg til neste gang : )
Hvorfor en faller pladask... ? Et blikk er nok, rart !
jepp ;o)
Fortell da smily. Details! :)
Opplevd det én gang, i virkeligheten.
Kan ikke forklare hvordan det skjedde, men det var gjensidig, og vi hadde nær kontakt i tre år. Han var gift, og sa klart i fra med en gang at han ikke ville forlate sin kone. Han har fortalt meg i ettertid at han har angret på at han ikke forlot henne, men da jeg fikk vite det, var det jeg som var gift.
Nå er jeg singel, men vil ikke gjøre noe for å ødelegge ekteskapet hans, derfor lar jeg være å ta kontakt.
Han sitter nok fremdeles litt fast i hjerterota, selv om det er over 15 år siden vi kuttet forholdet, og jeg har innsett at det sannsynligvis aldri kan bli noe. Derfor håper jeg å treffe en som kan ta meg med storm slik han gjorde. ;-)
Så en gang en dame på et utested som kom i min retning. Jeg falt for henne i løpet av 2 meter og ga henne en kyss i det hun passerte meg. Vi holdt sammen resten av dagen og jeg fulgte henne hjem. Hun bodde tilfeldigvis på samme studentby som meg og var svensk. Morgenen etter dro jeg hjem på besøk til henne og fikk typen på røret fra Sverige. Han var pissed off og svært urolig på samme tid. Tenk å gi si på telefonen at hun var sammen med meg der og likte meg veldig godt, til typen sin!! På tross av at kinnet hennes passet utrolig bra i øyekroken min, så ble jeg så skuffet at jeg gikk rett på dør. Damer uten ryggrad eller empati er ikke min greie..
Jeg var student på Idrettshøyskolen, og det var ikke fritt for at også i det studentmiljøet var til tider høy partyfaktor. Hvis vi havnet på byen, endte vi gjerne opp på Baronen & Baronessen i Stortingsgata. Ble det ikke noe ordnings der heller, var det ett sted igjen.
Club Remember, eller Huskestua som den også ble kalt..;-)) Nattklubben som etter hvert ble Enka et stykke nede på Karl Johan.
Jeg var 22 år, aldersgrensen var 23, men det gikk som regel greit.
Denne lørdagen kom vi i 3-tiden, og stemningen var fin. Ikke for mange mennesker i lokalene, men nok.
Oppe i 3.etasje var den en pianobar.
Idet jeg rundet hjørnet, så jeg henne. Hun sto lent mot en bardisk og stirret rett mot meg som om hun hadde visst at jeg var på vei.
Hun var høy, slank, og hadde utpregede feminine kurver under en tettsittende svart kjole. Ingen utrigning, kneppet kinakrave i halsen. Håret var langt, bølget og svart, nesten blått. Men det var øynene hennes som tok meg. Den direkte og utfordrende måten hun vurderte meg på. Det litt senkede hodet, og blikket. Herregud, det blikket !
Jeg gikk sakte rett mot henne, holdt øynene hennes, plasserte høyre arm rundt denne gudinnens liv, og dro henne forsiktig mot meg. Og holdt blikket.
Resten av natten danset vi tett og sultne til rolige pianotoner. Vi kjente spenningen bygge seg opp, to kropper som gjorde seg klare.
Idet de siste tonene fadet ut, bøyde hun seg frem til munnen hennes var nær øreflippen, og hvisket ”Jeg kan ikke!” Og før jeg skjønte betydningen av det hun hadde sagt, var hun vekk.
Vi hadde aldri kysset, jeg visste ikke hva hun het, jeg ante ikke hvor det ble av henne.
Men det var, og er fremdeles den mest erotiske opplevelsen jeg noen gang har hatt…
Den var ikke verst.....
Dette er jo et fantastisk tema.
Det har hendt meg et par ganger. Noen har det vart litt med, andre har bare vært et blaff der og da, også har kvelden vært over og vi har bare forsvunnet fra hverandre.
Men man kan tenke seg den følelsen, at man treffer noen man faller pladask for der og da, og mister dem med en gang, og man merker faktisk at det er gjensidig noen ganger.
Et tilfelle hadde jeg flaks, da var det med venners, venners, venner. Jeg fikk faktisk opprettet kontakt, dette var helt fantastisk og jeg fikk mulighet til å treffe henne igjen. Og det var klaff med en gang. Skal ha seg at det ikke varte lenge, men fortsatt er jo følelsen av å ha en så sterk gjensidig greie helt himmelsk, men bare synd at det i noen tilfeller varer alt for kort. Og når slikt skjer så er det viktigste at begge er trygge på seg selv, ellers forvinner det med vinden.
Ja jeg ble det her inne. Klarte ikke å sove før klokka 6 om morningen:) Men var jo etter vi snakket med hverandre første gang.
Jeg satt og bladde gjennom profiler på nettet. Plutselig dumpet jeg over en profil med et bilde som bare tok noe helt utrolig tak i meg. Hun satt i en trapp med bena litt opp under seg, og hadde hodet litt på skrå. Det nydelige lange håret hennes flømmet ned over skulderene og hun satt der med et litt underfundig Mona Lisa smil. Men DE øynene og DET blikket! Jeg smeltet fullstendig.
Hun bodde på en annen kant av landet, og jeg var liksom så rasjonell at jeg ikke skulle skrive til noen som ikke var i "akseptabel" nærhet.
Vi tilbrakte over 3 turbulente år sammen. Vi var sammen hver helg og alle ferier. Det var de beste og mest lærerike årene i mitt liv. Vi elsket hverandre inderlig, men av uforståelige grunner klarte vi også å gjøre hverandre uendelig mye vondt. Vi visste begge at det ikke kunne gå i lenden, og det gjorde det heller ikke. Jeg vet jeg savner henne og jeg vet hun savner meg. Jeg sitter med tårer i øynene og skriver dette. Det er ett år siden vi forlot hverandre. Kjærligheten kan ta slutt, og det gjør den noen ganger. Men tårene og savnet over noe man hadde som var godt, blir ikke borte. Det viktige er å lære noe av hva man har opplevet, og utvikle seg som menneske. Det vet jeg at vi begge har gjort.Det er DE tårene som gråtes nå.
Så hva gjør jeg her? Her leter jeg etter hun som har livserfaring nok og tilstrekkelig kloksap til å vite at en slik historie som dette ikke er en trusssel, men en del av min historie. Hun som vet at det er det man finner sammen som er kraften som binder forholdet sammen. Hun som vet at ved å gi, så får man mangfols tilbake. Huns som ser meg bak min fasade. Hun som ikke klarer å skjule gløden og gnisten i sine øyne. Hun jeg vil dele resten av livet med, Hun som vil for telle meg SINE historier om et levet liv. Og hun er her. Hun er her i mange former og personligheter. Vi har bare ikke funnet hverandre enda.
Det er mulig og har opplevd det 3 ganger.
Første gang var jeg 16 og så en kjekk svenske på 25 og måtte holde meg fast for ikke å besvime. Den følelsen varte i 3 år, men min veldig påpasselige mor sørget effektivt for at intet skjedde og det visste jeg ikke før for rundt 10 år siden og trodde jeg ble avvist. Siden er jeg vel mer enn i overkant redd for avvisninger når jeg får følelser for noen.
2. gang var jeg på hyttetur med venner og en gjest kom inn døra og etter det satt vi å pratet hele kvelden og ingen andre slapp inn i 2-somheten. Vi traff hverandre et par ganger til, men hans forhold til barn han nettopp hadde blitt alene med og sepaprasjon fra kone gjorde at han valgte meg bort og det var nok riktig da.
Siste gang var jeg på besøk hos en venninne et par timers flytur unna og 2 blikk møttes på puben og det varte i ca 4 år.
Jeg hadde flyttet og blitt der resten av livet hadde han bidratt litt mer til at ting skulle gå. Elektrisiteten er der fremdeles når vi treffes.
Det som er med den voldsomme kjemien er at man nødvendigvis hverken snakker samme språk eller passer sammen i det hele tatt.
Søker ikke den form for "pang" igjen, men den varme gode følelesen som kommer krypende og blir sterkere jo mer man blir kjent fordi dette er en jeg kan snakke med, ønsker å finne ut mer om og ikke kan holde fingrene unna. :)
Ja jeg har falt for en mann ved første øyekast. Vet ikke hvordan det kunne skje, men det suger lut og jeg håper det aldri skjer igjen! ;-)))
Hopper heller ut av et fly UTEN fallskjerm, enn å oppleve det der èn gang til.
Det er så detaljert jeg kan bli om DEN saken! :-)
Nei. Alle mine forelskelser har bygd seg opp over tid, gjerne uker eller måneder, altså kvinner som jeg i økende grad har blitt betatt av etterhvert som jeg blir har blitt bedre kjent med dem. Har selvsagt blitt skikkelig betatt av enkelte damer med en gang jeg ser dem en gang i blant, i form av sterk fysisk tiltrekning/begjær, men vil ikke kalle det "100 % betatt" akkurat. Har fort blitt litt sånn ute av syne, ute av sinn. Få av disse, om noen, jeg kan huske i dag egentlig. Skjønt dette vekket jo noen minner da :-)
Pytt Pitt
Det du skriver er god lesning. Kjenner at det rører borti noe i meg. Det er så sant det du skriver. Likevel setter du store krav til en framtidig partner.
Du har så rett i at dette forholdet på en måte ikke er en trussel. Forholdet er over og punktum er satt. Likevel finnes det en trussel der... Om du fortalte meg dette som ny kjæreste, ville jeg følt en redsel over å ikke få dine følelser til de samme høyder. VI ønsker nok alltid selv å være den får lov til å gravere det tydeligste og vakreste risset. Her ville jeg begynt å skjelve på hånden,.
Om du hadde fortalt meg dette, ville jeg mest sannsynlig lagt bånd på meg selv for å beskytte meg, og derfor ville du aldri sett den sprakende gnisten fra mine øyne, slik jeg vet den en sjelden gang kan være. Og nok en gang ville minnet om henne vinne. For minner konkurrerer de også...
Din historie er vakker. Ta den med deg. Gråt tårene som må gråtes. Men ikke fortell denne historien til henne du møter. Ikke med mindre hun er langt klokere, tryggere og og rausere enn meg.
@Spinn
Tusen takk for en meget innsiktsfull tilbakemelding. Det å sette visse krav til en partner er i mine øyne viktig for at man skal kunne klare om komme seg videre etter den første attraksjonen. Selvfølgelig gjelder det ikke minst krav til en selv.
Det er en grunn til at jeg ikke skriver med mitt profilnavn her, og det har med en slags egen renselsesprosess å gjøre. Jeg må videre, og det at jeg deler dette med flere på forumet, er et steg i den retningen. Nå må jeg også si at jeg tilhører den eldre aldersgruppen her inne, og jeg har i tillegg til et levd liv med mye erfaring, også opplevd et laaaangt ekteskap.
Men dette å skrive seg ut av tanker, funker for meg. Jeg bearbeider det og får det ut. Jeg ville selvfølgelig ikke dele tårene med en som kan bli min nye flamme. Ikke med en gang, og ikke med samme form for sårhet. Men det jeg nok hadde gjort, var å fortelle henne at HUN nå har gravert det tydeligeste og vakreste riset (en nyyydelig analogi...) Vel å merke, hvis det er DET jeg mener at hun har gjort. For hvis man stoler på noen nok til å dele slike tanker om tapt kjærlighet, så tror jeg det kan funke. Og jeg tror at DU, Spinn, er en som i godt monn har klokskap, trygghet og raushet nok til å se tilliten man må ha for å komme med en slik betroelse i et forhold.