- Hvor tolerante er vi egentlig? Det er flere familier som, selv i vårt etter hvert så multikulturelle samfunn, ikke godtar et ikke-etnisk norsk medlem. Fremdeles er det gamle holdninger som bør diskuteres og utfordres.
Spørsmålet er: Ville DIN familie godtatt det hvis du introduserte dem for en kjæreste fra f.eks Spania, India, Brasil eller Filippinene? Og hvis nei - hadde du trosset familien og latt kjærligheten vinne over rasismen?
Trenger ikke trosse noen familie. De er ikke rasister eller fremmedfryktere, ganske enkelt. Om de hadde vært det, så hadde de ikke vært familien min, ganske enkelt.
Spania?
🔹🔸
CAPSLOCK!!!!
Berta ass. Like stingy ass always.
Med en smilefjas. Vil ikk bli forvekslet for en surmul kommentar :))
Forventning?
🔹🔸
At'n itj e frå Nord-Trøndelag?
🔹🔸
Så jeg er rasist fordi jeg stort sett ikke faller for damer av en annen etnisitet enn meg selv?
En får seg som regel en kjæreste av samme etnisitet og kultur som en selv.
Bare se på alle som flytter til et annet land, men allikevel kun blir sammen med en annen fra samme sted.
Spesielt kultur betyr mye. Mer enn selve etnisiteten. For store kulturelle forskjeller er veldig vanskelig i forhold til å utvikle et forhold.
Toleransen du ikke forstår er så personavhengig må du forstå @Athene. Avhengig av personen som er fus på å tolerere altså.
🔹🔸
Ja, å blande identitetspolitikk inn i dette forumet er en god idé. Not.
Og det er merkverdig at når folk klager over at andre trekker frem rasismekortet – så er det som regel ingen som har trukket frem noe rasismekort.
Men fint folk gjør det selv, dette er et vanlig fenomen i kommentarfeltene rundt omkring: preemptiv rasismekortfremtrekning!
Sånn egentlig spiller det vel ingen rolle hvor en kommer fra,så lenge kjemien er riktig.....
Jeg ville bedt vedkommende å ta rennefart og dr*** i det...
🔹🔸
Det visste vi ved selvsyn...
🔹🔸
Familien ville definitivt ikke brydd seg, og jeg har heller ingen sperrer når det gjelder etnisitet. Jeg har dog prøvd meg på et forhold med ei fra en kultur hvor kvinnene er (relativt til Norge) svært underdanige, og selv om det var spennende de første par månedene, skjønte jeg fort at det ikke var for meg. Eneste andre er religion. Jeg anser religion å være gift for sinnet og for samfunnet, og ønsker ikke å ta del i det. Svært upopulært å mene, men en spade er en spade.